Reisen hjem: Hurricane – Durango

Standard

Etter to overveldende dager i Zion tar jeg for alvor fatt på turen hjem. Mellom meg og Little Rock ligger 2500 km med landeveier. Jeg bestemmer meg for å forsøke å dekke avstanden på tre dager.

Alternativet er å henge ut i Colorados Rocky Mountains i noen dager, noe som utvilsomt kunne blitt litt av en opplevelse. Pent og storslagent er det. Imidlertid viser det seg at værforholdene i Colorados fjellområder er uberegnelig, med muligheter for snøstormer, selv nå i starten av Juni. De to ukene jeg har igjen av USA-oppholdet trengs til å kjøre resten av distansen til Little Rock, vaske og selge Herodes, pakke store mengder bagasje og en sykkel, og for øvrig get my shit in order før hjemreisen. Dermed frister det ikke voldsomt å gå seg bort i en snøstorm høyt oppi Rocky Mountains, eller snø inne i et eller annet fjellpass.

Så jeg legger heller opp til et stormløp tilbake til Little Rock. Dagens etappe, de 640 kilometerne fra Hurricane i Utah til Durango i Colorado, blir en lett oppvarming til neste dags maraton.


I grålysningen kjører jeg gjennom Hurricane og tar UT-59 i en lett syd-østlig retning.


Dagens rute går i sikk-sakk over delstatsgrensene, for det meste gjennom Utah i nord og Arizona i sør, men også en liten svipptur gjennom nord-vestre New Mexico. Hvor dette er, vites ikke, men jeg tipper Arizona. Tidståka ligger truende over veien, men jeg kommer meg helskinnet gjennom, uten uønskede tidsreiser i tåka.


Geologien minner mye om den i Zion, bare mye mindre dramatisk. Men jeg klager ikke.


Milevis i forveien reklameres det for en av områdets største turistattraksjoner, Four Corners, det eneste stedet i USA hvor grensene til fire delstater (Utah, Arizona, New Mexico og Colorado) og møtes på ett sted.


Et sted oppi all denne dramatikken ligger Four Corners. Man forstår selvsagt at dette er en turistattraksjon av de sjeldne. Se bare på alt gresset, alle buskene, og alle humpene i terrenget.

Ved avkjørselen til firstatsrøysa står det biler i kø foran en bom, hvor et skilt annonserer at monumentet på selve grensen er stengt. Folk ser riktig så fortvilte ut. Dette registrerer jeg idet jeg suser forbi uten noen som helst planer om å stanse for å oppleve herligheten.


Der det er tørr, ubrukelig ørken, er det som regel også indianerreservater. Eller slik tilfellet er i Nevada, testområder for atomvåpen og desslike.


Passelig stereotyp landeveiskjøring i vestre USA.

Som illustrert av stenformasjonen rett midt i bildet, går dagens rute ikke veldig langt nord for den tidligere besøkte Monument Valley.


Nei takk.


Jeg krysser inn i Colorado, vegetasjonen tar seg kraftig opp, og det begynner å fjelles på horisonten.


Etter å ha sveivet rundt mellom butte fjell og plenty skog, kjører jeg inn i  byen Durango i Colorado. Jeg bor en natt på sofaen til et lesbisk hippie-par som bruker storparten av tiden mens jeg er der til å røyke marihuana og lage batikk-skjorter. Jeg steller i stand pannekaker til middag, og de blir virkelig dypt sjokkert over at jeg ikke bruker bakepulver i røra.

Grand Canyon

Standard

For de fleste mennesker i verden er det kun én grunn til å dra til Flagstaff. 1 ½ mot nord ligger Grand Canyon, som angivelig skal være et av de svært få turistmålene i verden som ikke skuffer når du ser det med egne øyne.


I Flagstaff bor vi to netter bak dette gjerdet, hos Dan (Danimal blant venner). Dan er en sånn fyr som lever og snakker i CAPS LOCK. Og det er kult. Dan er bra.


Vi kjører nordover mot Grand Canyon. Flagstaff ligger ved foten av det 3500 meter høye fjellet Humphreys Peak, som de innfødte omtaler som Snowbowl. Området rundt fjellet og byen er preget av fjell og åser med tykk furuskog.


Veien fortsetter ut på en bred, forblåst slette med gress og busker.


Vi når fram til Grand Canyon, og tar en titt nedover stien vi skal følge inn i canyonen.


Den samme delen av stien sett nedenfra. USAnerne liker gode veier, også i nasjonalparkene. Derfor har man her i Grand Canyon National Park sprengt ut brede, fine veier ned langs de stupbratte klippeveggene som utgjør Grand Canyon.

Ikke dermed sagt at veien ned ikke føles noe luftig. Sliter du med noe særlig høydeskrekk, vil turen ned stoppe allerede her.


Stien vi følger heter South Kaibab Trail.



Gjev utsikt et lite stykke ned stien. Nede til venstre sees stiens fortsettelse lengre ned i canyonen.


Så bratt er veggene på den øvre canyonen, men det har altså ikke hindret utsprengning av brede stier ned langs klippeveggene.


Robert Svenske poserer.


Nå og da møter vi US Park Rangers med et følge av esler på vei opp eller ned stien. Disse brukes til å frakte vann og forsyninger til parkvoter som jobber i forskjellige deler av canyonen.


Noen fjonge blomster er det alltids fukt nok til.


Utsikten ved Skeleton Point, 5 kilometer og drøye 600 høydemeter nedi Grand Canyon. Stien fortsetter ned til bunnen, hvor det ligger en campingplass ved Colorado-elva, som så vidt kan skimtes i bildet. Den opprinnelige planen var å gå ned dit, og overnatte i telt der, men det viste seg at man måtte søke om teltplass tre måneder i forveien, for i det hele tatt å ha sjanse til å få plass.

Alt av råd jeg kunne finne om Grand Canyon, frarådet sterkt å forsøke å nå ned til bunnen, og opp igjen på samme dag. Hovedårsaken er at varmen angivelig er beinhard, og at man derfor blir fort sliten, og må bære med alt vannet man trenger selv. De offisielle rådene hva gjelder drikke, går ut på at man trenger en liter vann per time. For å være på den sikre siden, måtte vi i så fall ha bært med 10-12 liter vann hver, for en dagstur til bunnen og tilbake.

Disse rådene tror jeg mest er til for å skremme fullstendig uegnede personer fra å prøve seg på turer de ikke er skapt for, under spesielt harde værforhold. Utallige millioner mennesker besøker Grand Canyon hvert år, og det vil selvsagt være en del komplette idioter blant dem, som ikke forstår egne begrensninger.

I vårt tilfelle, er begge i høvelig god form. Det er 18. Mai og været er ikke i nærheten av å være så varmt som det kan bli utpå sommeren. Solen skinner, og det er nok så varmt, men neppe mer enn 25 grader. Det skulle nok gått bra å fullføre hele turen til bunnen og tilbake for vår del, men vi har “bare” ti liter vann på deling med oss.


Så vi snur, og går opp igjen.


Man kan virkelig ikke klage på utsikten i Grand Canyon.


Problemet er vel heller at hele greia er så stor at det er vanskelig å fatte hva det faktisk er man ser.


Vi når opp til kanten av canyonen, etter å ha brukt fire timer på turen ned til Skeleton Point og tilbake. Vi kjører tilbake til Flagstaff. Fjellet med snø på horisonten er Snowbowl.

Reisen til havet: Gjennom Monument Valley

Standard

Neste mål etter Santa Fe er Flagstaff i Arizona. Raskeste rute, en noenlunde rett linje, vil ta seks timer. Men på denne turen er veien målet, så jeg, Herodes og Robert Svenske legger ruten i en 11 timer lang nordlig bue, via legendariske Monument Valley.


Vi kaster loss og legger i vei fra Santa Fe. Kåbbåistemningen lar ikke vente på seg.

Bruker du Spotify, kan denne posten med fordel leses til lyden av Rune Berekvams utmerkede spilleliste med alt-country.


To timer fra Santa Fe stopper vi i småbyen Cuba, og spiser på kaféen som naturlig nok heter Cuban Café.


Vi får umiddelbart servert ferske, hjemmelagede tortilla-chips (som er peise godt), og menyen. Siden dette er riktig del av USA for meksikansk mat, satser på en breakfast burrito. På menyen kan man velge mellom en hel og en halv burrito. Jeg synes en halv høres litt smått ut, men vet at USAnske porsjoner gjerne er ganske store, så jeg satser på at det holder. En halv breakfast burrito bestilles, samt kirsebærpai til dessert.


Den “halve” burritoen du ser i forgrunnen, er på størrelse med underarmen min. Under et ytre av uhorvelige mengder smeltet ost og tomatsaus, ligger en tykksak av en burrito, utelukkende fylt med kjøtt og ost. Hadde det skadet å stappe litt løk inni faenskapet? Om man tar størrelsen på denne saken i betraktning, er det interessant å tenke på hvordan en full brekfast burrito utarter seg.

 

Kirsebærpaien er atskillig mer moderat i omfang, heldigvis.


Stor, åpen, blå himmel i New Mexico.


I Farmington, New Mexico stopper vi for å fylle bensin. Jeg går inn for å betale, og får øye på denne herligheten ved kassa. Dette stykket med Super GIGA Beef Jerkey er til forveksling likt tapet, men det er altså snakk om tørket kjøtt. USAnerne er ville etter beef jerkey når de er ute og kjører, og det forstår jeg godt, for det er digg.


Fra trekledte fjellskråninger ved Santa Fe kjører vi inn i enorme, åpne landskap som er så tørre og utpinte at de kunne vært indianerreservater. Og det er nettopp det de er.

Før denne turen tenkte jeg at selv om indianerne her i USA hadde blitt utsatt for en monumental mengde dritt, så hadde de da i det minste sine reservater, de hadde enda litt land som var deres. Men idet jeg kjører gjennom nettopp disse reservatene, og ser hva slags bedritent og ubrukelig land disse ligger på, innser jeg at heller ikke reservatene kan være store trøsten.


Shiprock, en stenformasjon i nord-vestre New Mexico, er synlig fra milevis avgårde. Navnet har den fått da den visstnok skal ligne på et skip. Tja.

Navajo-indianerne som eier landet den ligger på, kaller den Tsé Bitʼaʼí, som betyr “Sten med vinger”


Mer vei.


Mer reservat.


Veien svinger seg opp og ned over ymse badlands, og nå og da rundt en tørr, øde fjellformasjon.


På en bensinstasjon i Navajo-landsbyen Mexican Hat helt nedi det syd-østlige hjørnet av Utah, stopper vi for å handle inn prospektkort. Jeg prøver også denne delikatessen og oppnår lykke.


Langs mye av ruten ser vi stusselige, forblåste salgsboder for Navajo-håndtverk, som tilsynelatende er eneste inntektskilde på reservatene her. Dette er tydeligvis ikke turistsesongen, for bodene er alle tomme.


Monument Valley er jo nok så stilig, og det er plenty med kåbbåistemning, men det var ikke riktig så storslagent som jeg hadde ventet.


Vi stanser for å fotografere noen monumenter.


Jeg får i samme slengen tatt et nærbilde av veien, som om jeg ikke tar mer enn nok veibilder fra før.


Herodes og Robert Svenske.


Midt nedi Monument Valley har de innfødte gjort det riktig så koselig, med brakker, kraner og pickups tilfeldig strødd utover landskapet.


Monument Valley viser oss fingeren.


To tårn.


Et bilde tatt utelukkende for å påpeke at Tuba City finnes, et sted i Arizona.


En type skilt man finner mange av i indianer-reservater, men ikke så mye ellers. Bakgrunnen er at alkoholisme er et mye større problem her enn generelt i USA, og det er ikke vanskelig å forstå når man ser de øde og ubrukelige områdene som reservatene ligger på. Ingen byer, intet jordbruk, ingen industri, ingenting å ta seg til.


Lynda Lovejoy vil bli president for Navajoene.


Etter Monument Valley, dabber landskapet av og går fra å være stusselig, men storslagent, til å bare være stusselig. Det mørkner, og vi når fram til Flagstaff etter mørkets frambrudd.

Tsé Bitʼaʼí