Vi er i byen. En medborger står i et hus. Det er en mørk og stormfull aften.

Æ hør han riv i veggan nu og da, så æ kler på mæ ei møssa. Varm strikkamøssa, rein ull. Æ drikk et glass vann. Det e så kaldt. Æ går ut døra og kjenn han blås, sæ æ bretta opp kragen. Stikk henderne ned i de store lomman frempå jakka, selv om æ har hanska. Tynne hanska, Bodø/Glimt står det på dem. Æ sku hatt no tjukkere greier, non tjukke hanska med masse isolering og en Thinsulate-lapp på sia, men korsen sku det tatt sæ ut? Æ hadde sett ut som en scootergutt fra Arjeplog. Nei det går ikke, så det får bli tynne hanska.

Æ begynn å gå vestover, til byen, langs Reinslettveien. Ingen av reinan te han Paval e å se i natt, de veit ka som e best førr sæ sjøl, og hold sæ oppi Løpsfjellet og åsan der. Æ går førrbi Breidablikk. Det e storflott på en ikke veldig stor måte, sånn passe stort og litt nusselig. Vinden ekke plagsom på bakkenivå, men han høres oppi løvverket. Han e fra vest i natt, så han blir bærre værre jo lenger ut på holmen æ kommer.

Det ser ut te å vær stjerneklart, men lysan fra byen legg et filter over bildet, det blir ikke te no nevneverdig. Månen e ute og farta, han e i litt oval form i natt, ikke halv, ikke hel. Æ nærma mæ slutten på Reinslettveien, passer Odd Fellow-huset, og ser Justispalasset tårn sæ forran mæ i sin storslagne middelmådighet. Æ huska det gamle Justispalasset, nede på kaia. Det va et mellomstort skur. Salten Snutkorps har røkka opp. Han Pelle står inne i natt.

En og anna bil peisa gjennom rundkjøringa. En gammel, mørk blå Opel stasjonsvogn, og etterpå, en Honda Civic med en spoiler den overhode ikke har bruk førr. Guttan med bil e ute i festrikets tjeneste i natt, kjør all verdens fjerne bekjentskapa fra Alstad, Hunstad, Mørkved, Løpsmark, ned på Gaza-stripa, førr en moderat sum. E det fine jenta de kjenner med på lasset, blir det gratis, og det blir det ofte. Nesjda, du skakkje tenk på no penga. Du e jo venn av søstra mi! Så det ekkje no å tenk på. Så får han sæ et tjøss på kinnet eller en klem, før jentan velta ut på Gaza. Æ kommer opp til rundkjøringa, og ser det blinka i utrykningslys. En ambulanse kommer fykanes østfra, og virvla opp nyskjetten nysnø i det den passer, før den svinga opp Parkveien, til Sykehuset.

Æ går ned langs fortauet, på nordsia av Sjøgata. Dagtoget står og kvila nede på stasjonen. Nattoget e fortsatt en åtte tima unna, ligg og kova rundt nedi Verdalen et sted nu. E ikke Nordlandsbanen selve roen i tilværelsen? E Bodø Stasjon no mindre enn ankeret, og Nordlandsbanen no mindre enn stålkjettingen som sammen hold hele Nord-Norge førrankra til resten av landet, så ikke hele ruklet flyt ut i Barentshavet? Flyan hyla og skrik opp og ned kysten, turbofanmotora, røntgenmaskina, førrsinkelsa og all verdens drama. Imens ligg en stålorm og bukta sæ rolig gjennom landskapet, 10 tima fra Trondheim til Bodø, og der stansa den på stasjonen, nøyaktig på minuttet. Ingen metalldetektora, ingen turbulens, kun jevn og trutt framgang, mens høflige konduktøra med bart vandra rundt i vognan. Pinlig punktlig. Selve roen.

Mellom mæ og togan ser æ de uttørka, avfrostne stubban av byens fremste Tromsøpalme-bestand. Helvettes Tromsøpalma. Helvettes Tromsø. Æ tar vare på det lokalpatriotiske hatet. Æ e glad i hatet mitt.

Over alt rundt mæ e det dødt og kaldt. Han blås godt nu. Det e natta, så i bolighusan e det mørkt. Festan foregår ikke her. Ned mot sentrum bor det fortsatt mest gamlinga, og de søv nu. Noen steda har medborgeran glemt å skru av TVen, så det blinka blått og bleikt. Piratbilan fyk førrbi, førr fort i 50-sona. Sjøgata vrir sæ litt, 300 meter foran mæ kan æ så vidt se inn på Gaza. Der e det ikke dødt, ikke akkurat nu.

Æ går førrbi et nybygg, der kor Kitch og Orion va før. Æ huska en pizza de solgte på Orion, en diger jævel, som de dekte med store kjøttflak. De tapeteserte pizzaen med kjøtt, og serverte med bernaise. Æ huska Kitch og den ærlige, tåskatte stemninga som regjerte der. Alltid de korteste skjørtan, og tørrpuling på dansegulvet. Det heva platået ved dansegulvet, der de som virkelig ville vis sæ frem kunne dans. Æ huska det stod homoa og klinte oppå der. Kommunen tok bevilgninga fra dem førr å ha solgt alkohol til mindreårig.

Æ labba opp Sjøgata, og sig inn i den østlige ytterkanten av Gaza-stripa. Alle som har sett et kart vet at Gaza e i Palestina, nedi Levanten, og man kan vel si at det e alvorlige greier på gang der. Gaza i Bodø, ned mot havna, e jo et alvor på sin måte, men alikevel ikke. Utover at begge e avlange og vendt mot havet, e de ikke en og samme ting. Men det e bra navn. På vei opp over Saltfjellet, når du kommer fra nord, kjør du førrbi non campingplassa som hete Golanhøgda og Fragleberget. Æ kjenner ikke historien bak korsen de fikk navnan. Det e iallefall ikke førrdi de e befolka av drusera, jøda og FN-soldata. Heller ikke fragla og dozera i en evig syklus mellom konstruksjon og destruksjon. Men der ligg de, der ingen venta dem, på Saltfjellet – Golan og Fragleberget.

Grenseovergangan mellom Bodø og Gaza e dårlig bevokta. Æ kryssa over den delen av grensa som går over Sjøtata, mellom minibanken til Nordea i nord, og Annas Gatekjøkken i sør. Der ligg ytterkantan av levenet – Folk som ska ta ut penga, folk som ska ha sæ mat, folk som ska finn sæ skyss blant piratan utførr Annas. Et par medborgera førrhandla med en pirat om kjøring ut te Tverrlandet. Ut fra toneleiet til han ene høres det spesielt dyrt ut, han e oppgit, men vil hjem, så det blir vel bærre å betal. Der har du igjen førr å bo på Tverrlandet, tenk æ.

Noen meter lenger ned i veien blir æ ståanes og kik, i krysset Sjøgata – Torvgata. Æ kika videre ned Sjøgata, inn i Gazas hjerte. Det e Januar, så det står ikke like mye folk utaførr utestedan der og sjabba, men det e alltid noen klynga nedover, folk som tar en kjapp og intens røyk og huta sæ inn igjen. Jentan i kort skjørt og høye hæla trives spesielt godt med siggen sin nu. Æ lik buksa bedre. Hele tia spring noen ustøtt over Sjøgata, mellom bilan. Drita folk sjangla i breie sinuskurva, ut i veien, inn på fortauet, ut i veien, inn på fortauet. Justispalassets utsendte putra opp og ned gata, sakte, sakte. Skrem folk til å gå som likestrøm heller enn vekselstrøm. Får dem te å hold sæ på fortauet.

På nordsia av Sjøgata, utførr en butikk som selg barneklær, står en mann og ei dame og krangla. Ropa te kverandre. Ho snur sæ dramatisk fra han, ska begynn og gå vekk, men han tar tak i arma hennes, og ropa nokka. Ho snur sæ tebake og ser hardt på han. Han slepp tak i arma. Så fortsett de å krangel.

Æ snur mot høyre og går ned mot kaia. Det står tre gutta og pessa opp mot en vegg samtidig. Æ syns de kunne gått noen få meter til og pessa i havna i stedet. Det ligg en svær tråler førtøyd utførr Tapasta. Æ nekta å omtal stedet som SydØst. Æ har sett på et kart, æ kjenner himmelrettningan. Om æ står i Bodø, og tenk på syd-øst, da kommer æ te Missvær eller Rognan. Så det går ikke. En del av sjarmen til det her stedet e at det alltid ligg en tråler eller ei ferge førtøyd utførr, og sia du har de store vinduan der, gir det ei intim kontakt med det havet som vårres usiviliserte forgjengera en gang krabba opp av. Førøvrig e det et mirakel at det ikke drukna en medborger her kver helg i året. Du e full og fæl og kommer ramlanes ut døra. Går du rett frem, eller har litt sinusforma tendensa, e det kun få meter til den iskalde realiteten som e Bodø havn.

Æ trør videre vestover langs kaia og runda et hjørne som egentlig ikke e et hjørne, kun noen få graders vinkelendring i en lang vegg. En bulk. Men det e nok, bulken skjerma. Kulingen som så langt har sneke sæ rundt hjørna og innimellom husan, slår mæ rett i tryne. Æ må vinkel kroppen litt fremover førr å oppretthold korrekt vektbalanse. Æ retta opp kragen på jakka, men det hjelp jævlig lite. Det e kaldt, freskt og storarta.

En maritim snute runda Nyholmen. Snuten te M/S Richard With, på sørgåanes fra Stamsund. Klokka e snart halv to, noe som faktisk betyr at han Richard e i rute. Æ vet at det sitt folk oppå øverste dekk og gnur søvnen ut av øyan etter noen timers spastisk, førrkommen søvn over Vestfjorden. De kika inn over Gaza-stripa, og fra havet ser byen stille og rolig ut under stjernan. Kald og fatta. Som mæ.

Rundt hørnet ved Løvold vend æ inn fra havet igjen, opp mot byen. I natt e reisa målet, men forran mæ ligg en pit-stop, den lille kebab-bua te han Raja. Æ går inn.

Det hoies. Drita folk i kø som hoia te kverandre, og te karan bak disken. En svær fyr i oppkneppa svart frakk står aleina midt i køen. Han e rolig, ser ikke drita ut overhodet. Fire unggutta står sammenpressa bak han. En, med stor snusleppe, pekka sværingen på ryggen, og spør om han e kvalfanger. Sværingen svara nei. Han syns ikke det e festlig, men han ekke brysk i svaret. Han veit vel ka det går i, ingen vits å karr sæ opp over det her. Han med snusleppa forsett med kvalfangstpratet. Ska vite ka skuta hete, ska prat om harpun og kvota.

Æ snur mæ mot medborgeran som står og laga burger og kebab, og lura på kor det e fra. Fremmedarbeidera het de før mi tid. Æ vet ikke om det e politisk korrekt å si nu lenger. Det e aldri helt enkelt å si kor Gaza-stripas kebabskavera e fra. De litt brun i huden, men det e det jo mange som e. Han der e kurder, tenk æ. Men han kunne like godt vært Afghaner av et eller anna slag. Og han der, han der fyren, ka han e førr no? Kanskje han e Afghaner han også? Nei det e nokka mer sør-øst-asiatisk over han. Kanskje han e en minoritet fra Siam. Eller oppvokst langs den respektable Irrawaddy-elva i Burma, i millionbyen Mandalay. Eller kanskje han rett og slett e fra Afghanistan. Der bor det jo mange sorta.

«Ja Sir, ka det ska være» spør han som diriger operasjonen. «Kan æ få en falaffelrulle» spør æ. «Nei ingen falaffellrulle. Utsolgt.» «Ja få en rullebabbe da.» «En rullekebab. Chicken eller lam?» spør han. «Lam,» svara æ. «Hot eller medium?» «Hot.» «Drikke? Brus?» «Nei.»

Kebabsjefen snur sæ 90 grader te venstre, mot sin sidemann, han som har ansvar førr den endelige sammensettninga av rullen, og ropa «En rullekebab til Sir, hot, lammekjott. Masse kjott! KJEMPEMASSE KJOTT!». Han snur sæ ytterligere 90 grader mot venstre, mot unggutten som står og skjær opp kjøttet, peiva med arman som en italiener, og ropa «Skjær opp mer kjott! Vi trenger mer kjott! KJEMPEMASSE KJOTT!». Han avslutta med en 180-graders venstre-snurr, ser på mæ, og spenn opp et kjempeglis. «Det blir 80 kroner, sir. Rullekebab med masse kjott. Kort eller kontant?». Herlig type han her. Laga samme teatershowet førr kvær kunde, og gir dæ inntrykk av at du får så mye kjøtt i kebaben at du treng en middels Massey Fergusson førr å slep han med dæ ut derfra.

Æ betal med kort og læna mæ mot veggen og venta. Raja Kebab har TV med kurdiske musikkvideoa via parabol. De e utvilsomt bedre enn det æ har sett av Rumenske og sentral-asiatiske pop-musikkvideoa, men det har fortsatt begrensa tiltrekningskraft. Så æ kika på klientellet i stedet. Han sværingen som ikke va kvalfanger fikk babben sin og gikk. Det blei ikke no slåssing. Han va vel trygg på sin egen seksualitet, så han holdt roen. Ungguttan har fått sæ kebab og står og hoia mens de et. Æ ser han med snusleppa spøtta snusen i et tomt cola-beger. Det va jo høflig av han.

Æ får rullebabben i handa, og begynn å lirk mæ gjennom det lille lokalet, mot døra. En gutt og ei jente kommer inn og still sæ i køen. Ho har kort skjørt, høyhæla og ei jakke som rekk ned te naveln. Ho ser førrfrossen ut, så det va vel godt å kom innomhus. Ho ser ut som kem som helst. Det gjør han gutten også. Han har den alminnelige sausen av mannskjit gnudd oppi håret, så det står naturstridig stivt og skarpt mot taket. På overkroppen har han kun ei stripat skjorte, så han e vel førrfrossen han også. Han skryt høylydt av burgeran de selg her. Først ropa han te jenta, selv om ho står en meter unna, så veiva han med arman og ropa ut i hele lokalet, som e knøttlite, om den der burgern. Æ tenk at han må vær idiot. Kem kjøp burger når det e kebab å få kjøpt? Æ har aldri skjønt korsen folk kan foretrekk burger. Men æ har fått babben min i handa, så æ treng ikke plages mer. Æ går ut.

Æ smett de få metran østover te Hundholmen Plass, bærre førr å ha vært innom den. Kan du tenk dæ et bedre navn enn Hundholmen? I gammeltia va det et knøttlite handelsted her, på Hundholmen, det va det som blei Bodø. Førr en by med 50 000 innbyggera e Bodø et bedre navn enn Hundholmen, men det e litt trist at det blei sånn, alikevel.

Fra Hundholmen går æ over Sjøgata og opp i Glasshuset. Suset fra kulingen førsvinn og erstattes av hoinga fra et hundretalls medborgera. Æ stoppa opp litt innaførr glidedøran, og riv av øverste bit av isolasjonsfolien på kebaben. Æ spis. Fra øst kommer det et par militærgutta springanes – korthåra, fremoverlænte og drita. Bak e det fire politifolk, korthåra, stygt kledd, men rett i ryggan. De tar igjen militærguttan utførr Agamat og hoppa oppå dem. Danna to menneskehauga. Militærguttan sprella. Det kommer flere politifolk springanes, de hoppa oppi haugan de også. Æ vet at politiet trenes opp i teknikka førr å vri arman på folk og hold dem nede med elegant maktbruk, men i praksis e det haugbygging de bedriv. Æ flira.

Til høyre førr mæ, på det lille platået der det på dagtid står sigøynera, eller ka de nu e, og selg juggel, har beinan te ei jente kollapsa under ho. Det her e en klassiker, æ ser det kver helg i hele landet. Alltid ei jente i kort skjørt, med høyhæla som gjør at kollapsen ser ut som giraffen Django på ei ishockeybane. Kollapsen kommer ikke på grunn av dårlig fottøy eller utmattelse, det e en krangel eller en SMS som alkoholen har blåst hinsides alle proporsjona. Ho e utrøstelig, beinan kollapsa under ho, og nu sitt ho der som en kollisjon på betongen og hulka. Beinan ligg spredd utover te alle kanta. Attmed ho sitt ei venninne og prøva å trøst. «Han e ikkje verdt det». Men det funka ikke, det e totalt sammenbrudd, nedbrytning og Tsjernobyl. Kollapsan e tilnærma umiddelbar, de skjer der krangeln inntreff, eller der SMSen leses, så det kan like godt vær at de sitt ute på et fortau, i regn eller snøkov. Det tar en god halvtime å få ho utrøstelige i god nok stand te at ho overhode kan fløttes på, så intill da må venninna bærre innfinn sæ i den vind og nedbør som finn sted. I natt har ho trøste-venninna hatt flaks, kollapsen har skjedd i Glasshuset, så det e skjerma fra elementan. Den kebaben her va god, tenk æ. Nam nam. Tre kara går førrbi. En av dem, kledd i ei stygg plastjakke fra Jack & Jones, bryt ut av formasjonen og sveiva førrbi jenta som sitt og gråt. Æ hør ikke ka han sir. Av erfaring veit æ at det e en slørven idiotkommentar, men ho ser ikke ut te å oppfatt det, så han går videre.

Æ slurpa i mæ resten av kebaben, tørka sølet av fingran, og går vestover, ned førrbi kinoen. Der e det alltid folk hopa opp, og æ ser noen gutta æ kjenner, men de flaksa rundt ei jente med ei sløyfe i håret, skrik etter oppmerksomheten hennes, så æ hilsa ikke. Kjempegutta de her, til vanlig, når de e menneska. Men nu på natta e de oppskjørta av pene jenta i skjørt, så det e bærre å la dem hold på. Det ekke vits å omgås dem, de ser dæ ikke, kun ho, eller ho andre, med Converse-føtter, eller ho i den grønne t-skjorta der borte.

Ut av Glasshuset. Kuling igjen. Æ går førrbi 7/11, der en ungdom e opptatt med å stjel en pose nøtter. Æ ser det e folk i vinduet på andre sia av veien. Der e det kalas, der e det godtfolk æ kjenner, men æ e ute og trør aleina i natt, så æ fortsett ned mot Småbåthavna. Kald og fatta. Æ e våken og klar som Carl Zeiss, med fokus som han Carl tysker bærre kan drøm om. Organisk autofokus. Vann og kebab i mæ. Luft og stjerna rundt mæ. Æ ser, æ hør, æ lukta alt. Om tyskeran kom tilbake, kom tøffanes opp kysten på Blücher IV, hadde æ lukta beistet før det passerte Rødøy. Men alt æ lukta i natt e freskt.

Æ går ned rundt SAS-hotellet, som de nu har fått før sæ at ska hete Radison Blu. Ka det e førr non idiota som har bestemt at dysleksi e et godt element i den nye markedsføringsplana førr en hotellkjede med 158 hotella? Ska æ tipp, e det noen som har vært i USA og blitt imponert av E-Z Mart, OneBanc og andre merkevara som det osa kvalitet av. Æ fyk førrbi Gründer spesielt fort. «Hard work. Hard fun». Slagordet får mæ kun te å tenk Patrick Bateman og American Psycho. Æ ser førr mæ folk stå i kø inn på dassen førr å få snyt sæ ei stripe. Ser førr mæ voksne menn i dress åpen smekken på dansegulvet og slepp ut kuken. Lar han heng og sleng i offentlighet, som om de va to år gammel igjen. Ser førr mæ magnumflaska. Æ går ikke inn. Her har æ en førtreffelig fordom å kos mæ med, den ska vedlikeholdes, ikke etterprøves. Så æ vrir omsider kursen vestover, tilbake, oppover bak SAS-hotellet.

I krysset bak hotellet, der Moloveien blir te Dronningens Gate, kryssa æ grensa og førrlat Gaza. Da sku æ vel i teorien vær i Israel, men her e ingen apelsina. Litt fruktig folk ser æ allikevel. De står utfør den anonyme kjellerdøra og røyka. Homoa. Utførr Bodøs eneste, knøttlille homobar. «Rainbow». Æ har aldri sett ett ord skreve om den der kjellern. E byen liberal nok te å takkel et åpenlyst homofilt utested uten å lag plunder? Æ antar at svaret e nei. Æ antar at homoan ligg lavt. Eller kanskje det e så få homoa i byen at all publisitet går muntlig, over den homofile jungeltelegrafen. Homografen. He he. Men det trur æ nu ikke. Æ trur det e fler homoa enn det.

Røykeran går inn, så æ blir ståanes og kik noen sekunda. Huska at æ har vært oppe her før, under tura på byen, førr å sjekk ut stedet. Da alltid sammen med noen. Men det har vært stengt kver gang. Æ kunne gått inn nu, men æ ville følt mæ litt utilpass. Ska tru ka skeivingan syns om å få turista på besøk. E det bærre trivelig, eller førrstyrra det stemninga, som en TIL-supporter på Aspmyra? Som en TIL-supporter generelt? Janei, iallefall, æ tar det i tilfelle en anna kveld. Æ e ute og trør aleina i natt.

Her skjer det ingen ting. 70 meter nordover, ned mot havna, ligg Gaza. Ho kollapsa jenta sitt vel fortsatt og hulka på samme sted. Men her oppe skjer det ingen ting. En butikk selg gravsteina. Om dagen. Atlantern riv inn mellom husan her, ikke overveldanes hindra av geografi eller bebyggelse. Akkurat nu vispa han små virvla med tørr nysnø rundt på tørr asfalt. Æ heva blikket og ser lenger opp Dronninga, og ser mer av det samme. Virvla hives opp i lufta en liten meter, spinn, og legg sæ tilbake på asfalten. Nye tilfeldige formasjona kver gang. Æ tassa opp gjennom det her. Kragen på jakka hjelp fortsatt ikke. Snøyføyka legg krystalla i nakken min.

Æ ser Rådhustårnet opp til høyre, blekt og nøkternt. Æ ser Torget ned til venstre. Jenta med sløyfa i håret hutra oppover torget. Ho fra utførr kinoen. Bak ho, i trålposen, heng han ene kompis på slep. Så fint førr dem.

I det æ passer det gamle bygget til Nordlandsbanken, snur æ til venstre og går ned i Storgata igjen, og fortsatt veien østover. Førrbi Coop-en der, den som e 60% kolonial og 40% garn- og barnetøybutikk. Så bestemødran og oldemødran kan kjøp grønnerter te sæ sjøl, og klær te barnebarnan, på samme sted. Så sett de sæ og slarva på Corner Café. Det ryktes at de selg møsbrømlefse på Corner. Æ har ikke tall på kor mange steda i regionen æ har hørt rykta om at selg møsbrømlefse. Æ tenk at det må æ sjekk ut, men æ gjør det aldri.

Videre opp Storgata, østover førrbi Bankgata-krysset. Det e fortsatt selveste hovedgata, men her oppe e det e ei bakevje. Noen små, spredte butikka som selg all verdens. Militærklær, radiobila, sytråd og orientalske matvara. Ei brokat førrsamling. Så e det jo China Garden da, den kinesiske restauranten som aldri ser ut til å gå under, selv om det aldri e mer enn fire gjesta i det svære lokalet. Det kviskres om mafia-tilstanda. Sku tatt sæ ut det, om lille byen vårres va hjem til en kinesisk triade, krimnakka med wok.

Kor fin Storgata e her oppe. Peise rett, øde, og full av det samme snøfyket som ellers. På sørsia flankert av de her nøkterne greian fra rett etter krigen. Enkle, kvadratiske bygg, som e sterk og står han av. Æ går med heva blikk, fokusert langt frem. Ingen Glasshus, ingen Shirley, ingen Burning Memory med London-blitzing. På Gaza-stripa slåss medborgeran mot årstia og kverandre, men her e det øde. Vinden slåss mot Drygolin og murstein, og tap.

Det e glatt på veien og kaldt i panna, men æ blir ståanes og kik på alskens grafitti langsattmed, på installasjonsboksa, i smug og ellers. Æ ser på rust og flakanes maling. Grafittien og skramlet gjør den her byen til en by. En by uten grafitti og drit e ingen by, den e et kjøpesenter, den e ei klynge kontorbygg. Den lev ikke. Byen har menneskan lagd. Menneskan lev, og der det e liv e det drit.

Over en kald neserygg ser æ månen skinn, æ ser han klart og fint, førr himmeln e klar, og æ e klar. Her oppi Storgata e æ det æ lik å vær. Litt seinere kommer æ hjem, og legg mæ og søv i ei seng i et rom.

Dagen før reisen begynte fikk jeg endelig klarering til å flytte ut fra den trasige studentleiligheten jeg har bodd i så langt, og inn i et mansion på en finere side av byen, omringet av middels store palasser, noen av dem formodentlig utstyrt med bowlingbaner. Der jeg nå bor har vi riktignok både ping-pong- og biljard-rom, men ingen bowling. Akk.

Iallefall, det blir en hektisk dag med innflytting, utflytting, vasking og pakking foran hjemreisen, godt hjulpet av at bilbatteriet mitt finner for godt å oppgi ånden klokken 07.20 på morgenen, så jeg bruker morgenen og formiddagen på å få byttet det ut. Alikevel, til slutt er alt satt i stand, og neste dag klokken 05.00 er jeg på vei hjem.

På flyplassen i Little Rock blir jeg forsøkt frelst av en tidligere marinesoldat som nå er på vei til Hong Kong for å intervjue vanntro og slik finne nye argumenter for Jehovahs overlegenhet. Det starter med at han hører jeg er fra Norge, og nevner at han kjenner en Thomas Jorgensen in Norway. “Don’t know him,” svarer jeg. Etter litt sjabbing om Norge, begynner han å argumentere for Jesus. Dessverre (for ham, og Jesus) gjør han dette på en utpreget USAnsk måte, ved hjelp av vitenskap. Han får med seg at jeg er historie-student, og forsøker blant annet å argumentere med at Bibelen er mer historisk korrekt enn andre skrifter, og at korsfestelsen ble bevitnet av over 500 mennesker (“and some of them were Jews!”). Han mener dessuten at Kristendommen er overlegen andre religioner fordi den har en frelserfigur. “Islam has that too” svarer jeg. Som nådestøtet, begynner han å kalle meg ignorant, og fortelle meg at jeg er på vei til helvete. På en hyggelig måte.

Jeg har ikke noe mot at folk forteller meg om troen sin, og de kan gjerne prøve å omvende meg. De kommer ikke til å lykkes, jeg lever i en annen verden en dem. Men at noen virkelig tror de kan omvende meg ved å hoste opp halv-vitenskap, og kalle meg for en idiot, er ikke helt enkelt å fatte. Visse varianter av USAnske kristne forsøker å argumentere for sin egen, bokstavtro tolkning av bibelen ved hjelp av vitenskap, og de taper nesten alltid. Tro er ikke vitenskap. Det er derfor det heter tro.

Uansett, på flyplassen går jeg om bord i et aluminiumspenal av type Embraer RJ-145, som en jet-drevet versjon av den gode gamle Twin Otteren. Med på flyet er en av de nye samboerne mine, en franskmann som kalles John som er på vei hjem, og vi kommer i prat med et par andre medborgere som også er på utfart. Ettersom alle har seks timer eller mer til neste fly, finner vi til slutt ut at vi skal hyre en taxi og kjøre inn til Manhattan en tur.

Under innflygingen til Newark Liberty International Airport i New Jersey, får jeg så vidt et glimt av havet, for første gang siden August. Glis.

Så det blir Manhattan. Et sted i New Jersey, the Garden State, begynner the Empire State å fortone seg bak Bayonnes kraftledninger og containere.

Ser du Chrysler-bygget?

Vi dukker ned i en tunnel under Hudson-elva.

Så er vi i New York.

Jay-Z feat. Alicia Keys – Empire State of Mind

Mine medreisende, travelt opptatt med å enten vise sin gjeng-tilhørighet, eller spille stein-saks-papir.

Time Square på dagtid. Free WiFi.

My mate Craig, en Glasweegian fra Skottland. Her fotografert utenfor St. Andrews, en skotsk restaurant vi spiser på. God mat, men hvor skotsk den er vet jeg nå ikke.

Han Far og en Tennant’s Lager.

Craig og en Tennant’s Lager.

Leyla fra Nicaragua.

John, en av mine nye samboere, fra Frankrike.

En gammel kompis av John som nylig har flyttet til New York, og hilste på. Fransk.

Hus.

Glass.

Kløft.

Vi dumper borti en skøytebane. Der er det folk.

Håret.

Stereotypen.

Jerven.

Medborgerne. Alle er bosatt i midtre Arkansas, og bruker en god del av tiden på å snakke dritt om staten. Gøy.

Imperiet.

Et tilfeldig høyhus.

Empire State Building fra bakkenivå. Hadde Nazistene rukket å få gjennomført mer av sin monumental-arkitektur, antar jeg de ville prestert noe som dette. Vi går inn, kiker litt på køene, og finner ut at vi ikke skal ta heisene til toppen denne gangen.

F9z.

Eine frau im park.

Et snodig-stilig høyhus.

Flatiron Building. Gode gamle.

Profesjonell hundepasser.

Vi drar tilbake til flyplassen. Her et siste blikk av Imperiet, sett fra Jersey.

En hel del timer senere har jeg utsikt til en Boeing 757-200s venstre winglet. Det er aften. Flyet tar av litt over 20.00, vender snuten østover, og flyr på som faen for å ta igjen dagen.

Det lykkes. Seks timer senere er det lyst og fint over et hav av skyer i øst-Atlantern. Flykapteinen melder om at det er -11 celsius i Oslo. Jeg gjør en liten seiersdans i stolen, og gleder meg til kulden. De resterende 10-12 timene av turen sitter jeg med vedvarende, tåpelig glis smurt utover trynet.

Plutselig slipper skyene taket, og Vestlandet ligger under oss og flotter seg. Jeg har ikke sett fjell siden August. Flykapteinen melder om at temperaturen på Gardermoen er falt til -20 celsius. Kjempestort glis.

Mens jeg venter på Gardermoen, ønsker jeg meg -5 celsius, nysnø og en sur kuling fra vest, når jeg kommer hjem til Bodø. Et sted over Fauske melder flykapteinen om at været i Bodø er litt skiftende, med tilløp til snøbyger og en ganske god vind fra vest. Jeg får tårer i øyekrokene. “Bodø, din gamle sjarmør, du veit å ta imot Han Far med stil!” tenker jeg. Ikke mange minuttene senere er jeg hjemme, og det er bra.

Joddski & Ingeborg Selnes – Bodø State of Mind

Sånn sett er alt meget bedre i Amerika. Jeg har ingen eksamener dette semesteret, men har heller to mellomstore prøver i de fleste fagene, samt et mylder av store og små innleveringer, som til sammen gir karaktergrunnlag. På Dragvoll brukes mye av hjernekapasiteten til å prøve å spå hva slags spørsmål man kan få på eksamen, og på å prøve å spå hvordan den enkelte sensor ønsker at besvarlsen skal se ut. Det er viktig å ha vært på forelesningene, så man for eksempel vet om foreleseren synes kvinnehistorie er overordentligviktig og relevant i enhver sammenheng. Her på UALR har jeg det helt klart for meg hva som skal til, det er veldig lite usikkerhet rundt hva som skal til for å få en god karakter. Gjør du alle innleveringene sånn høvelig godt, leverer før fristen, og stiller opp på prøver og forelesninger, så går det bra.

Ulempen er bare at det er så satans mye som skal gjøres.

Dermed blir det lite tid til å skrible på bloggen eller kjøre lange turer i Toyotaen. Når Facebook og Skype har fått det de krever av min tid, må jeg bare forsøke å bruke resten av tiden på å få ferdig innleveringene mine før fristen. På mandag har jeg bursdag, noe som skal feires med ikke mindre enn to større innleveringer og to anmeldelser av medstudenter semesteroppgaver, tett fulgt av forberedelser resten av dagen, til semesterets siste prøve.

Så for å koke 300 ord ned til én setning, det blir begrenset aktivitet her de neste ukene.

Til slutt, bare for å ha et bilde med i innlegget: En stabel med bøker.

Unionens flagg var enkelt og greit det Ghanesiske flagget, med tre stjerner i stedet for én.

I dag er det 41 år siden Ghana og Guinea gikk sammen i en union, det som skulle bli den Afrikanske Statsunion, som Mali etterhvert også ble medlem av. Det var ikke grenser for optimismen som rådde i sub-Saharisk Afrika I disse årene, rundt starten av 60-tallet, når storparten av Afrika ble frigjort fra de Europeiske imperier. Ble man bare kvitt de utsugende imperialistene, og fikk sine egne statsdannelser, skulle alt bli fint og flott i en fei. Med dannelsen av denne unionen tok de tre landene første steg på veien mot en forent Afrikansk stat, som skulle stå sterkt for seg selv, og motstå gamle og nye imperialister. Selvstendigheten og samarbeidet  skulle vise seg å være noe vanskeligere enn som så.

Hva gjelder unionen, endte det hele i 1962, når de respektive statsoverhodene, Kwame Nkrumah, Sékou Touré og Mobido Keita, prøvde å få hverandre drept. Året etter ble Nkrumah initiativtaker i dannelsen av den mindre ambisiøse Organisasjonen for Afrikansk Enhet, OAU, som i 2002 ble omgjort til den Afrikanske Union. Før alt gikk til helvette med unionen, rakk E. T. Mensah, Ghanas Highlife-mester, å skru sammen en super, panegyrisk trudelutt om unionen, så det var ikke helt forgjeves.

E. T. Mensah – Ghana-Guinea-Mali Union

Sangen er spesielt plystreverdig, men om du får ånden over deg, kan du ta den helt ut og synge med:

Ghana-Guinea-Mali Union,
Has laid down a strong foundation,
For redemption of Africa,
For which we’ve been strongly fighting.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid for ever!

First it was Ghana and Guinea,
Later Ghana-Guinea-Mali,
Soon it will be all Africa,
The achievement of a great destiny.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid, for ever!

Africa is now awakened,
That unity can [hva synger han her?]
All leaders of mother Africa,
Are called to join this great Union.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid, for ever!

Pulled pork – 0.7 liter

Fra min første tur til Memphis rapporterte jeg om en lunch bestående av byens spesialitet, pulled pork. Knappest delikat, men ikke så verst fast food.

Før jeg kjørte videre fra Memphis bestemmte jeg meg for å ordne meg litt middag, og det du ser over ble resultat, uten at jeg helt skjønner hvordan. Menyen var full av lokal terminologi, så jeg bestilte noe som hørets høvelig ryddig ut. To minutter senere fikk jeg dette kjøttfylte begeret. “Do you need a fork?” spurte damen bak disken. “I suppose…” svarte jeg, med et passe forvirret ansiktsuttrykk. Hun var generøs og gav meg et par servietter i tillegg. Jeg ville helst ikke bli sett offentlig med denne avskyeligheten, så jeg gikk ut i bilen, satte meg, og gjorde en nærstudie av dagens middag.

Det jeg hadde fått var rett og slett 0.7 liter pulled pork i et isoporbeger. Pulled pork går altså ut på at man griller svin, hvorpå man gir kjøttet en grundig omgang med bank, slik at det går i oppløsning. I sin ubesudlede form, uten noen tilsetninger, smaker det noenlunde som tørr juleribbe, med en sterk bismak av karbon, dette et resultat av grillingen.

Root Beer

For noen år siden syntes man at Vanilla Coke var usmakelige greier i Norge. Så Cola sluttet å selge stoffet. Se nå for deg at de heller fjernet alt som minnet om cola fra drikken, og dumpet oppi en bøtte vaniljesmak i stedet. Vaniljebrus. Det er dette USAnerne kaller Root Beer, og det er riktig usmakelig.

Skyllende rundt i munnen er stoffet søtt og boblete. I det jeg svelger unna, tilkjennegjøres en barsk smak av kjemisk vanilje, samt en ettersmak av et udefinerbart renholdsmiddel. Som grønnsåpe med furuduft, men allikevel ikke. Kulsyren i dette stoffet er noe for seg selv, uten at jeg vet med sikkerhet hva. Vanlig CO² er det neppe. Den ligger liksom og syrer seg i en evighet i munnen. Etter at all annen smak er vekk, er den der fortsatt. Boble boble.

Baconnaise

Det kan synes som om USAnernes hemninger mot generell galskap er noen hakk svakere enn i verden forøvrig, Tyskland ikke medregnet. President Obama fikk sin nåværende jobb fordi han med få ord oppsummerte ett av grunnpilarene i det USAnske, Yes we can! Forlenger du utsagnet til Yes, we can have! blir det mindre elegant, men desto mer presist. USAnerne får det til, og USAnerne får det om de vil ha det. Som regel vil de det. Om tanken kan tenkes, kan du ta deg faen på at det finnes noen (titals) millioner i republikken som synes tanken er god og verdt dollars, bare de får den presentert for seg.

Når et menneske konfronteres med Baconnaise, majones med baconsmak, vil en vanlig reaksjon være “Æsj!” USAneren er oppvokst i et annet univers enn mennesket, og den instinktive reaksjonen er en helt annen, fordomsfri kan man kanskje si. Baconnaisens rett til en saklig vurdering er like stor som spinatens, og kan ikke uten videre avskrives. Men der spinaten kun kan skilte med lite tiltrekkende egenskaper som fiber, vitaminer og mineraler, kan Baconnaise by på en tung konsentrasjon av to av de tre viktigste næringsstoffene, salt og fett¹. For USAneren er det ikke noe iboende galt med idéen Baconnaise. Bestanddelene bacon og majones er gode, så hvis kombinasjonen er god, og USAneren kan få den, hvorfor la være? Det ligger en ærlig, objektiv logikk i USAnsk forbruk.

Gyldent og forlokkende.

Et interessant trekk ved Baconnaise er at det både er vegetarisk, kosher og halal, så her er det fritt fram for nesten alle.  Jeg benytter anledningen til å lage en enkel vegetarisk lunch, bestående av en vegetarburger med litt isbergsalat, to brød og et fyldig lag Baconnaise.

Nam nam.

Så gjenstår den vanskelige oppgaven med å karakterisere smaken av Baconnaise. Her passer det godt å sitere min gode venn Obelix. Under et besøk i Roma blir Obelix foresatt de lekreste delikatesser romerne har å by på, kandiserte falkenyrer fra ytre Mongolia, og desslike. Verten, en tvilsom men velholden gladiatortrener, spør Obelix hva han synes om maten. Obelix svarer som sant er: “Salt”

Salt er den dominerende smaken i Baconnaise. Meget salt. Når tungen tilvender seg saltet, merkes fort en annen, mer subtil smak; fett. 70% fett faktisk. Hva så med bacon? Hvor er bacon-smaken i det hele? Som tidligere nevnt er Baconnaise vegetar. Det inneholder hverken baconbiter eller bacon-juice. Dermed er det opp til oppfinnerne, eller Bacontrepenørene som de kaller seg, å komme opp med en god erstatning. Svaret er røyk. Ikke tobakksrøyk eller skogbrann må vite, bare en sjenerøs dose av en enkel, generisk røyksmak. Salt, fett og røyk altså.

¹ Sukker er det tredje.

I-430 mot nord over Arkansas-elva ved Little Rock.

Obligatorisk foto av bred og rett USAnsk motorvei. I-40 mot vest.

Jeg svinger nordover fra I-40, inn på I-540, som sprenger seg vei gjennom Ozark-fjellene. Et stykke oppigjennom gjør jeg mitt første møte med en tunnel i USA. Bobby Hopper Tunnel er nesten 500 meter lang, og etter alt å dømme en aldri så liten attraksjon for de innfødte. USAnerne ser ut til å foretrekke å legge motorveiene over fjellene, eller sprenge seg en kløft, heller enn å bygge tunnel. Nå skal det i sannheten sies at det her knapt er snakk om Rocky Mountains, Ozark-fjellene er mest som fyldige åser. Men pent er det, selv om jeg ikke har noen bra bilder derfra å peke til.

Huset jeg surfer i.

Løvete nabolag.

Første kvelden avholdes det en liten sammenkomst for de oppmøtte. Godt spenn i alder her, fra 1 år til godt oppi 60-årene.

Dickson Street er Fayettevilles utelivssentrum. Fayettevilles Sjøgata med andre ord. Uten sjøen.

I motsetting til Little Rock, kan man gå utendørs på kveldstid i Fayetteville uten å være nevneverdig bekymret for å bli ranet eller kjørt ned. Selv om Little Rock er tre ganger så stor, har Fayetteville et fullstendig overlegent uteliv, og siden man ikke er nødt til å fyllekjøre eller ta taxi for å komme seg hjem, fortoner det hele seg ganske forlokkende.

Lørdag kveld blir det arrangert en slags Halloween-fest med utkledning og det som hører til. Mina her vinner prisen for festens mest tidsaktuelle, og samtidig mest obskure utkledning. Neseprotesen skal forestille et falkenebb, som henspeiler på det engelske ordet Falcon, navnet på den lille guttevalpen i Colorado som visstnok hadde vært ute på flytur i en sølvfarget, hjemmebygget ballong iløpet av den foregående uken.

Johny Saksehånd, kjernekaren jeg bor hos i Fayetteville.

Dagen derpå poserer Johny med naboens hund.

En tilfeldig gate i Fayetteville søndag morgen. Rene, pene mennesker tasser rundt i gatene på vei til en av de mange kirkene. Fayetteville ble gjort til det byen er i dag av hippiene som slo seg ned her 70- og 80-tallet. Da det i tillegg er en universitetsby, er befolkningen uvanlig liberal her. Allikevel, enten USANeren er konservativ eller liberal, rasehater eller hippie, han tror på Skriftenes gud, i en eller annen form.

Spørsmålet blir da heller om USAneren er Baptist, Sunni, Evangelist, Katolikk, Kollektivist, Menonitt, Mormoner, Metodist, eller hva det skal være. Listen er uendelig lang, med alskens uvesentlige variasjoner, og de er representert i søkk og kav, noen med små skur uti bushen, andre med søylebefengte palasser i byen. Selv Fayetteville, som har få kirker sammenlignet med andre byer i Arkansas, har sannsynligvis flere kirker enn hele Nordland fylke.

Siden hoved-Halloween inntreffer førstkommende helg, er det full sving på Halloween-butikkene rundt om.

Jøde – $34.99

Pinlig – $29.99

Obama og Obama-mama. Ingen Nixon-maske å få tak i, dessverre.

Parykk-rommet.

Noen kvinne-kostymer.

Utenfor har en stakkar blitt hyret inn som levende skilt, her utkledd som klovn. Minstelønna i Arkansas er 36 kroner timen, noe som tilsvarer rundt 3 kg kjøttdeig på supermarkedet.

L.

Jeg kjører en tur og tar en titt på vesle Lake Fayetteville.

Der er det fint.

Sentrum av Fayetteville er usedvanlig trivelig. Dette her er da for ordens skyld ikke sentrum, heller litt gjennomsnittlig USAnsk byområde, for det meste veier, parkeringsplasser og veltrimmet gress.

Jeg tar en kik på University of Arkansas’ storvokste campus, her representert ved Old Main, det gamle hovedbygget. Da U of A hører til samme system som UALR, og Fayetteville er en umåtelig fresk liten storby (rundt 70 000 innbyggere), undersøker jeg for tiden om det er mulig for meg å ta andresemesteret her.

Tusenvis av navn i betongen spredt utover campus, formodentlig forhenværende studenter.

Een hoond in de foontein.

I tilfelle en fullkommen idiot, som kan lese, skulle prøve å sove i fontenen, har man satt opp en håndfull slike advarsler.

Fayettevilles høvelig store sønn, James Fulbright. Fulbright var en demokrat fra Arkansas som var senator for staten i 30 år. Han er kjent ( i visse kretser) for støttet opp under opprettelsen av FN og diverse annen internasjonal fintføling, deriblant et betydelig stipend-program for utvekslingsstudier, oppkalt etter ham selv.

Søndag formiddag er det “Trailer Trash Luncheon” midt uti skogen. John fra Texas, den grå-hårede karen lengst til venstre i bildet, har stellet til en voldsom servering av fôr og vin til de mange Couchsurferne. John har bodd i Dallas i noen år, men er lei av byen og holder nå på å flytte hit, ut i gokk.

Bill fra Arkansas. Alltid en røverhistorie på lur.

Mirna fra Libanon og Nastasya fra Russland.

Bob fra Jacksonville spiller gitar og synger rolig om Gud. I sin tid var han og bandet hans nær ved å gi ut plate, men så ble mesteparten av bandet sendt til Vietnam. En ble drept, mens en annen ble alkoholiker, så det gikk heller dårlig med det bandet.

Tara fra Oklahoma, som tok initiativ til og planla hele denne supre sammenkomsten i Fayetteville. Hun registrerte seg som Couchsurfer i skepsis, for å sjekke hvem det var datteren reiste rundt og bodde hos. Etter å ha prøvd det selv kom hun fram til at dette var storartet, og gjorde Couchsurfing til en hobby.

Zak og Jaime fra Missouri.

Mett og glad legger jeg ut på veien hjem. Denne gangen kjører jeg en lang omvei gjennom Ozark-fjellene, som rett og slett er voldsomt trivelige. Veiene er, i motsettning til Interstatene, nesten tomme for trafikk, mens landskapet er mye mer interessant.

Veldig, veldig trivelig.

På vei over en åskam dumper radioen borti en infam meksikansk radiokanal som for øyeblikket spiller den tåpeligste hip-hopen jeg noensinne har hørt. Deretter følger en stødig strøm av meksikansk hurra-fjott-polka med klare tyske inspirasjoner. Når meksikanere i Texas møtte tyske innvandrere, og hørte deres polka, konkluderte de “Ja, dette er noe av det tøffeste vi noensinne har hørt!”. Jeg tuller ikke. Syntesen av tysk polka og ymse meksikanske elementer kalles Banda. Det er ikke bra, men hispanics ser ut til å digge det. At sangerne forsøker å tøffe seg ved å synge om kriminalitet og sex til denne musikken gjør ikke saken bedre. Det er som å være på tivoli, ispedd terror og helvetes inferno.

Mellom hver sang hyler en meksikaner med bart (“AYAYAYAYAYAAAAA!”), etterfulgt av noen energiske godord om Coca-Cola eller vaskepulver. Alt ropes. Det er vist slik man gjør radio i Mexico , horror-polka og skrikende menn med bart.

På vei gjennom fjellene kjører jeg gjennom husklynger med underlige navn – Ozone, Red Star, Oark, London.

Etter å ha hørt på den idiotiske meksikanske radiokanalen i en time, setter jeg på en CD jeg kjøpte natta før, et album av bluegrass-bandet Cletus got shot som jeg var på konsert med i Fayetteville. Gøy.

Etter en hyggelig tur gjennom fjellene begynner det å bli kveld. Jeg vender tilbake til Interstatens monotone grå, og følger I-40 østover. Det er 1 1/2 time igjen til Little Rock, så jeg gasser Toyotaen opp i 115 km/h, krabber i baksetet, og sover resten av turen, mens Cletus got shot synger om punkens død.

Forøvrig vil jeg advare dendrofobe lesere om at dette innlegget inneholder mye skog og løvverk.

Pinnacle i høstdrakt.

Mange trivelige stier opp og rundt Pinnacle.

Her og der har parkvokterne satt opp gode råd.

Plutselig blir det bratt og steinete.

Keiserlige bær.

Så bratt er det på østruten opp fjellet. En gjennomsnittlig steinur er ikke veldig gøy å klatre i, men her

er steinene såpass store, og passelig formet at de ligger støtt nesten uansett, så det blir fin, moderat klatring av det.

Midt i steinura har et medmenneske nytt en middelhavslunsj.

Lille Tusenbein ute på tur.

Utsikt mot syd-øst. Arkansas-elva driver ned mot Little Rock i morgendisen.

Toppen.

Et par andre Pinnacles i retning nord-vest. Øst for Little Rock er det peise flatt i Arkansas-deltaet. Mot vest, som her, finner man et ca. 300 kilometer langt område med små fjell og åser, Ouachita Mountains, før landskapet igjen flater ut i Oklahoma og Texas.

Lake Maumelle og demningen, et av Pulaski fylkes sju underverker, iallefall i følge min egen kåring.

Jeg går over fjellet og ned på andre siden, der jeg treffer på en sti som går rundt fjellet tilbake til startpunktet.

Lyn-drept tre.

Så fine.

Skog.

I en stor hall på messeområdet selges det nips, krydder og redneck-stash. Forøvrig deles det ut gratis bibler, og propaganderes mot abort. Ingen møsbrømlefse å finne.

Demokrater.

Jeg tar selvkritikk. Her bør jeg selvsagt vært mer nysgjerrig og satt meg inn i storfekjøttets hemmelighet, men jeg går dessverre rett forbi.

Tornado shelters. Little Rock ligger midt i “Tornado Alley”, en stripe med spesielt heftig tornado-aktivitet.

Lange pølser.

Twinkies er en slags kremfylt småkake. Zingers kjenner jeg ikke til, men det høres ut som et synonym for jøder. Friterte jøder? Ikke utenkelig, dette er tross alt gammelt Ku Klux Klan-territorium.

Arkansas State Fair kan i praksis beskrives som en forvokst versjon av de ambulerende tivoli som putrer rundt i Norge sommerstid. Tilbudet av kjøtt og frityr er imidlertid en anelse større.

Fritert cola må til. Dette hadde jeg hørt rykter om, og gledet meg stort til å prøve ut.

Deep Fried Coca-Cola i praksis. Krem og lure-kirsebær på toppen, cola-dressing (det vil si cola) i bunnen.

Selve frityren. Jeg så for meg at fritert cola ville bestå av et fettete skall av frityrstoff, fylt med flytende, varm cola, men sannheten er mindre spektakulær. Man har her blandet cola inn i en slags tykk, søt røre, og fritert dette. Det smaker ikke veldig mye cola, men er til gjengjeld umåtelig søtt og fett.

Det er da heller ikke snakk om å få kjøpe et lite beger, man må pent kjøpe noe mer man sized, på størelse med en liten bøtte. Et på alle måter ufyselig produkt.

Baconburgere der baconen er dyppet i sjokolade. Jeg lar dette forbli uprøvd.

Friterte sjokolader er en gammel klassiker. Tatere selger de også, men det avsløres ikke hvorvidt de friteres eller grilles før servering.

Søvnig mann med mye kjøtt.

What’s a Hot Beef Sundae?

Golden Mashed potatoes covered with a generous portion of our roasted and seasoned to perfection Top Round Beef. Then aged cheddar cheese, more golden mashed potatoes smothered with our special beef gravy, more aged cheddar cheese, a slice of buttered toast and a cherry tomato on top.

A delightful satisfying meal that you will crave time after time, year after year.

ENJOY ONE RIGHT NOW!

Mer kjøtt.

Her er det sannsynligvis snakk om småkakedeig. Rå småkakedeig finnes i et rikholdig utvalg i frysediskene her til lands, og nytes gjerne som snop uten mer fra eller til. På Arkansas State Fair er man mer raffinerte.

Funnel Cakes er laget av samme type røre som den friterte colaen, og regnes som en av de virkelige klassikerne på State Fairs rundt om i landet. De dekkes med melis, og eventuelt også en topping med mer substans, som her, syltetøy og sjokolade. Jeg prøvde en slik under Oktoberfest i Dallas, og kan enkelt beskrive det som søtt og fett. Stort mer trenger man ikke.

Tivoli-attraksjoner på middels nivå.

Noe man ikke finner på tivoli i Norge er kåringer av flotteste husdyr.

I dag er det de stiligste grisene som skal kåres.

Flotte svin.

Man sliter tydeligvis med elleville svinefans som lager spetakkel blant dyrene.

På arenaen hvor dyrene skal bedømmes ser en liten jente spørrende på sin far, og lurer på om hun slår svinene på passelig vis.

Det gjør hun.

Selveste Arkansas-bygget. Det tok meg to måneder, men endelig fant jeg det.

Enda mer kjøtt, denne gang i form av kalkun-lår. Ifølge en medstudent er sjarmen med disse ikke utelukkende at man får et stort stykke kjøtt,

men også at dette på grunn av sin betydelige størrelse og form kan brukes som slagvåpen.

Jeg kjøper en corn dog, nok en USAnsk klassiker. Pølse i brød har jeg til gode å se, det er corn dogs som gjelder for sørstats-USAnerne. Disse lages ved at man trer en pølse på en pinne, dypper dette i en søt, maisbasert røre, og friterer det hele. Et overlegent produkt jamfør pølse i brød, men vanskeligere i bruk for den som har behov for mye tilbehør, som stekt eller rå løk, rekesalat, og så videre.

På en mellomstor scene synger Jake Owen, en heller middelmådig rocke-country-type. Han har imidlertid halv-langt, litt skittent hår, og er dermed kjekk, så det er tettpakket med unge jenter foran scenen. Jeg har en tilbøyelighet til country, og ser sjokkerende mye av konserten, sjokkerende ettersom dette er fullkomment intetsigende musikk, framført av en artist hvis sceneshow hovedsaklig går ut på å være kjekk, samt rusle litt rundt på scenen og snakke pent om Arkansas.

Jeg kan vel ikke si annet enn at dette opplegget skuffet, etter alt jeg hadde hørt på forhånd. Arkansas har tross alt 3.5 millioner innbyggere og en økonomi på størrelse med Pakistans, så jeg ventet mer enn et forvokst tivoli med mye og frityr.

Fritert smør, den hellige frityr-gralen jeg hadde hørt så mye om, lot seg da heller ikke finne. Jeg vet med sikkerhet at denne nyvinningen ble solgt her i fjor, så jeg undres hvorfor det ikke var å finne i år. Kanhende er fritert smør for tullete, selv for USAnere, men tanken om at USAnerne har nådd en grense de ikke vil krysse virker for meg tvilsom. Uansett, jakten på fritert smør vil fortsette, jeg har fortsatt åtte måneder til rådighet i jakten.

Første stopp er Toltec Mounds State Park. Som navnet antyder er det mye hauger der.

Toltec Mounds er en arkeologisk utgravning, bestående av store og små hauger, rester etter en indianerkultur som hengte ut her før i tiden.

En parkvokterske demonstrerer en atlatl, et spydkasterinstrument man mener de forhenværende indianerne her brukte. Det er god futt i disse sakene, den nåværende rekorden i moderne atlatl-spydkasting er visstnok nærmere 260 meter.

Mer haug. Navnet Toltec Mounds kommer av at en eller annen bonde, som eide området på siste halvdel av 1800-tallet, var overbevist om at dette måtte være bygd av toltekerne, en legendarisk indianerkultur i Mexico. Bonden tok feil.

Arkeologene som holder til i nabolaget har gravd litt rundt i haugene, og kommet fram til at de to største, som denne, er fylt av søppel, eller stuffing som USAnerne kaller det. For omtrent tusen år siden hengte indianerne ut her, kiket på månen og avholdt etegilder. Matrestene slengte de i hauger, slik at vi i dag kan se på disse med ærefrykt, undres over hva slags mystisk visdom som lå bak disse, og tenke med sorg over alt vi i vesten har tapt på veien.

Også her er veiene peise rette.

En må for guds skyld ikke trampe på de sarte søppelhaugene med store, klumpete menneskeføtter.

…der får kun gressklipperne kjøre.

Denne vesle haugen er en likhaug, men det er ikke snakk om en gravhaug med en stor høvding og gull og stas. Som med de andre haugene her er den et resultat av gradvis opphopning. Hadde man en dauing, så slengte man den på haugen, og spadde kanhende på litt jord. Etterhvert ble haugen høyere, og nå bor det tre flotte trær på den.

På vestkanten av feltet ligger en liten, sumpete innsjø, eller bayou, som de innfødte kaller det. Disse finnes det tjukt av i sørstatene, særlig i elvedalene til de store elvene. Denne var en del av Arkansas-elva for noen tusen år siden, men slik elver gjør, skiftet den løp, og ligger nå nærmere 10 kilometer mot vest.

Almene stereotyper tilsier at disse bayouene fylt av morderiske bontjuver, heksedoktorer og alligatorer. Om du skulle forville deg inn i en, vil ingen i ettertid vite hvor du ble av, eller hva som skjedde. En skeivøyd innfødt raner og dreper deg, mater deg til favorittalligatoren sin, og intet mer blir sagt om den saken.

I hodet snurrer Jerry Reed i gang en trudelutt om Amos Moses. JAH! Her kjem han Aaamos!

I denne bayouen bor mange små, skvetne skallemenn.

En dau armadillo ligger nedi vannkanten og koser seg.

En flue bryner seg på en Skittle.

En gjennomsnittlig utsikt i the Arkansas Delta, hvor Toltec Mounds ligger. Disse områdene er preget av at de store elvene har buktet seg fram og tilbake opp gjennom årtusenene, og flatet ut nabolaget. I dag er det hovedsaklig digre åkre og kraftledninger man ser her.

Bøffelsnacks. Ikke så verst.

Jeg kjører videre sørover fra Toltec Mounds, og fyker plutselig forbi betydelige mengder bomull. Ingen slaver i sikte.

Midt oppi alt jordbruket finner jeg England.

This Is England.

Langs veien er en gjeng fengslede krimnakker, ikke slaver, satt i sving med å rydde opp.

Jeg svinger vestover, tilbake til vest-siden av Arkansas-elva, og kjører inn i noe som ligner på midt-Sverige. Her er det mange trær.

Sheridan, en småby midt oppi all denne skogen, har nettop arrangert Timberfest, forståelig nok.

Dette skal ifølge Jeremy Clarkson og Top Gear-gjengen ikke eksistere i USA, svingete veier. Riktignok motbeviser dette påstanden, men det er et  sjeldent syn. Som regel går veiene ganske rett fram, med såvidt merkbare svinger her og der. Ute på landeveiene må du nå og da bremse voldsomt for å ikke kjøre inn i en låve, i det den pinne rette veien du har fulgt langs kanten av en diger åker plutselig brekker seg inn i en brå 90 graders sving. Jordbruket er i stor grad rektangulært her, så det blir gjerne rett frem, eller brå 90-gradere.

He he.

Tulls 358 innbyggere er gamle og synger.

Dette er det mest spennende jeg finner i Tull, en halvdau brannstasjon.

Vel gjennom Tull føltes det igjen som å være i Sverige, nå noe lengre nord, sånn omtrent et sted mellom Tärnaby og Storuman. Det er en uvanlig og trivelig opplevelse å støte borti åser, skog og relativt trange, snirklete veier. Det å ha noen som helst utsikt uten å være i et fly er en sjeldenhet her, så dette var stas.

Løve spiste Antilope.

Oberst Muammar al-Gaddafi, regjerende Middelhavsmester i tusj-skjegg.

Fra Istanbul ble det rapportert at Ertuğrul Osman V, tronpretendent til det Osmanske sultanatet, døde 23. September, 97 år gammel. At det Osmanske rike og dets sultanat ble opphevet i 1922 var trolig et irritasjonsmoment for Ertuğrul gjennom hans voksne liv. Neste i arvefølgen til sultanatet er Bayezid Osman III, den første i den mer enn 700 år lange tronfølgen som ikke er født innen rikets grenser (Paris). Bayezid har tjent som offiser i US Army og jobber for tiden i et bibliotek i New York.

Mehmed VI, den foreløpig siste sultan i det Osmanske rike, rømmer Konstantinopel i 1922.

God helg.

PS: Gult ble vel lite kontrastfylt, så jeg skiftet tilbake til blå, men en noe mørkere variant enn tidligere. Forøvrig er de grå bakgrunnene lysnet opp litt, så nå skal ting være sånn høvelig lesbart.

Så, om LarsMigrant ser feil og forskrudd ut i dag eller senere er det sannsynligvis ikke en iboende kvalitet, det er bare jeg som prøver å få faenskapet til å se litt bedre ut.

Olde English “800″ 40 ounce-flaske. Glass heller enn plast er lik stil og finesse.

Vi fyller tanken med 83-oktan, bagasjerommet med vannflasker og legger Corollaen godt til rette på Interstate 30 West, hvor vi skal oppholde oss over nærmere 500 kilometer. Ruten er en tilnærmet rett linje syd-vestover, inn i Texas.

Etter et kvarters tid ender bebyggelsen, veien smalner inn til to filer, og en uendelighet av trær og asfalt blir hovedattraksjonen de neste par timene.

Vi hører på Manna.

Vi smetter av I-30 og inn i vesle Hope. Slik Hope framstod for oss må det være snakk om håpet om å komme seg vekk, ikke en iboende kvalitet, for dette var en riktig shabby liten by.

Et av de bedre stelte husene var dette, intet mindre enn Billiam Clintons barndomshjem. Bill er som kjent fra Arkansas, og Hope kan om ikke annet skryte av å være hans hjemsted. Her er det etablert museum med guiding og multimedia. Vi blir umiddelbart tatt hånd om av en tungt frisert eldre dame som parkerer oss foran en video fra 1989 hvor Bill Clinton snakker om hvor flott Hope er. Deretter viser hun oss souvenirbutikken, og er veldig hypp på å selge Patrick noen håndflettede kurver fra Sør-Afrika. Formodentlig er dette som å komme hjem for Patrick, som jo er afrikaner. Det er like langt fra Rwanda til Sør-Afrika som det er fra Hope til Honduras, men la gå.

Meg og Patrick på en ekte kopi av (selveste) matten Bill hadde i det ovale kontor.

Herligheten er utformet av en Arkansaner med det spenstige navnet Kaki Hockersmith.

Tilbake på veien passerer vi gjennom grensebyen Texarkana, og kjører inn i Texas.

Byen er ganske nøyaktig todelt av grensen mellom Arkansas og Texas, og er derfor Twice as nice.

Texas går under kallenavnet “The Lone Star State”, noe jeg synes er ganske flott.

Pent flagg har de også.

Ikke Dangerfield men Daingerfield.

Her må det være ekstra farlig fare på ferde.

Slik befatter I-30 seg gjennom øst-Texas, mil etter mil med kveg på beite. Texas er kvegland. I dette fredelige landskapet kan USAneren leve i trivsel med sin pickup, sine kyr og hester, men gjør han det? Svaret ligger ikke åpent i dagen. God, ortodoks USAnsk visdom tilsier at penger og forbruk tilsvarer lykke, og USAneren skjemmes ikke over å gi uttrykk for dette.

På TV preker smørglatte Joel Osteen om en Gud som ønsker at du skal tjene masse penger, og som vil belønne deg med større bil, TV og kjøleskap om du bare tjener ham riktig og trofast. I så måte må USAnerne være gode kristne, for både bilene og forbruket er stort, de liker å kjøpe drit, og har kjøpekraften. De virker ikke veldig lykkelige av den grunn. Men mer om det senere,  tilbake til I-30 gjennom Texas.

På radioen synger Hank Williams Jr.

Det finnes over 800 000 politifolk av ymse slag i USA, og de er svært synlige.

Vi kjører over en liten ås, og plutselig brer Dallas seg ut foran oss. Denne utsikten skjuler godt at byen foran oss med sine seks millioner innbyggere er landets fjerde største. Årsaken er enkel, Dallas er enorm. For å være helt korrekt, det er snakk om to byer, Dallas og Fort Worth, som har vokst sammen under navnet Dallas-Fort Worth Metroplex (heretter The Metroplex). Dette har de gjort på det USAnske viset, flatt og vidt.

Det er ikke uten videre gjort å fatte hvor enormt The Metroplex er. De respektive bykjernene er små, som i de fleste USAnske byer, mens omlandet har fått vokse uhemmet i takt med privatbilismen. I areal er The Metroplex over 40% større en New York (som har 18 millioner innbyggere) og dobbelt så stor som LA. Fra øst til vest er The Metroplex 100 kilometer langt og tar over en time å krysse, selv om du kjører i 110 km/h på Interstaten. Padler du kanoen din i en rett linje fra Bodø til Røst har du dekket en tilsvarende avstand. Du vil også ha druknet.

Med 5-6 millioner bilister må det noen heftige trafikkmaskiner til for å vedlikeholde flyten. Dette rotete bildet er et forsøk på å illustrere den største i Dallas, High Five. Den har fem nivåer og på toppen kjører vi 37 meter over bakkenivå.

Bilistene i Dallas er uvant rabiate, sammenlignet med Little Rock eller Memphis. Det er ikke snakk om italienske tilstander, de fleste oppfører seg høflig, som de fleste USAnske bilister gjør. Men rett som det er kommer en tulling som har sett Italia på TV susende i 160 km/t i en diger pickup, i sikk-sakk over toppen av High Five.

På vei mot Fort Worth har vi gleden av å kjøre gjennom President George Bush (den eldre) Bomstasjon. Herrene Bush & Bush bor begge i Texas, den eldre i Houston, den yngre i Crawford, en times kjøretur syd for Dallas.

Fort Worth Stockyards var et av USAs viktigste sentre for handel i husdyr. I 2009 er det hele omgjort til en slags fornøyelsespark i god Disneyland-stil, med mye plastjugl og drit man kan kjøpe, men slående lite substans, tatt i betraktning at stedet faktisk har en viss historie å vise til. Det genuint historiske ser ut til å ha blitt revet ned til fordel for Disneyaktig tøv, som en “Stockyard Labyrinth” hvor man får betale for å gå inn i en labyrint bygget i imitasjons-tre. Her kan USAneren i noen minutter sette seg inn i livet til en framtidig hamburger i det den drives rundt i en labyrint av ganger og lagerrom.

En herre med bart kommer ridende på et beist.

Herren rir opp på fortauet for å skremme barn og voksne. De gjenkjenner beistet umiddelbart for det det er, middag, og viker ikke en tomme.

Kåbbåi.

Armadillo-racing. Et fjasete men festlig tiltak hvor to frivillige får gå på kne i en binge og blåse hver sin Armadillo på halen, for å få den til å løpe.

USAnerne elsker det.

Hovedfokuset i The Stockyards er salg av overpriset skrot. Her et utvalg av hesteskokunst.

For å få ta dette bildet betaler jeg med glede $20 i gebyr.

Til vanlig ville jeg tatt dette som en spøk, men på dette stedet tviler jeg ikke et øyeblikk på at man mener alvor.

Til salgs i en av suvenirbutikkene. Harry, Abe, Franklin, Jimmy, John, Billiam, Woodrow og Lyndon koser seg med kortspill, og ler av en av Lincolns mange vittige anekdoter. Maleren har gjort lurt i å male ham med ryggen til, stygg som han var.

Kom gjerne med lærde forslag til hva det kan være Lyndon og Woodrow diskuterer.

Litt tilfeldig forfall i Fort Worth. USAnerne har en noe tyrkisk tilnærming til nybygg. Det er få ting de liker så godt som å bygge nytt, men de bygger i veiknakket kvalitet og gidder ikke vedlikeholde byggene. Om tomten ligger i et verdifult nabolag vil man rive ned og bygge nytt, ellers får det stå og forfalle, gjerne med ymse boms og knarkmisbrukere innimellom.

Et skilt langs veien gjør uhørte påstander. Lenger nedi veien hevder et liknende skilt at man i henhold til bibelen ikke skal diskriminere kvinner.

Downtown Dallas.

John F. Kennedy Memorial. Dallas var altså byen hvor han ble skutt i 1963, noen kvartaler fra denne klossen.

Kennedy-entusiaster kjenner igjen det nærmeste murbygget som the Texas School Book Depository. Fra sjette etasje, det vil si nest øverst, i vinduet lengst til høyre, skal Lee Harvey Oswald ha skutt Kennedy, og truffet ham over det hvite krysset på asfalten. Dette ifølge den offisielle versjonen som få tror på.

Fra sentrum av Dallas kjørte vi til NorthPark Center, et voldsverk av et kjøpesenter på 185 000 kvadratmeter. Inne på en av dass hadde en USAner vært tidseffektiv og pakket ut sin nye mobiltelefon mens han defekerte. Tid er penger, og tid spart er lykke tjent.

Kjøpesenteret, som ligger i en bedre del av byen, var tett befolket av fjortisjenter som gjorde nettopp det man lærer at fjortissjenter gjør her borte, henger ut. Her kunne jeg beklaget meg over at det må være et miserabelt liv disse USAnske fjortissene lever (noe det er), men jeg tror ikke dankdriving på Shell, Hunstadsenteret eller Ola-Kiosken er nevneverdi mer høyverdig.

Cecil Rhodes var til stede.

Det var også David Constantine Brooks.

Her bodde vi de to nettene vi tilbrakte i The Metroplex. Grunnen til at det ikke ligner så veldig på et hotell er at det ikke er det. Vi Couchsurfet.

Couchsurfing går kort og godt ut på at man finner fram til folk som har en ledig seng, en ledig sofa eller et ledig gulv via Couchsurfing.org, og overnatter der. Det er helt gratis og avhenger kun av om eieren sier ja til å ta deg inn. Man kan gjøre dette for å spare penger, eller for å få kontakt med innfødte. Vi gjorde det av begge grunnene, og det funket som faen.

Et par dager før avreise la jeg ut en beskjed på Couchsurfer.org om at jeg var på jakt etter et to senger/sofaer i Dallas. Collin var den første som svarte, og etter å ha sjekket ut profilen hans for åpenbare tegn på øksemorderskhet, snakket jeg med ham på telefonen og fikk avtalt det hele. Vi ankommer Dallas fredag kveld og får hvert vårt soverom med stor seng og eget do og bad.

Collin og Christie, våre supre verter. Noen venner av dem dukker opp, og vi henger ut en stund før vi drar i vei til en Japansk restaurant og tømmer to magnumflasker med kald sake, 24 god. Collin er veldig opptatt av å understreke at familien Bush egentlig er fra Massachusetts. “Bush only got a Texas accent once he started campaigning for the presidency”, fastslår han om Junior. Vi drøfter muligheten for å dra til huset hans og kaste sko mot det. “My father would have liked you” sier jeg til Collin.

Det er en brokete forsamling. Fire japanere, to israelere, en fransk basker, en nordmann, en rwander og to USAnere. To doktorgrader i nanoteknologi og en i strengteori (kvantefysikk). Collin spør om jeg er religiøs. Jeg svarer som sant er at jeg er agnostiker, hvorpå han uten hell forsøker å få meg til å bli ateist i stedet. “You would have liked my parents” svarer jeg. Udi, en israelesk agnostiker bryter inn og hevder at Collins ateisme ikke holder mål, logisk sett, noe jeg stemmer i om.  Senere gjør jeg og Udi en avtale om at Israel skal slutte å sende forstyrrede ambassadører til Norge. Det er en strålende aften.

Men lørdag kveld vil ikke uten videre la seg slå av sin forgjenger. I et land hvor 80 av 300 millioner innbyggere regner seg som av delvis tysk avstamning, er Texas tyskest av alle. Uten å ha planlagt det er vi til stede samme dag som USAs største Oktoberfest går av stabelen i nettopp Dallas. Selvsagt blir vi med. Tusenvis av Texanere samler seg på et messeområde blant øl-, pølse- og kebab-boder. Her og der er det satt opp scener hvor en ustanselig strøm av hurra-polka dundres ut. Av ukjent grunn har man tradisjon å danse fugledansen her. Synet av 3-400 fulle, fugledansende tysk-USAnere er komisk og forferdelig, og jeg håper jeg kan glemme.

Uten Couchsurfer hadde vi trolig endt opp dankdrivende på hotellet begge kveldene, og turens høydepunkt ville vært Armadillo racing i Fort Worth.

Søndag morgen passerer vi igjen gjennom High Five og tar fatt på nye 500 kilometer på I-30, denne gangen østover, tilbake til Little Rock.

Brad Paisley synger optimistisk på FM 99.5 (THE WOLF).

En bensinstasjon øst for Dallas selger kald snus med kamelsmak.

En annen bensinstasjon liker ikke tarvelig musikk.

En malplassert Voortrekker dundrer østover, formodentlig lastet med 50 førsteklasses kaffere til nærmeste diamantgruve.

Søndag formiddag kjører vi igjen inn i Little Rock. Ifølge turtelleren har vi kjørt 754 miles, eller 1213 kilometer. Det har gått med 90 liter 83-oktan, som kostet 350 kroner.