Tull og døde indianere

Standard

Sist torsdag hadde jeg kun én forelesning på morgenen, så jeg kjørte en tur for å kike meg rundt i området syd for Little Rock.


Første stopp er Toltec Mounds State Park. Som navnet antyder er det mye hauger der.

Toltec Mounds er en arkeologisk utgravning, bestående av store og små hauger, rester etter en indianerkultur som hengte ut her før i tiden.

 

En parkvokterske demonstrerer en atlatl, et spydkasterinstrument man mener de forhenværende indianerne her brukte. Det er god futt i disse sakene, den nåværende rekorden i moderne atlatl-spydkasting er visstnok nærmere 260 meter.

 

Mer haug. Navnet Toltec Mounds kommer av at en eller annen bonde, som eide området på siste halvdel av 1800-tallet, var overbevist om at dette måtte være bygd av toltekerne, en legendarisk indianerkultur i Mexico. Bonden tok feil.

Arkeologene som holder til i nabolaget har gravd litt rundt i haugene, og kommet fram til at de to største, som denne, er fylt av søppel, eller stuffing som USAnerne kaller det. For omtrent tusen år siden hengte indianerne ut her, kiket på månen og avholdt etegilder. Matrestene slengte de i hauger, slik at vi i dag kan se på disse med ærefrykt, undres over hva slags mystisk visdom som lå bak disse, og tenke med sorg over alt vi i vesten har tapt på veien.


Også her er veiene peise rette.


En må for guds skyld ikke trampe på de sarte søppelhaugene med store, klumpete menneskeføtter.


…der får kun gressklipperne kjøre.


Denne vesle haugen er en likhaug, men det er ikke snakk om en gravhaug med en stor høvding og gull og stas. Som med de andre haugene her er den et resultat av gradvis opphopning. Hadde man en dauing, så slengte man den på haugen, og spadde kanhende på litt jord. Etterhvert ble haugen høyere, og nå bor det tre flotte trær på den.


På vestkanten av feltet ligger en liten, sumpete innsjø, eller bayou, som de innfødte kaller det. Disse finnes det tjukt av i sørstatene, særlig i elvedalene til de store elvene. Denne var en del av Arkansas-elva for noen tusen år siden, men slik elver gjør, skiftet den løp, og ligger nå nærmere 10 kilometer mot vest.

Almene stereotyper tilsier at disse bayouene fylt av morderiske bontjuver, heksedoktorer og alligatorer. Om du skulle forville deg inn i en, vil ingen i ettertid vite hvor du ble av, eller hva som skjedde. En skeivøyd innfødt raner og dreper deg, mater deg til favorittalligatoren sin, og intet mer blir sagt om den saken.

I hodet snurrer Jerry Reed i gang en trudelutt om Amos Moses. JAH! Her kjem han Aaamos!

 

I denne bayouen bor mange små, skvetne skallemenn.

 

En dau armadillo ligger nedi vannkanten og koser seg.


En flue bryner seg på en Skittle.


En gjennomsnittlig utsikt i the Arkansas Delta, hvor Toltec Mounds ligger. Disse områdene er preget av at de store elvene har buktet seg fram og tilbake opp gjennom årtusenene, og flatet ut nabolaget. I dag er det hovedsaklig digre åkre og kraftledninger man ser her.


Bøffelsnacks. Ikke så verst.


Jeg kjører videre sørover fra Toltec Mounds, og fyker plutselig forbi betydelige mengder bomull. Ingen slaver i sikte.


Midt oppi alt jordbruket finner jeg England.


This Is England.


Langs veien er en gjeng fengslede krimnakker, ikke slaver, satt i sving med å rydde opp.


Jeg svinger vestover, tilbake til vest-siden av Arkansas-elva, og kjører inn i noe som ligner på midt-Sverige. Her er det mange trær.


Sheridan, en småby midt oppi all denne skogen, har nettop arrangert Timberfest, forståelig nok.


Dette skal ifølge Jeremy Clarkson og Top Gear-gjengen ikke eksistere i USA, svingete veier. Riktignok motbeviser dette påstanden, men det er et  sjeldent syn. Som regel går veiene ganske rett fram, med såvidt merkbare svinger her og der. Ute på landeveiene må du nå og da bremse voldsomt for å ikke kjøre inn i en låve, i det den pinne rette veien du har fulgt langs kanten av en diger åker plutselig brekker seg inn i en brå 90 graders sving. Jordbruket er i stor grad rektangulært her, så det blir gjerne rett frem, eller brå 90-gradere.


He he.


Tulls 358 innbyggere er gamle og synger.


Dette er det mest spennende jeg finner i Tull, en halvdau brannstasjon.


Vel gjennom Tull føltes det igjen som å være i Sverige, nå noe lengre nord, sånn omtrent et sted mellom Tärnaby og Storuman. Det er en uvanlig og trivelig opplevelse å støte borti åser, skog og relativt trange, snirklete veier. Det å ha noen som helst utsikt uten å være i et fly er en sjeldenhet her, så dette var stas.


Toltec Mounds er en arkeologisk utgravning, bestående av store og små hauger, rester etter en indianerkultur som hengte ut her før i tiden.

Dallas-Fort Worth, Texas

Standard

Fredag formiddag la jeg og min Rwandiske samboer Patrick ut på en roadtrip mot vest, denne gangen for å finne ut om Dallas var mer livlig en komatøse Memphis.


Vi fyller tanken med 83-oktan, bagasjerommet med vannflasker og legger Corollaen godt til rette på Interstate 30 West, hvor vi skal oppholde oss over nærmere 500 kilometer. Ruten er en tilnærmet rett linje syd-vestover, inn i Texas.


Etter et kvarters tid ender bebyggelsen, veien smalner inn til to filer, og en uendelighet av trær og asfalt blir hovedattraksjonen de neste par timene.

Vi hører på Manna.


Vi smetter av I-30 og inn i vesle Hope. Slik Hope framstod for oss må det være snakk om håpet om å komme seg vekk, ikke en iboende kvalitet, for dette var en riktig shabby liten by.


Et av de bedre stelte husene var dette, intet mindre enn Billiam Clintons barndomshjem. Bill er som kjent fra Arkansas, og Hope kan om ikke annet skryte av å være hans hjemsted. Her er det etablert museum med guiding og multimedia. Vi blir umiddelbart tatt hånd om av en tungt frisert eldre dame som parkerer oss foran en video fra 1989 hvor Bill Clinton snakker om hvor flott Hope er. Deretter viser hun oss souvenirbutikken, og er veldig hypp på å selge Patrick noen håndflettede kurver fra Sør-Afrika. Formodentlig er dette som å komme hjem for Patrick, som jo er afrikaner. Det er like langt fra Rwanda til Sør-Afrika som det er fra Hope til Honduras, men la gå.


Meg og Patrick på en ekte kopi av (selveste) matten Bill hadde i det ovale kontor.

Herligheten er utformet av en Arkansaner med det spenstige navnet Kaki Hockersmith.


Tilbake på veien passerer vi gjennom grensebyen Texarkana, og kjører inn i Texas.

Byen er ganske nøyaktig todelt av grensen mellom Arkansas og Texas, og er derfor Twice as nice.


Texas går under kallenavnet “The Lone Star State”, noe jeg synes er ganske flott.

Pent flagg har de også.


Ikke Dangerfield men Daingerfield.

Her må det være ekstra farlig fare på ferde.


Slik befatter I-30 seg gjennom øst-Texas, mil etter mil med kveg på beite. Texas er kvegland. I dette fredelige landskapet kan USAneren leve i trivsel med sin pickup, sine kyr og hester, men gjør han det? Svaret ligger ikke åpent i dagen. God, ortodoks USAnsk visdom tilsier at penger og forbruk tilsvarer lykke, og USAneren skjemmes ikke over å gi uttrykk for dette.

På TV preker smørglatte Joel Osteen om en Gud som ønsker at du skal tjene masse penger, og som vil belønne deg med større bil, TV og kjøleskap om du bare tjener ham riktig og trofast. I så måte må USAnerne være gode kristne, for både bilene og forbruket er stort, de liker å kjøpe drit, og har kjøpekraften. De virker ikke veldig lykkelige av den grunn. Men mer om det senere,  tilbake til I-30 gjennom Texas.

På radioen synger Hank Williams Jr.


Det finnes over 800 000 politifolk av ymse slag i USA, og de er svært synlige.


Vi kjører over en liten ås, og plutselig brer Dallas seg ut foran oss. Denne utsikten skjuler godt at byen foran oss med sine seks millioner innbyggere er landets fjerde største. Årsaken er enkel, Dallas er enorm. For å være helt korrekt, det er snakk om to byer, Dallas og Fort Worth, som har vokst sammen under navnet Dallas-Fort Worth Metroplex (heretter The Metroplex). Dette har de gjort på det USAnske viset, flatt og vidt.

Det er ikke uten videre gjort å fatte hvor enormt The Metroplex er. De respektive bykjernene er små, som i de fleste USAnske byer, mens omlandet har fått vokse uhemmet i takt med privatbilismen. I areal er The Metroplex over 40% større en New York (som har 18 millioner innbyggere) og dobbelt så stor som LA. Fra øst til vest er The Metroplex 100 kilometer langt og tar over en time å krysse, selv om du kjører i 110 km/h på Interstaten. Padler du kanoen din i en rett linje fra Bodø til Røst har du dekket en tilsvarende avstand. Du vil også ha druknet.


Med 5-6 millioner bilister må det noen heftige trafikkmaskiner til for å vedlikeholde flyten. Dette rotete bildet er et forsøk på å illustrere den største i Dallas, High Five. Den har fem nivåer og på toppen kjører vi 37 meter over bakkenivå.

Bilistene i Dallas er uvant rabiate, sammenlignet med Little Rock eller Memphis. Det er ikke snakk om italienske tilstander, de fleste oppfører seg høflig, som de fleste USAnske bilister gjør. Men rett som det er kommer en tulling som har sett Italia på TV susende i 160 km/t i en diger pickup, i sikk-sakk over toppen av High Five.


På vei mot Fort Worth har vi gleden av å kjøre gjennom President George Bush (den eldre) Bomstasjon. Herrene Bush & Bush bor begge i Texas, den eldre i Houston, den yngre i Crawford, en times kjøretur syd for Dallas.


Fort Worth Stockyards var et av USAs viktigste sentre for handel i husdyr. I 2009 er det hele omgjort til en slags fornøyelsespark i god Disneyland-stil, med mye plastjugl og drit man kan kjøpe, men slående lite substans, tatt i betraktning at stedet faktisk har en viss historie å vise til. Det genuint historiske ser ut til å ha blitt revet ned til fordel for Disneyaktig tøv, som en “Stockyard Labyrinth” hvor man får betale for å gå inn i en labyrint bygget i imitasjons-tre. Her kan USAneren i noen minutter sette seg inn i livet til en framtidig hamburger i det den drives rundt i en labyrint av ganger og lagerrom.


En herre med bart kommer ridende på et beist.


Herren rir opp på fortauet for å skremme barn og voksne. De gjenkjenner beistet umiddelbart for det det er, middag, og viker ikke en tomme.


Kåbbåi.


Armadillo-racing. Et fjasete men festlig tiltak hvor to frivillige får gå på kne i en binge og blåse hver sin Armadillo på halen, for å få den til å løpe.


USAnerne elsker det.


Hovedfokuset i The Stockyards er salg av overpriset skrot. Her et utvalg av hesteskokunst.


For å få ta dette bildet betaler jeg med glede $20 i gebyr.


Til vanlig ville jeg tatt dette som en spøk, men på dette stedet tviler jeg ikke et øyeblikk på at man mener alvor.


Til salgs i en av suvenirbutikkene. Harry, Abe, Franklin, Jimmy, John, Billiam, Woodrow og Lyndon koser seg med kortspill, og ler av en av Lincolns mange vittige anekdoter. Maleren har gjort lurt i å male ham med ryggen til, stygg som han var.

Kom gjerne med lærde forslag til hva det kan være Lyndon og Woodrow diskuterer.


Litt tilfeldig forfall i Fort Worth. USAnerne har en noe tyrkisk tilnærming til nybygg. Det er få ting de liker så godt som å bygge nytt, men de bygger i veiknakket kvalitet og gidder ikke vedlikeholde byggene. Om tomten ligger i et verdifult nabolag vil man rive ned og bygge nytt, ellers får det stå og forfalle, gjerne med ymse boms og knarkmisbrukere innimellom.


Et skilt langs veien gjør uhørte påstander. Lenger nedi veien hevder et liknende skilt at man i henhold til bibelen ikke skal diskriminere kvinner.


Downtown Dallas.


John F. Kennedy Memorial. Dallas var altså byen hvor han ble skutt i 1963, noen kvartaler fra denne klossen.


Kennedy-entusiaster kjenner igjen det nærmeste murbygget som the Texas School Book Depository. Fra sjette etasje, det vil si nest øverst, i vinduet lengst til høyre, skal Lee Harvey Oswald ha skutt Kennedy, og truffet ham over det hvite krysset på asfalten. Dette ifølge den offisielle versjonen som få tror på.


Fra sentrum av Dallas kjørte vi til NorthPark Center, et voldsverk av et kjøpesenter på 185 000 kvadratmeter. Inne på en av dass hadde en USAner vært tidseffektiv og pakket ut sin nye mobiltelefon mens han defekerte. Tid er penger, og tid spart er lykke tjent.

Kjøpesenteret, som ligger i en bedre del av byen, var tett befolket av fjortisjenter som gjorde nettopp det man lærer at fjortissjenter gjør her borte, henger ut. Her kunne jeg beklaget meg over at det må være et miserabelt liv disse USAnske fjortissene lever (noe det er), men jeg tror ikke dankdriving på Shell, Hunstadsenteret eller Ola-Kiosken er nevneverdi mer høyverdig.


Cecil Rhodes var til stede.


Det var også David Constantine Brooks.


Her bodde vi de to nettene vi tilbrakte i The Metroplex. Grunnen til at det ikke ligner så veldig på et hotell er at det ikke er det. Vi Couchsurfet.

Couchsurfing går kort og godt ut på at man finner fram til folk som har en ledig seng, en ledig sofa eller et ledig gulv via Couchsurfing.org, og overnatter der. Det er helt gratis og avhenger kun av om eieren sier ja til å ta deg inn. Man kan gjøre dette for å spare penger, eller for å få kontakt med innfødte. Vi gjorde det av begge grunnene, og det funket som faen.

Et par dager før avreise la jeg ut en beskjed på Couchsurfer.org om at jeg var på jakt etter et to senger/sofaer i Dallas. Collin var den første som svarte, og etter å ha sjekket ut profilen hans for åpenbare tegn på øksemorderskhet, snakket jeg med ham på telefonen og fikk avtalt det hele. Vi ankommer Dallas fredag kveld og får hvert vårt soverom med stor seng og eget do og bad.


Collin og Christie, våre supre verter. Noen venner av dem dukker opp, og vi henger ut en stund før vi drar i vei til en Japansk restaurant og tømmer to magnumflasker med kald sake, 24 god. Collin er veldig opptatt av å understreke at familien Bush egentlig er fra Massachusetts. “Bush only got a Texas accent once he started campaigning for the presidency”, fastslår han om Junior. Vi drøfter muligheten for å dra til huset hans og kaste sko mot det. “My father would have liked you” sier jeg til Collin.

Det er en brokete forsamling. Fire japanere, to israelere, en fransk basker, en nordmann, en rwander og to USAnere. To doktorgrader i nanoteknologi og en i strengteori (kvantefysikk). Collin spør om jeg er religiøs. Jeg svarer som sant er at jeg er agnostiker, hvorpå han uten hell forsøker å få meg til å bli ateist i stedet. “You would have liked my parents” svarer jeg. Udi, en israelesk agnostiker bryter inn og hevder at Collins ateisme ikke holder mål, logisk sett, noe jeg stemmer i om.  Senere gjør jeg og Udi en avtale om at Israel skal slutte å sende forstyrrede ambassadører til Norge. Det er en strålende aften.

Men lørdag kveld vil ikke uten videre la seg slå av sin forgjenger. I et land hvor 80 av 300 millioner innbyggere regner seg som av delvis tysk avstamning, er Texas tyskest av alle. Uten å ha planlagt det er vi til stede samme dag som USAs største Oktoberfest går av stabelen i nettopp Dallas. Selvsagt blir vi med. Tusenvis av Texanere samler seg på et messeområde blant øl-, pølse- og kebab-boder. Her og der er det satt opp scener hvor en ustanselig strøm av hurra-polka dundres ut. Av ukjent grunn har man tradisjon å danse fugledansen her. Synet av 3-400 fulle, fugledansende tysk-USAnere er komisk og forferdelig, og jeg håper jeg kan glemme.

Uten Couchsurfer hadde vi trolig endt opp dankdrivende på hotellet begge kveldene, og turens høydepunkt ville vært Armadillo racing i Fort Worth.


Søndag morgen passerer vi igjen gjennom High Five og tar fatt på nye 500 kilometer på I-30, denne gangen østover, tilbake til Little Rock.

Brad Paisley synger optimistisk på FM 99.5 (THE WOLF).


En bensinstasjon øst for Dallas selger kald snus med kamelsmak.


En annen bensinstasjon liker ikke tarvelig musikk.


En malplassert Voortrekker dundrer østover, formodentlig lastet med 50 førsteklasses kaffere til nærmeste diamantgruve.

Søndag formiddag kjører vi igjen inn i Little Rock. Ifølge turtelleren har vi kjørt 754 miles, eller 1213 kilometer. Det har gått med 90 liter 83-oktan, som kostet 350 kroner.

Memphis, Tennessee

Standard

I dag kjørte jeg en tur til Memphis, ikke i Egypt, men i nabostaten Tennessee.


Turen startet i Little Rock og fulgte raskeste vei til Memphis, 140 miles (225 kilometer) langs I-40 (I = Interstate), unnagjort på to timer. Returen gikk et stykke sørover på øst-siden av Mississippi-elva, gjennom staten Mississippi, så tilbake over elva inn i Arkansas ved Helena, og videre derfra langs ymse landeveier nord-vestover til I-40, og så hjem. Opprinnelig var planen å unngå I-40 overhode på turen hjem, men til slutt ble jeg så lei av jordbruk at jeg la ruta litt nordover og inn på I-40 igjen for siste biten hjem.


Grått og overskyet i Little Rock i det jeg passerer gjennom sentrum. Rundt 25 celsius.


I-40 fra Little Rock til Memphis går gjennom et området kalt “the Arkansas delta”, et peise flatt landskap langs den østlige bredden av Mississippi-elva, i Arkansas. Veldig kjekk geografi å bygge motorvei gjennom, det var mye som det du ser her, avsindig lange rette strekninger med trær eller jordbruk på flankene.


…men litt porno langs veien kan knapt unngås.


I motsatt rettning gikk en uendelig strøm semitrailere mot Little Rock. Av en eller annen grunn var lastebiltrafikken vestover tyngre på I-40 enn østover.

I-40 var, slik jeg antar er status for de fleste Interstates, full av disse beistene, og de har opparbeidet seg et slags herredømme på disse veiene. For å vise oss småttiser hvem som egentlig har kontrollen, liker semitrailerne å ligge side om side nå og da, slik at ingen andre slipper forbi. Etter å ha kjørt slik en stund, vil en av de to legge seg foran den andre, og slippe bilistene forbi. Det kan da for ordens skyld nevnes at biler har lov til å kjøre i 70 miles per hour, mens lastebilene er begrenset til 65, derfor oppstår det i blant små vogntog av biler bak trailere som tøffer seg.

Som nevnt er det peise flatt hele veien. Det eneste unntaket er et søvndyssende geologisk fenomen kalt Crowley’s ridge, en høflig hump i terrenget som strekker seg sørover gjennom mye av the Arkansas Delta, og bidrar med et snev av vertikal stemning før du er tilbake på flata igjen.


Brua fra Arkansas, over Misssissippi-elva til Memphis. Ikke heidundrende spennende, men siden det er stas å kjøre over Mississippi for første gang, fortjente dette et kjapt bilde.


Beale Street i Memphis skulle visstnok være storslagne greier. Realiteten var fattige to kvartaler med blues-buler og turistjugl. Det sies imidlertid at det er livlig her på kveldstid. Som du ser var det ikke direkte folksomt på Beale Street, men dette var faktisk det mest livlige området jeg kom over.


I en park i sentrum stod en dame med høytaler og sang meget intenst om Jesus. Rundt om kring gikk gamle hippies og veivet med flagg. Forøvrig var parken full av boms som ikke gjorde en flue fortred.


Pent, pyntelig og dødt som i grava i Memphis sentrum på en lørdags formiddag. Det var virkelig slående lite liv her, en tynn og spredt blanding av dankdrivende boms, og turister som ikke skjønte noe som helst.


Guvernøren i Tennessee het Phil Bredesen, viste det seg.


En liten park dedikert til de Konfødererte Staters første og siste president, Jefferson Davis. Davis bodde i Memphis i noen år etter borgerkrigen og bedrev forsikringsvirksomhet.


Charles Carpenter vil bli ordfører. Hans radikale idé er å rive ned hele driten og bygge Memphis opp på nytt, A new beginning. Folk liker tanken, men fordi Carpenter er uklar på om alle vil få utdelt gratis telt mens det hele står på, er mange skeptiske.


Dagens lunsj ble en lokal spesialitet, pulled pork sandwich. Det ser kanskje ut som en burger, men mellom brødene finner man en haug såkalt pulled pork, som i praksis er svinekjøtt som er gitt en grundig omgang bank, og deretter revet i biter. Sluttresultatet er en hel masse kjøttfliser, som så glaseres med barbecue-saus. Ikke så verst dette altså, soleklart bedre enn en burger.

Dagens middag var et snodig fenomen, og vil bli dekt i neste utgave av Motbydelig-spalten.


Nærbilde av kjøtt.


Ikke hvilken som helst ketchup, Fancy ketchup. Ganske god faktisk.


Selveste Mississippi-elva, verdens fjerde lengste. I 29. Mai 1997 la smørsangeren Jeff Buckley (“Hallelujah”) ut på en liten svømmetur her, hvorpå han druknet.


Downtown Memphis sett fra elvebredden.


Michael Davis forsøker å skjule en kvise med venstrehånda, men lurer ingen.


Fra parkeringsplassen til ei fastfood-bule. Her er det ikke nok å jage vekk døgeniktene, her skal det arresteres og fengsles.


Tilbake på veien observerer jeg dette foran meg mens jeg venter på grønt lys i et kryss. Ikke godt å si hva Bæsjemamma måtte betale for dette stilige skiltet.

Jeg skrur på radioen og hører to solister (duister?) og et kor av glade mennesker veksle på å synge en hurra-sang om en sint Gud ( “Whaaaaa’, he’s angry! ANGRY! Angry! ANGRY! Angry! ANGRY!“)

Turen sørover gjennom staten Mississippi gikk gjennom det såkalte Mississippi Delta, et område som var nøyaktlig like flatt som det tidligere nevnte Arkansas Delta på vestsiden av elva. Mellom småbyen Tunica og en høyresving i retning Helena, Arkansas, kjørte jeg på et nesten 30 km langt rettstrekke, langs US Highway 61. Hadde jeg fortsatt videre langs denne veien ville den ha strukket seg rett fram i ytterligere 20 kilometer.


Halvparten av et digert kasino, Isle of Capri, på vestbredden av Mississippi, i staten med samme navn. Brua i bakgrunnen går over til Arkansas, der gambling formodentlig ikke er tillat.


Broa tilbake over Mississippi til Arkansas skulle vise seg å føre inn i et riktig så øde landskap.


Etter å ha forsert Helena og byens 15 000 innbyggere, var det lite annet enn jordbruk, jordbruk og atter jordbruk å finne. Litt skog og en hel del roadkill langs veien krydret kjøringen, men for det meste var det gigantiske åkre med tilsvarende gigantisk jordbruksmaskineri som underholdt på denne delen av turen.

Forøvrig regnet det i søkk og kav på hjemturen gjennom the Arkansas Delta. Det ser ikke ut til å være mulig å få til en enkel, lavintensitets regnskur her, skal det først regne, så kommer det hamrende ned så mye at man gjerne må stoppe bilen fordi vindusviskerne ikke evner å få unna vannet.

Mens jeg kjørte inn i Little Rock satt en autoritær gubbe i et radiostudio (Brother Whooper eller Brother Wanker tror jeg han het) og fortalte meg hvor fælt jeg har det uten håp og Jesus.

Arkansas

Standard

 

“There were these two fellars standin’ on a bridge, a-goin’ to the bathroom.

One fellar said, “The water’s cold” and the other fellar said, “The water’s deep”.

I believe one fella come from Arkansas. Get it?”

- Karl Childers,  “Sling Blade” (1996)

Det finnes 50 delstater i USA (46 for å være pinlig korrekt, Kentucky, Massachusetts, Pennsylvania og Virginia omtaler seg seg alle som Commonwealths). Av disse er det uten tvil ingen som er så Arkansaske som Arkansas. Nærmeste utfordrer er Kansas som ikke ikke ligger veldig langt unna, hva gjelder bokstavkombinasjon, men grenser aldeles ikke mot Mississippi-eleven, og ligger utvilsomt i midt-vesten. Arkansas, derimot, vinner Arkansas-konkurransen. Skulle det være noen tvil er det i grunn bare å lese delstatens flagg. Arkansas. Gratulerer.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne saken, så ta det for det det er, en løst sammensatt haug med fakta og trivia om Arkansas.

Godt forankret i geografien hinsides Mississippi, grenser Arkansas til fem stater samt et Commonwealth. Oklahoma og  Texas i vest,  Louisiana mot syd,  Mississippi og Kentucky i øst og Missouri mot nord. Staten ligger i skjæringspunktet mellom Midt-Vesten og Sørstatene (eller Dixieland), men regnes for det meste som en sørstat. Arkansas ligger midt i USAs bibelbelte (og tornadobelte) og har en stolt historie som slavestat fram til borgerkrigen, der den deltok på de konføderertes side. På østgrensen ligger Mississippi-elven, verdens fjerde lengste, og vrir seg bedagelig mot syd, i et flatt landskap av den typen som store elver trives i. Når elva føler seg skøyersk kan den finne på å flomme over og spise nabolaget, noe den i 1927 gjorde med, etter USAnske forhold, uovertruffen heftighet. 70 000 km2. ble fuktet, et område på størrelse med Nordland og Trøndelag.

I nord-vest er det et slags fjellandskap, eventuelt en hel haug med åser. De er ikke så forferdelig høye, men USAnerne kaller det fjell, Ozark og Ouachita Mountains, hvorav Ozarks er de mest robuste. Mellom de to fjellområdene siger den respektable Arkansas-elva, og fortsetter gjennom hjertet av staten, deriblant gjennom Little Rock, hovedstaden, som ligger midt oppi det hele. Det ser generelt ut til å være mye bra hydrologi i Arkansas, så jeg satser på å få gjennomført noen elve- og innsjøekspedisjoner på en av de mindre elvene i Ozark-fjellene.

I syd-vestre Arkansas finnes et jævlig freskt fenomen. Diamanter. Diamanter på en ring er kanskje ikke det spenstigste i verden, men muligheten til å bedrive diamantgraving i en ekte, fungerende, offentlig tilgjengelig diamantgruve, som en hvilken som helst vill vest-pioner, se det er ganske freskt i mitt univers. I Murfreesboro ligger verdens eneste offentlig eide, fritt tilgjengelige diamantgruve, Crater of Diamonds State Park, hvor hvem som helst kan betale $7 i innslipp, og deretter rote rundt etter diamanter hele dagen.

Diamanter trives best langt nedi jorda og kommer kun unntaksvis til overflaten når en lavastrøm blåses gjennom et lag med diamanter, og rasker disse med seg opp mot overflaten. Dermed dannes vertikale søyler av diamantfylt gugg som strekker seg fra overflaten og langt ned i jordskorpen. Toppen på en slik søyle finnes i Murfreesboro. “Gruven” her består av et par store åkre som parkens ansatte nå og da pløyer opp, hvorpå de besøkende kan rote rundt i geografien etter de nusselige små stenene. I snitt finner besøkende 2-3 diamanter daglig.

Ellers er det verdt å nevne er Wal-Mart, som med sine 2 millioner kvisete ansatte uten problemer topper listen over bedrifter med flest ansatte i verden. Hovedkvarteret deres ligger i Bentonville i nord-vestre Arkansas. Bill Clinton er forøvrig født og oppvokst i småbyen Hope i Arkansas. Byens offisielle motto er “A slice of the good life”, så de er åpenbart glad i kake. Freskere er det imidlertid at Johnny Cash kom herfra. Han ble født i Kingsland, en drøy times kjøring sør for Little Rock, men vokste opp i Dyess i det nord-østre hjørnet av delstaten, rett oppi høgget for Memphis.

Hernando de Soto, en spansk drittfyr, stakk innom Arkansas i 1542 for å dø. Et tiår tidligere hadde de Soto fått smaken på dreping og raning når han hengte ut med Francisco Pizarro i Peru og knekte Inca-imperiet. Rabaldret gjorde ham søkkrik og berømt, men de Soto hadde ikke fått nok. I 1539 vendte han tilbake til Amerika, denne gang til Florida, med noe over 600 menn. De neste fire årene herjet de tulling gjennom store deler av dagens sørstater. Gull ble det lite av, men det var heldigvis plenty innfødte å ta livet av, så det er ikke fritt for at noen tusen (eller titusen) strøk med i forbifarta. Men som sagt, i 1542 var de Soto og banden i Arkansas, hvor han fikk feber og døde rett vest for Mississippi. USAnerne takket de Soto post-mortem for innsatsen ved å oppkalle et bilmerke etter ham.

Lykkelige USAnere i en blodrød DeSoto, 1953-modell.

Arkansas’ økonomi er den 30. største i USA, og er omtrent på størelse med Pakistans, ifølge dette festlige kartet. I en konkurranse om å bygge den største menneskehaugen ville Pakistan vunnet klart med sine knappe 180 millioner innbyggere, mot Arkansas’ 2.8 millioner. Og selv om Arkansas omtales som “the Natural State”, kan delstaten ikke konkurrere med Pakistan hva gjelder fjell. Der Arkansas’ Mount Magazine topper 839 meter, slår Pakistan til med 5 av verdens 14 fjell over 8000 meter, deriblant K2, nest høyest av de 14. Her må det imidlertid bemerkes at det ikke er mulig å kjøre bil til toppen av K2, noe det naturligvis er tilrettelagt for på Mount Magazine. For å oppsummere, Pakistan vinner hva gjelder menneskehaug og høyeste fjell, mens Arkansas er rikest og er bedre tilrettelagt for latsabber og rullestolbrukere.

Rett sør for Little Rock ligger småbyen Tull. Stort mer vet jeg ikke om Tull, men en fyldig rapport kommer så snart jeg får undersøkt saken nøyere.