17. mai 2011 – Enkle Norge i en vanskelig verden

Standard

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lage noen oppstuss over 17. Mai i år. I fjor reklamerte jeg for en ny norsk nasjonalsang. Siden jeg sluttet å være guttunge har imidlertid ikke 17. Mai vært en dag jeg hauser meg veldig opp over, hverken positivt eller negativt.

I år har jeg derimot fått en grunn til å feire, en grunn til å være stolt av landet mitt. Den har forsåvidt vært der en god stund, men jeg må takke Gert Nygårdshaug for at han fikk meg til å innse det. Hva har Gert gjort? Vel, Gert raljerte nylig i Dagbladet om at han ikke ville feire 17. Mai i år, for han skjemmes sånn over Norge. Det er greit, i Norge kan man skjemme seg over Norge, og de fleste har vel gjort det på et tidspunkt.

Så hvorfor skjemmes Gert? Jo, han skjemmes over at norske jagerfly er med på å frata fattige tsjadiske mødre deres sønner, som de elsker så høyt. Disse sønnene opererer som leiesoldater i Libya, hvor de på vegne av Muammar Gaddafi dreper uskyldige sivile. Gert ser ut til å mene at leiesoldatene må få gjøre dette, siden det først og fremst er en måte å skaffe penger til deres fattige mødre. Omverdenen har iallefall ingenting med dette å gjøre, dette er en sak mellom leiesoldatene, Gaddafi og deres ofre. At leiesoldatene dreper sivile er da ikke så vesentlig. De har tross alt ikke noe valg, for deres stakkars mødre elsker dem, men har ingen penger.

Det er en retorisk manøver til å spy av. En ting er nå å unnskylde leiesoldater for drap på sivile fordi de kommer fra fattige kår. En annen ting er å redusere en så kompleks situasjon som opprøret/borgerkrigen i Libya, og flyaksjonen som nå foregår der, til en sentimental smørje om noen fåtallige leiesoldater som egentlig er uvesentlige i det store bildet.

Det store bildet er altså en arabisk verden i opprør mot brutale diktaturer som i over et halvt århundre har undertrykt sine befolkninger, og snusket til seg det som måtte være av verdier. Noen regimer har gjort dette med vestlig hjelp, noen har lyktes helt fint på egen hånd. I Tunisia og Egypt reiste folket seg i opprør, og hæren tok deres side, hvorpå det gamle regimet tilsynelatende forsvant. Jeg satt selv og dirret av spenning foran Al Jazeeras direkte-sendinger fra Egypt mens det stod på som verst.

Ytterligere opprør har åpenbart seg i Libya, Syria , Jemen og Bahrain. Her har ikke folket vært like heldig med sin nasjonale hær, og følgelig blitt massakrert i gatene, med til dels tunge våpen. I Libya tok det Gaddafis regime en stund å summe seg, men han fikk mobilisert sine militærstyrker mot byen hvor motstanden var verst, byen Benghazi, med rundt 600 000 innbyggere. 19. Mars stod Gaddafis tanks og artilleri i utkanten av byen, og begynte å bombardere byen. Opprørerne hadde lenge bedt om hjelp fra omverdenen mot en overlegen militærmaskin de ikke kunne kjempe mot. En bilmekaniker med en AK-47 gjør liten nytte mot tanks og artilleri som kan beskyte mål flere kilometer unna. 19. Mars fikk opprørerne den hjelpen de hadde bedt om, i form av franske luftangrep mot nettop dette artilleriet.

Slik ble Benghazi reddet. Russland, AU og den Arabiske Liga, blant flere, skrek om “dialog”. Dialogen her bestod imidlertid av Gadaffis kanoner som ganske enkelt overdøvde, og utryddet stemmene på de som skrek imot, granatenes ofre i Benghazi by. Det lignet mer og per på en monolog. Monologen ville ha fortsatt inntil Benghazi var tilstrekkelig rasert og massakrert, og Gadaffis regime var sikret på ny. Syrias forrige diktator, Hafez al-Assad, lyktes med noe liknende i 1982. Så ville freden og fryktens stillhet igjen bredt seg over Libya. Olje-eksporten ville igjen gått som normalt. Om olje var vestlige staters eneste motiv i Libya, ville de oppnådd dette ved å la Gadaffi knuse opprøret og få landet tilbake til en stabil oljeeksport, ikke ved å støtte opp under noe som kan utvikle seg til en langvarig borgerkrig. Gerts vage hint om at Libyas olje er vestens egentlige motiv for intervensjon er like gammelt og uoriginalt som det er feil.

Jeg skal gi Gert rett i ett eneste ett av argumentene hans – Libya bør aller helst kjempe sin egen kamp, slik Egypt og Tunisia har gjort. Det er ikke uvesentlige mengder historie jeg har lest opp gjennom årene. Mye har handlet om undertrykte folks opprør og nederlag, og videre, deres lange, harde vei mot noe som lignet på et fritt og rettferdig samfunn. Å framtvinge en slik realitet ved intervensjon utenfra har som regel fungert svært dårlig, og ofte gjort ting verre heller enn bedre. MEN, hvert land, hvert opprør, hver situasjon er forskjellig.

George Bush den yngres perverse forsøk på påføre Irak frihet i 2003, uten invitasjon, kan ha medførte dødstall i millionklassen i kaoset og borgerkrigen som fulgte. Det er en side av saken. På den andre siden ser vi folkemordet i Rwanda i 1994. Selv den lille FN-styrken var tilstede i landet, kunne trolig ha reddet tusener, om ikke titusener. Hadde omverdenen mobilisert skikkelig, med makt heller enn oppfordringer om “dialog”, kunne kanskje folkemordet vært avverget. En drøy million drepte ble utfallet der, i fravær av intervensjon. På 17. Mai kan vi jo heller ikke glemme at det faktisk var Sovjetunionen som befridde Norge i 1945.

Libya er ikke likt Irak i 2003, ei heller Rwanda i 1994 eller Norge i 1945. Hvorfor mener jeg at intervensjon i Libya er mer riktig enn det er galt?

  1. Opprørerne ba om hjelp. Dette er vel den aller viktigste faktoren. Om et lands innbyggere ikke vil ha hjelp, kan de heller ikke hjelpes. I Libya var imidlertid bønnen om hjelp bred og tydelig. Tydelige var også overgrepene.
  2. Intervensjon var realpolitisk mulig – Man kan med rette påstå at skal en hjelpe opprørerne i Libya, så burde en også ha gjort det, og gjøre det i framtiden i andre slike situasjoner. Men det at ingen grep inn i Rwanda i 1994 er ikke et argument for å ikke gjøre det i Libya, når evnen og viljen faktisk er tilstede. Om ikke alle overgrep som det i Libya blir stanset, blir iallefall ett overgrep stanset, og det sender signal om at i vår verden anno 2011, er dette faktisk en mulighet. Om dette gir despoter verden rundt et signal om at de kanskje vil bli møtt med det samme i framtiden, og de dermed oppfører seg litt bedre mot sitt folk, er det verdt det. En bedre verden bygges sakte, med små steg, små signaler.

Utover det jeg allerede har omtalt, er Gerts kronikk såpass diffus i sin kritikk at det blir lite fruktbart å prøve å diskutere dens konkrete argumenter. Men jeg får en følelse når jeg leser den, av at Gert mener at det riktige for en fredsnasjon ALLTID vil være å la være å bruke makt. Dette er et argument man sjeldent hører eksplisitt i Norge, men det ligger og lurer som den logiske konklusjonen i den kritikken som bobler opp hver gang Norge deltar i en eller annen operasjon/intervensjon/krig/borgerkrig (kall det hva du vil) i et annet land. Det er etter mitt syn et farlig enkelt syn på vår omverden.

For det må sies klart og tydelig, situasjonen i Libya var og er VANSKELIG. Det finnes faktisk ikke noe entydig svar på om intervensjon er “bra” eller “dårlig”. Ved å ikke intervenere, ville i det aller minste tusener blitt drept i Benghazi og ellers i landet, sannsynligvis fler, og etterhvert kunne en av Gadaffis sønner ha arvet og videreført regimet. Ved å intervenere, dro de involverte statene med seg Libya inn på en langt mer usikker vei, uten noen klar idé om hvordan dette vil ende. Det kan vitterlig gå til helvete. Ut fra situasjonen tror jeg at intervensjon i dette tilfellet var et bedre valg enn å la være. Om 30-40 år vil historikere (som meg) begynne å koke sammen noenlunde velbegrunnede svar på dette, men i Benghazi hadde de ikke tid til å vente på historikernes etterpåklokskap.

Slik er altså den verden Norge befinner seg i, vanskelig. Norge er et svært enkelt land. De fleste av oss er like rike, like glade, like pene, like i språk og like i politiske oppfatninger. Verden rundt oss er vanskelig. Det finnes ingen enkle svar på store, komplekse problemer som de Libya konfronterer oss med. Min stolthet i dag, 17. Mai 2011, baserer seg på at mitt hjemland, Norge, stilt ovenfor den vanskelige situasjonen i Libya, faktisk har foretatt seg noe. Norge kunne ha hylt meningsløst om “dialog”, og brukt dette som unnskyldning for å ikke ta stilling til den vanskelige verden vi og Libya er en del av.

Gert hevder norske ledere bedriver steinalderpolitikk heller en statsmannskunst når det gjelder Libya. Jeg vil påstå at det er nettopp statsmannskunst norske ledere oppviser ved å ta vanskelige valg i en vanskelig verden, og gjøre noe de tror kan gjøre vår verden litt bedre. Å avstå fra handling fordi situasjonen tilsier det, er en dyd. Å avstå fra å handle fordi dilemmaene man stilles ovenfor er for komplekse, for tvetydige, er utilgivelig feighet.

Dermed vil jeg gratulere Norge og dets innbyggere med dagen. La oss feire, og prise oss lykkelig over at vi bor i et så enkelt land som dette, hvor folk er enige om det aller meste, og ulikhetene mellom statsleder og frisør faktisk er ganske små. Men la det aldri være et slør som hindrer oss i å se en omverden som er langt mer kompleks enn den ryddige lille bobla vi bor i.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lage noen oppstuss over 17. Mai i år. I fjor reklamerte jeg for en ny norsk nasjonalsang. Men siden jeg var guttunge har ikke 17. Mai vanligvis vært en dag jeg hauser meg veldig opp over, hverken positivt eller negativt.

 





I år har jeg derimot fått en grunn til å feire, en grunn til å være stolt av landet mitt. Den har forsåvidt vært der en god stund, men jeg må takke Gert Nygårdshaug for at han fikk meg til å innse det. Hva har Gert gjort? Vel, Gert raljerte nylig i Dagbladet om at han ikke ville feire 17. Mai i år, for han skjemmes sånn over Norge. Det er greit, i Norge kan man skjemme seg over Norge, og de fleste her i landet har vel gjort det på et tidspunkt.

Så hvorfor skjemmes Gert? Jo, han skjemmes over at norske jagerfly er med på å frata fattige tsjadiske mødre deres sønner, som de elsker så høyt. Disse sønnene opererer som leiesoldater i Libya, hvor de på vegne av Muammar Gaddafi dreper uskyldige sivile. Gert ser ut til å mene at leiesoldatene må få gjøre dette, siden det først og fremst er en måte å skaffe penger til deres fattige mødre. Omverdenen har iallefall ingenting med dette å gjøre, dette er en sak mellom leiesoldatene, Gaddafi og deres ofre. At Leiesoldatene dreper sivile er da ikke så vesentlig. De har tross alt ikke noe valg, for deres stakkars mødre elsker dem, men har ingen penger.

Det er en retorisk manøver til å spy av. En ting er nå å unskylde leiesoldater for drap på sivile fordi de kommer fra fattige kår. En annen ting er å redusere en så kompleks situasjon som opprøret/borgerkrigen i Libya, og flyaksjonen som nå foregår der, til en sentimental smørje om noen leiesoldater som egentlig er uvesentlige i det store bildet.

Det store bildet er altså en arabisk verden i opprør mot brutale diktaturer som i over et halvt århundre har undertrykt sine befolkninger, og snusket til seg det som måtte være av verdier. Noen regimer har gjort dette med vestlig hjelp, noen har lyktes helt fint på egen hånd. I Tunisia og Egypt reiste folket seg i opprør, og hæren tok deres side, hvorpå det gamle regimet tilsynelatende forsvant. Jeg satt selv og dirret av spenning foran Al Jazeeras direkte-sendinger fra Egypt mens det stod på som verst.

Ytterligere opprør har åpenbart seg i Libya, Syria , Jemen og Bahrain. Her har ikke folket vært like heldig med sin nasjonale hær, og følgelig blitt massakrert i gatene, med til dels tunge våpen. I Libya tok det Gaddafis regime en stund å summe seg, men han fikk mobilisert sine militærstyrker mot byen hvor mostanden var verst, byen Benghazi, med rundt 600 000 innbyggere. 19. Mars stod Gaddafis tanks og artilleri i utktanten av byen, og begynte å bombardere byen. Opprørerene hadde lenge bedt om hjelp fra omverdenen mot en overlegen militærmaskin de ikke kunne kjempe mot. En bilmekaniker med en AK-47 gjør liten nytte mot tanks og artilleri som kan beskyte mål flere kilometer unna. 19. Mars fikk opprørerne den hjelpen de hadde bedt om, i form av franske luftangrep mot nettop dette artilleriet.

Slik ble Benghazi reddet. Russland, AU og den Arabiske Liga, blant flere, skrek om “dialog”. Dialogen her bestod imidlertid av Gadaffis kanoner som ganske enkelt overdøvde, og utryddet stemmene på de som skrek imot, granatenes offre i Benghazi by. Det lignet mer på en monolog. Monologen ville ha fortsatt inntil Benghazi var tilstrekkelig rasert og massakrert, og Gadaffis regime sikret på ny. Så ville freden og fryktens stillhet igjen bredt seg over Libya. Olje-eksporten ville igjen gått som normalt, akkurat slik de onde kapitalistene USA og Europa ville ha foretrukket.

Jeg skal ikke spekulere alt for mye i de vestlige statenes motiver for å blande seg inn. Olje var det iallefall ikke, selv om Gert, og mange andre ved enhver anledning påstår dette.  Uansett, jeg er stolt over at Norge er en av de mange statene som griper inn mot Gadaffis brutalitet.

Jeg skal gi Gert rett på ett av argumentene hans -  Libya bør helst kjempe sin egen kamp, slik Egypt og Tunisia har gjort. Det er ikke uvesentlige mengder historie jeg har lest opp gjennom årene. Mye har handlet om undertrykte folks opprør og nederlag, og videre, deres lange, harde vei mot noe som lignet på et fritt og rettferdig samfunn. Å framtvinge en slik realitet ved intervensjon utenfra har som regel fungert svært dårlig, og ofte gjort ting verre heller enn bedre. MEN, hvert land, hvert opprør, hver situasjon er forskjellig.

George Bush den yngres perverse forsøk på påføre Irak frihet i 2003, uten invitasjon, kan ha medførte døstall i millionklassen i kaoset og borgerkrigen som fulgte. Det er en side av saken. På den andre siden ser vi folkemordet i Rwanda i 1994. Selv den lille FN-styrken var tilstede i landet, kunne trolig ha reddet tusener, om ikke titusener. Hadde omverdenen mobilisert skikkelig, med makt heller enn oppfordringer om “dialog”, kunne kanskje folkemordet vært avverget. En drøy million drepte ble utfallet der, i fravær av intervensjon. På 17. Mai kan vi jo heller ikke glemme at det faktisk var Sovjetunionen som befridde Norge i 1945.

Libya er ikke likt Irak i 2003, ei heller Rwanda i 1994 eller Norge i 1945. Hvorfor mener jeg at intervensjon i Libya er mer riktig enn det er galt?

1. Opprørerene ba om hjelp. Dette er vel den aller viktigste faktoren. Om et lands innbyggere ikke vil ha hjelp, kan de heller ikke hjelpes. I Libya var imidlertid bønnen om hjelp bred og tydelig. Tydelige var også overgrepene.

2. Intervensjon var realpolitisk mulig – Man kan med rette påstå at skal en hjelpe opprørerne i Libya, så burde en også ha gjort, og i framtiden det i andre slike situasjoner. Men det at ingen grep inn i Rwanda i 1994 er ikke et argument for å ikke gjøre det i Libya, når evnen og viljen faktisk er tilstede. Om ikke alle overgrep som det i Libya blir stanset, blir iallefall ett overgrep stanset, og det sender signal om at i vår verden anno 2011, er dette faktisk en mulighet. Om dette gir despoter verden rundt et signal om at de ****kanskje***** kan bli møtt med det samme, og de dermed oppfører seg litt bedre mot sitt folk, er det verdt det. En bedre verden bygges sakte, med små steg, små signaler.

Men avsluttningsvis må det sies klart og tydelig, situasjonen i Libya var og er VANSKELIG. Det er ikke noe entydig svar på om intervensjon er “bra” eller “dårlig”. Ved å ikke intervenere, ville i det aller minste tusener blitt drept i Benghazi og ellers i landet, sannsynligvis fler, og etterhvert kunne en av Gadaffis sønner ha arvet og videreført regimet. Ved å intervenere, dro de involverte statene med seg Libya inn på en langt mer usikker vei, uten noen klar idé om hvordan dette vil ende. Det kan vitterlig gå til helvette. Ut fra situasjonen tror jeg at intervensjon i dette tilfellet var et bedre valg enn å la være. Om 30-40 år vil historikere (som meg) begynne å koke sammen noenlunde velbegrunnede svar på dette, men i Benghazi hadde de ikke tid til å vente på historikernes etterpåklokskap.

Slik er altså den verden Norge befinner seg i, vanskelig. Norge er et svært enkelt land. De fleste er like rike, like glade, like pene, like i språk og like i politiske oppfattninger. Verden rundt oss er vanskelig. Det finnes ingen enkle svar på store, komplekse problemer som de Libya konfronterer oss med. Min stolthet i dag, 17. Mai 2011, baserer seg på at mitt hjemland, Norge, stilt ovenfor vanskelige Libya, faktisk har foretatt seg noe. Norge kunne ha hylt meningsløst om “dialog”, og brukt dette som unskyldning for å ikke ta stilling til den vanskelige verden vi og Libya er en del av.

Gert hevder norske ledere bedriver steinalderpolitikk heller en statsmannskunst når det gjelder Libya. Jeg vil påstå at det er nettop statsmannskunst norske ledere oppviser ved å ta vanskelige valg i en vanskelig verden, og gjøre noe de tror kan gjøre vår vanskelige verden litt bedre. Å avstå fra handling fordi man mener det er riktig kan være en dyd. Å avstå fra å handle fordi dilemmaene man stilles ovenfor er for komplekse, for tvetydige, er utilgivelig feighet.

Dermed vil jeg gratulere Norge og dets innbyggere med dagen. La oss feire at vi bor i et så enkelt land hvor folk er enige om det aller meste, og ulikhetene mellom statsleder og frisør faktisk er ganske små. Men la det aldri være et slør som hindrer oss i å se en omverden som er langt mer kompleks enn den ryddige lille bobla vi bor i.

Reisen til havet: Little Rock – Dallas – Lubbock

Standard

11. Mai avla jeg min siste eksamen på bachelornivå, en enkel sak i faget “Ethics and Society” på UALR. Deretter brukte jeg et par dager på å flytte tingene mine over i garasjen til en bekjent, før jeg den 14. Mai tok fatt på min siste, og lengste reise i USA.

Den 12. Juni hadde jeg flybillett fra Little Rock og hjem til Norge, og påfølgende dag utløp visumet mitt. Med andre ord hadde jeg en knapp måned disponibel, og bestemte meg for å bruke tre uker på en dundertur vestover til Stillehavet.


Etter et siste ærend på UALRs campus, setter jeg meg inn i bilen, og legger ut på I-40 mot Dallas.

Det staselige bygget til venstre, til forveksling likt et parkeringshus, er hovedbygget for historiefag på UALR.


USAnere stoler ikke på hverandre. Politikerne er i verdensklasse når det gjelder å mane fram folkets frykt mot sine politiske motstandere. Man er ikke “skeptisk” til, eller “dypt rystet” over sine motstandere, man anklager dem bent fram for tyranni.


Etter fem timer er jeg fremme i Dallas for tredje gang, og som de forrige to gangene bor jeg hos de supre couchsurferne Collin og Christi.

På kvelden blir jeg med dem og en vennegjeng på en merkelig nigeriansk restaurant og spiser fufu, en ball av stivelse som etter norske forhold best kan sammenlignes med en komle. Med saus.


Jeg slutter aldri å fascineres av motorveiene i Dallas.


Jeg kjører vestover gjennom Dallas, og ut på den texanske bygda. Neste stopp er Lubbock, nord-vest i Texas.


Kveg finnes det en del av i Texas.


Mesteparten av den seks timers kjøreturen til Lubbock går gjennom en blanding av beiteland og lett skog. Ruten følger US-180 til Snyder, og US-84 resten av veien.


Nå og da en liten, anonym by.


Jo lengre vest jeg kommer, jo rettere blir veiene.


Som dere ser.


De siste par timene får landskapet et snev av kåbbåi-stemning over seg.


Så når jeg Lubbock, den flateste byen jeg noensinne har vært i, midt oppi det flateste landskapet jeg noensinne har vært i.

Bildet skjuler nok så godt at byen har rundt 200 000 innbyggere.


Flatheten har gjort det enkelt å dele opp landskapet i åkerlapper. Slik ser det ut fra satellitt. En diger flik av nord-vestre Texas ser for det meste slik ut, med jamnstore kvadrater side om side, atskilt av pinne rette grusveier, kun brukt av jordbruksmaskineriet som driver de enorme åkrene.


Jeg bor hos Rory, en jusstudent som har mer fancy pickup enn hus

Ettersom 17. Mai er på en mandag, dvs. en arbeidsdag, blir det vanskelig for arbeidende norsk-USAnerne å feire dagen på rett dag. I dag er det 15. Mai og lørdag, som passer meget bedre. Etter litt søking på nett i forkant, har jeg funnet fram til en liten 17 Mai-feiring arrangert av the Norwegian Society of Texas, Vestlandet Chapter, i et privathjem i Lubbock. Jeg ordner meg en invitasjon, og etter lit avslapping hos Rory, tar jeg på meg min peneste bekledning (denim og flanell) og drar til feiring.

Jeg ventet at dette kom til å bli en sær opplevelse, og det ble det da selvsagt også. Det overveldende flertallet av oppmøte (40-50 stykker) er steingamle norsk-USAnere med en fortid som professorer og liknende på Texas Tech, det største universitetet i Lubbock. Som de fleste USAnere er de smilende, hyggelige folk, og tvers gjennom USAnske. Det mimres om bestemors norske vafler, og de fleste beklager seg over at de lot være å lære seg norsk av sine foreldre/besteforeldre når de hadde muligheten.

Foruten meg er det også tre norskfødte nordmenn tilstede, deriblant en evangelistpastor som har bodd 11 år i USA, men bruker all sin tid på å beklage seg over at Kristin Halvorsen er finansminister i Norge. “Kristin Halvorsen! Som finansminister! Altså, ho er jo kommunist! Hah!” utbryter han, med mye spøtt i røsten.

Ja Noorge!

Standard

Gratulerer med dagen, medborgere i hjemland og utland!

For tre dager siden la jeg avgårde mot vest, og befinner meg nå Santa Fe i New Mexico. Jeg feiret 17. Mai for to dager siden. Ettersom 17. Mai i år ligger på en mandag, betyr dette at eksil-nordmenn, norsk-amerikanere og andre som ønsker å feire dagen på riktig vis, helst gjorde dette iløpet av helgen. For to dager siden troppet jeg derfor opp i Lubbock, Texas, hvor Norwegian Society of Texas, Vestlandet Chapter, avholdt sin feiring. Det var en sær opplevelse. Muligens mer om dette senere, i en fyldig rapport fra den store road-tripen.

I dag fortsetter framrykket mot vest, syngende av full hals på min favorittnasjonalsang, “Ja Noorge!”, skrevet av Stian Carstensen i 2008. Noen vil kanskje innvende at Norge kun har én nasjonalsang. Jo, det stemmer på et vis, den heter “Sønner av Norge“, og de færreste av oss har hørt om den. “Ja vi elsker dette landet” tok over som landets mest populære nasjonalsang utover siste del av 1800-tallet, og regnes nå som selveste nasjonalsangen utelukkende av sedvane. Vi har skiftet nasjonalsang før, og vi kan, om vi vil, gjøre det igjen. Eller vi kan ha flere.

“Ja Noorge” har alt som behøves i en nasjonalsang for det moderne Norge – Den nasjonale skapelsesmyte fortalt med en blanding av genuin stolthet og humor, framført med voldsom patos. En festsang uten sidestykke!

I de gamle nasjonalsanger er fedrelandet utelukkende blodig alvor, naturlig nok i en tid hvor Eidsvoll-grunnloven kun var 50 år gammel, og ønsket om full selvstendighet enda ikke var realisert. Nasjonalismens potensiale for umåtelig blodig alvor hadde enda ikke blitt demonstrert gjennom to verdenskriger. I dag er det fult ut akseptert å ha et mer nyansert syn på nasjonen Norge. Det er lov å spøke med Norge og våre egne forestillinger om hva Norge er, og de fleste av oss gjør det hele tiden. Dette står ikke i motsetting til å være stolt av landet, vi kan gjøre begge deler.

Nå er tiden inne for å skru opp volumet på høytalerne og synge med!

Ja Noorge!

Da isen trakk seg nordover fra Schleswig-Holsteins sletter,
brøt barske stammer fluksens opp og la på sprang deretter.
De rastet først da kulda atter bet og vinden føk,
blant fjell og fjorder fokk og furu, gran og eik og bøk.

Og teltplugger ble hamret ned med kraft i permafrosten,
mens skarpe blikk bevoktet grensen vår fra utkikksposten.
Ja slik ble fedrelandet vårt befolket rent på trass,
av sære idealister med enormt behov for plass.

No-orge, mor No-rge vi priser din strie natur,
Ja, Norge vårt Norge, paradis med demokrati og flat struktur.

Så bygde de seg båter våre vikingkledte kare,
og lærte seg å seile, trosset skjørbuk, vær og fare.
Ja hvor de enn fikk landlov tro de mildt og varsomt fram,
i fjerne himmelstrøk blant krydder, skjøger, gull og lam.

Der hentet de impulser som kom landsmenn her til gode,
av fremmedartet påfyll hist til legeme og hode.
Selv hellig Olav dumpet borti den slags på sin ferd,
så vendte han tilbake hit og kristnet oss med sverd.

No-orge mor No-rge vi dyrker din gamle kultur
Ja Norge vårt Norge paradis med demokrati og flat struktur.

Og siden gikk det slag i slag med pest og nød og tørke,
I flere hundre år lå landet brakk med død og mørke
men danskene de fristet oss med snaps og union.
og gjorde alt for å rasere språk og tradisjon.
Men egen grunnlov fikk vi da og det av beste sorten,
klokt klekket ut i Eidsvollsbygningen rundt attenfjorten.
av 112 provinsmenn – ja de drakk nok ei kun vann.
og lagde mang en paragraf som terget Wergeland

Ja Norge mor Norge vi hyller din faglitt’ratur.
Ja Norge vårt Norge paradis med demokrati og flat struktur.

I april nittenførr ble hovedstaden vår beleiret,
og redselen var stor for at vi skulle bli beseiret
men motstandsfolk de slåss i byer o´ kupert terreng
og fryktet verken Quisling, Grini eller håndgemeng.
God hjelp det fikk vi og i kamp mot gale gestapister,
av åttå’tjue millioner døde kommunister, som sørget for
at Fritz tilslutt ga opp og reiste hjem, et stykke utpå vårparten i nittenførtifem.

Ja Norge vårt Norge helt fritt for germansk diktatur
Norge vå-årt Norge paradis med demokrati og flat struktur.

Hvor har de så blitt av ja våre mange fordums helte?
har oppfatning om ideal og storhet latt seg velte,
nå dyrkes der en særs bisarr og merkverdig kultur
med fjernsynsovervåkning hist av menn og kvinns i bur.
Ja de som tilbyr slikt fortjener slettes ingen byste,
slikt bør betraktes som en truende ondartet cyste.
så la oss få tilbake rikskringkastingsmonopol
før forfallet forflater folk med såpe og idol.

Norge mor Norge vi frykter din frie sensur.
Norge vårt Norge se å fjern’ synet av berm i fri dressur.
Norge mor Norge frem kampen for god litt´ratur,
Norge vårt Norge fram for åndelig mildt diktatur,
kombinert med demokrati og flat struktur.


Du er litt av en surpomp om du ikke ble glad av denne!

St. Paul’s Lutheran Church