Reisen hjem: Hurricane – Durango

Standard

Etter to overveldende dager i Zion tar jeg for alvor fatt på turen hjem. Mellom meg og Little Rock ligger 2500 km med landeveier. Jeg bestemmer meg for å forsøke å dekke avstanden på tre dager.

Alternativet er å henge ut i Colorados Rocky Mountains i noen dager, noe som utvilsomt kunne blitt litt av en opplevelse. Pent og storslagent er det. Imidlertid viser det seg at værforholdene i Colorados fjellområder er uberegnelig, med muligheter for snøstormer, selv nå i starten av Juni. De to ukene jeg har igjen av USA-oppholdet trengs til å kjøre resten av distansen til Little Rock, vaske og selge Herodes, pakke store mengder bagasje og en sykkel, og for øvrig get my shit in order før hjemreisen. Dermed frister det ikke voldsomt å gå seg bort i en snøstorm høyt oppi Rocky Mountains, eller snø inne i et eller annet fjellpass.

Så jeg legger heller opp til et stormløp tilbake til Little Rock. Dagens etappe, de 640 kilometerne fra Hurricane i Utah til Durango i Colorado, blir en lett oppvarming til neste dags maraton.


I grålysningen kjører jeg gjennom Hurricane og tar UT-59 i en lett syd-østlig retning.


Dagens rute går i sikk-sakk over delstatsgrensene, for det meste gjennom Utah i nord og Arizona i sør, men også en liten svipptur gjennom nord-vestre New Mexico. Hvor dette er, vites ikke, men jeg tipper Arizona. Tidståka ligger truende over veien, men jeg kommer meg helskinnet gjennom, uten uønskede tidsreiser i tåka.


Geologien minner mye om den i Zion, bare mye mindre dramatisk. Men jeg klager ikke.


Milevis i forveien reklameres det for en av områdets største turistattraksjoner, Four Corners, det eneste stedet i USA hvor grensene til fire delstater (Utah, Arizona, New Mexico og Colorado) og møtes på ett sted.


Et sted oppi all denne dramatikken ligger Four Corners. Man forstår selvsagt at dette er en turistattraksjon av de sjeldne. Se bare på alt gresset, alle buskene, og alle humpene i terrenget.

Ved avkjørselen til firstatsrøysa står det biler i kø foran en bom, hvor et skilt annonserer at monumentet på selve grensen er stengt. Folk ser riktig så fortvilte ut. Dette registrerer jeg idet jeg suser forbi uten noen som helst planer om å stanse for å oppleve herligheten.


Der det er tørr, ubrukelig ørken, er det som regel også indianerreservater. Eller slik tilfellet er i Nevada, testområder for atomvåpen og desslike.


Passelig stereotyp landeveiskjøring i vestre USA.

Som illustrert av stenformasjonen rett midt i bildet, går dagens rute ikke veldig langt nord for den tidligere besøkte Monument Valley.


Nei takk.


Jeg krysser inn i Colorado, vegetasjonen tar seg kraftig opp, og det begynner å fjelles på horisonten.


Etter å ha sveivet rundt mellom butte fjell og plenty skog, kjører jeg inn i  byen Durango i Colorado. Jeg bor en natt på sofaen til et lesbisk hippie-par som bruker storparten av tiden mens jeg er der til å røyke marihuana og lage batikk-skjorter. Jeg steller i stand pannekaker til middag, og de blir virkelig dypt sjokkert over at jeg ikke bruker bakepulver i røra.

Zion

Standard

Som reggae-fantast har jeg hørt ett og annet om Zion. Nøyaktig hva reggae-folket synger om, er ofte litt tvetydig. Det kan være det samme Zion som jøder og kristenfolk snakker om, Jerusalem og det hellige land. Eller det kan være det svarte hjemlandet i Afrika som rastafariene skal vende tilbake til når Marcus Garvey og hans rederi (Black Star Line) gjenoppstår for å frakte eksil-afrikanerne hjem til Zion, hvor keiser Haile Selassie I kommer ut av okklusjon for å herske over den nye verden, paradis på jord.

Men det er en helt annen historie. Det reggae-folket aldri synger om, er Zion National Park i syd-vestre Utah. Det er imidlertid et feiende flott Zion.


Utah State Route 9 er veien til Zion.

Damian Marley – Road to Zion


Jeg parkerer rett syd for parken, betaler noen titalls dollar for inngangsbillett, og tar en gratis buss til dagens utvalgte sti, de 7 kilometerne og 640 høydemeterne opp til et utsiktspunkt med det ukarakteristisk kjedelige navnet Observation Point.

Upåklagelig veistandard opp fjellsiden.


Et stykke oppi lia begynner utsikten å avsløre litt av den geologiske galskapen som bor i Zion.


Veien vrir seg inn forbi til dels stupbratte fjellsider, gjennom trange fjellsprekker.


Det er ikke fritt for at man har lekt seg litt med dynamitt for å lage disse stiene.


Zion har et nok så kaotisk preg over seg. Trærne ser ut som de er spydd utover landskapet med stor kraft og spredning, der de vokser hulter til bulter i sprekker og på bratte fjellsider.


På veit ut mot Observation Point får jeg en kjekk utsikt over til andre siden av Zion Canyon. Området på andre siden er planlagt som mål for morgendagens utfart.


Fra Observation Point er det helt OK utsikt over Zion Canyon. Det poseres. Som den rutinerte ørkenreven jeg er, har jeg ordnet meg caps med et kåbbåitørkle stappet under ($7 på Wal-Mart) for å holde det sterke sollyset ute av fjeset og nakken. Det trengs.

Jeg kommer i prat med en tysk grafiker som har tenkt å få med seg solnedgangen fra toppen. Det høres ut som en god idé, så vi henger ut og diskuterer utenrikspolitikk i noen timer.

Jeg nevner ikke krigen.


Ettermiddagsutsikt sydover fra Observation Point. Bildet er riktignok tatt med ekstrem vidvinkel, men bildet yter på ingen måte rettferdighet til den vanvittige utsikten oppe på kanten av Zion Canyon, 640 meter over bunnen av kløfta.

Den hvite, noenlunde rektangulære formasjonen til venstre går under navnet the Great White Throne.


Gjeve blomster.


Tyskern har større kamera enn meg.


Vi konkluderer med at det muligens vil bli litt i mørkeste laget å gå ned stien forbi stupbratte raviner etter solnedgang, og legger i vei nedover mens det fortsatt er dagslys.

De siste ti minuttene går vi til lyset av en liten lommelykt jeg har i sekken, og rekker kveldens siste buss ut av parken, ned til bilene. Jeg kjører ut til nærmeste by, Hurricane, og tilbringer natten på en diger oppblåsbar madrass.


Neste dag er jeg tidlig oppe og kjører opp til Zion for en til ekspedisjon. På veien står to stykk goble-goble og gjør det slike gjør, gobler.


Virgin River, elva som renner gjennom bunnen av Zion Canyon.


Kladdeisen i venstre halvdel av bildet er dagens første mål. Toppen, Angel’s Landing, befinner seg 457 stupbratte meter over bunnen av canyonen, og skal etter sigende innebære en nok så underholdende fjelltur for å nå.


Det er riktignok bratt på siden av vein, men når den er så bred og velbygd som her, er det liten grunn til å være nervøs.

Som tidligere nevnt, i USAnske nasjonalparker leker man ikke vei!


Litt av fjellsiden til Angel’s Landing.

 

Refrigerator Canyon, en liten ravine med velsignet skygge.


Stien snor seg opp fjellsiden. Man leker ikke sti.


Jeg når opp til utgangspunktet for siste del av ruten til Angel’s Landing. Den smale fjellryggen som strekker seg fra høyre mot venstre opp mot toppen er veien opp.


Mange deler av den bratte stien til toppen er ikke mer enn drøye meteren brede, med noen hundre meters i fritt fall på sidene. På de mest utsatte områdene er det derfor satt opp solide kjettingganger til håndfeste.


Angel’s Landing. Ingen engler å se, men en hel del folk.


Utsikt mot syd.


Utsikt mot nord.


Toppen er full av frekke jordekorn som lever fett på snacks fra turister. Er man redd for jordekorn, er det best å holde seg unna Angel’s Landing, for disse krabber uten blygsel opp på folk som ligger og slapper av på toppen. Med 4-500 meter høye, og nesten loddrette fjellvegger på sidene kan det bli litt meget.

 


Et til bilde mot nord, som tydelig viser hvor bratte fjellsidene er. Den smale fjellryggen stien går på, kan sees til venstre.

Jeg klatrer ned fra Angel’s Landing, og siden dagen såvidt har begynt, og jeg har en del vann igjen i ryggsekken, tasser jeg videre nordover, langs West Rim Trail.


Flotte greier.

Geologien som utgjør Zion er de midtre lagene av det man her kaller The Grand Staircase, en stor region av sandstensformasjoner i Arizona og Utah. De nederste lagene av sandsten er de man kan se i Grand Canyon. Nordover hever landet seg, og nye, høyere liggende lag av sandsten er det som så dramatisk er avdekket av millioner av år med elvers erosjon her i Zion. De øverste “stegene” i trappa kan sees ikke langt unna, i en annen nasjonalpark, Bryce Canyon. Etter den opprinnelige planen skulle også Bryce Canyon besøkes, men det ble det dessverre ikke tid til.

Etter dagens geologi-foredrag sømmer det seg med litt mer Zion-musikk.

Kiddus-I – Graduation in Zion


Det er midt på dagen og temperaturen vaker rundt 40 celsius under en skyfri himmel.


Jeg har beveget meg bort fra canyonen, og landskapet er ikke like rabiat, men allikevel fullstendig uvirkelig.


Jeg har hørt rykter om en hvileplass med en kostbar vannkilde et godt stykke opp West Rim Trail. “Den er sikkert rett rundt neste sving” tenker jeg, og svinger meg fram mellom trær og sandsten. Etter å ha gått i underkant av ti kilometer opp West Rim Trail begynner jeg imidlertid å gå tom for vann.

Det er fortsatt rundt 40 grader varmt og skyfri himmel, så den drøye halvliteren med vann jeg har igjen er i minste laget for den nesten ti kilometer lange tilbaketuren. Jeg har lyst å peise på videre, og forhåpentligvis finne vannkilden, men bestemmer meg til slutt for å snu, og tasser nedover igjen.


Foruten sandsten, er Zion også søkkrik på små, kvikke gekkoer.


Små blomster og digre klipper.


Første del av West Rim Trail der den snor seg opp mot stien til Angel’s Landing.

Jeg tasser ned det siste stykket til veien, og er overordentlig tørst, men det holdt.

Reisen hjem: Yosemite – Las Vegas – Hurricane

Standard

Etter tre storartede dager i Yosemite vil jeg til Zion. Ikke det hellige land, altså, men nasjonalparken i Utah. Raskeste vei dit er 900 km lang, og innebærer ti timer kjøring, uten stopp. Den begynner med å krysse Nevada-fjellene (Sierra Nevada) over Tioga Pass, et fjellpass på nærmere 3000 meters høyde. Deretter fortsetter veien gjennom hjertet av Nevada, hvor det er gold ørken og golde fjell som gjelder.

Planen møter dessverre en nok så eksotisk hindring, i at Tioga Pass nå, 31. Mai, fortsatt er vinterstengt. Veien er ikke vesentlig nok til å brøytes, så det ligger fortsatt metervis med snø oppi fjellpasset. Dermed må jeg gå over til en mindre spennende rute gjennom Californias Central Valley, og videre gjennom Las Vegas, en by jeg egentlig ikke har noe behov for å besøke igjen. Fresno, Bakersfield, Boron og Barstow er noen av de utallige små og store byene langs ruten, som glemmes på fem minutter. Da denne ruten er noe lengre enn førstevalget, ser jeg meg nødt til å ta en overnatting i nettopp Las Vegas, for så å ta siste etappe inn i Utah neste dag.


De første par timene kjører jeg mellom skog og åser.


Små og store valg er under oppseiling, så langs veiene i ymse bosetninger utsettes man for mange spennende argumenter.


I Bakersfield sliter man tilsynelatende med orm.


Jeg stanser i Bakersfield for å vaske bilen og handle inn vann, frukt og snop til de neste dagene. Dette gir meg anledning til å plante skoene on the streets of Bakersfield.

Dwight Yoakam and Buck Owens – Streets of Bakersfield

Langs veien mangler det ikke på byer å handle frukt, vann og snop i. Men sangen heter ikke “Streets of Fresno” eller “Streets of Barstow”. Som tenåring så jeg på Country-Svisj på NRK en natt, og da dukket nettop denne sangen opp. Jeg fikk for første gang høre om Bakersfield, som automatisk ble noe eksotisk og spesielt i mitt verdensbilde. Alt som er del av USAnsk popkultur får dette preget, og i enda større grad når det faktisk er som del av en flette fin country-sang som denne. Det at Bakersfield er en gjennomført uinteressant by har ingenting med saken å gjøre.

På grunn av sangen er byen magisk, og jeg kan ikke gjøre annet enn å stoppe og plante bena i asfalten. Det er den samme logikken som gjør det spennende å handle på WalMart og Sears eller å kjøpe fried chicken hos KFC. Objektivt sett er dette tvers gjennom middelmådige aktiviteter. Men er du oppvokst med utallige elendige USAnske komiserier, og har hørt om disse eksotiske kjedene som finnes hinsides Atlanterhavet, da blir de magiske, uansett hvor traurig de i virkeligheten er.


Forbi Bakersfield møtes jeg av en vegg av vindmøller.


Jeg ventet ikke nevneverdig med spenning langs denne ruten. Det fikk jeg heller ikke.


Boron er en fult ut forglemmelig småby uti ørkenen. Navnet er logisk nok, da byen er hjemsted til verdens største boron-gruve.

Sør for veien ligger Edwards Air Force Base, en diger militær flybase som blant annet inneholder verdens lengste rullebane, 7500 meter lang. Basen brukes for det meste til testing av nye militærfly. Chuck Yeager ble det første mennesket til å bryte lydmuren her i Oktober, 1947.

Eller for å si dette med helt andre ord: Det er ikke alltid like spennende å kjøre bil i USA. Det går fort inflasjon i hva som oppfattes som underholdende, og jeg griper med lyst tak i selv det minste som dukker opp langs veien.


De ti bud står skiltet på rekke og rad uti noen busker.


Etter den forblåste byen Barstow tar jeg igjen inn på I-15 i østlig retning, som jeg ti dager tidligere hadde krysset motsatt vei, på turen fra Las Vegas til Stillehavet.


Jeg krysser over et fjellpass, og nærmer meg grensen til Nevada. Legg merke til køen i motsatt kjøreretning. Det er mandag og Memorial Day, noen slags fridag som gjør den foregående helgen til en langhelg, med en voldsom utfart av folk i alle retninger. I Yosemite var det tidvis tett med folk, og det samme ser ut til å ha vært situasjonen i Las Vegas. Det er tett trafikk, tidvis saktegående kø, tilsynelatende hele den to filer brede Interstaten fra Las Vegas til Los Angeles.

Jeg suser derimot avgårde i lett trafikk.


Nedi dalen ligger deltatsgrensen mellom California og Nevada. Få meter over grensen dukker de første casinoene opp.


I Las Vegas vil sheriffen gjenvelges.


Det samme gjelder denne villbassen. James vil videreføre sitt opprørske arbeid i styret til Nevada System of Higher Education, som dirigerer ymse universiteter i Nevada. I USA bedriver man direkte valg til mange rare embeder, og det dere ser her er langt fra det mest obskure i så måte.


Det sies at advokater er noe man aldri får nok av. Finnes ikke arbeidsplassene, skaper advokatene nye behov, og får sysselsatt seg. I et land som USA, hvor mer enn 3% av befolkningen enten sitter i fengsel eller er ute på en form for prøveløslatelse, og man saksøker hverandre for alt og ingenting, lever advokatene godt.


Igjen inntar jeg Las Vegas. Her casinoet New York, New York.

Som sist, bor jeg på sofaen til Beau. For anledningen har han to andre couchsurfere på besøk, et par fra England. På kvelden blir jeg med dem og Beau ned til downtown Las Vegas, hvor de første kasinoene lå, og der de noe mindre fancy kasinoene fortsatt ligger. The Strip er det best kjente kasino-området i Las Vegas, en lang aveny av gigantiske dunder-kasinoer fylt med galskap og stygge interiører. I Downtown er skalaen betraktelig mindre, og samtidig langt mer fotgjengervennlig. I det hele tatt et mye triveligere område enn The Strip, som bare var bedrøvelig.


Neste morgen tar jeg fatt på de siste tre timene opp til Hurricane i Utah, og videre til vanvittige Zion National Park.


Opp mot Utah blir klimaet noe mindre goldt, men det er fortsatt nok så tørt.


På turen sneier jeg gjennom nord-vestre Arizona, og passerer småbyen Beaver Dam. Tatt i betraktning at det knapt finnes trær utenfor folks godt vannede hager, er det noe suspekt over et stedsnavn som Beaver Dam i dette området. At det går nevneverdige beverbestander og labber rundt uti ørkenene her er da også heller tvilsomt.


Rød sandstein er det som gjelder sør i Utah.


Jeg suser gjennom Hurricane, byen jeg skal overnatte i, og drar direkte til Zion.

Zion er imidlertid så vanvittig at det fortjener sin egen bloggpost.

Yosemite

Standard

Fra San Francisco legger jeg veien østover. Dermed forlater jeg Stillehavet og beveger meg inn i landet igjen, i retning Little Rock, og senere, to flyturer hjem til Norge.

Reisen hjem begynner med en fire timers kjøretur fra San Francisco til hjertet av Yosemite National Park.


Langs veien har en medborger med for mye fritid benyttet seg flittig av traktoren. Eller gressklipperen.


Jeg krysser Californias kystfjell, og suser inn i den gigantiske Central Valley, en bred, lang og flat dal som strekker seg gode 720 km nordover innenfor Californias kystlinje.

Det tar en time å krysse dalen, som er fullstappet av jordbruk og kirsebæreplukkende meksikanere.


Det er vel en viss ironi over å kalle en bobil for HitchHiker (haiker), all den tid det faktisk er snakk om et rullende hus.


Det flate jordbruket i Central Valley går over i lett bølgete beiteland, før Yosemites fjell reiser seg på horisonten.


Mariposa er siste småby på veien inn i Yosemite National Park.


Det fjeller seg etterhvert skikkelig til, med snø på toppene.

Det er fortsatt tidlig på dagen, så jeg velger meg en av et utal stier i nasjonalparken, og legger ut på en kort dagstur opp fjellsidene i Yosemite-dalen.


Langs stien treffer jeg et nysgjerrig og menneskevant ekorn. Bildet er tatt med et vidvinkelobjektiv, med kameraet holdt rundt 30 cm fra ekornet.

Hei ekorn.


Dagens sti passerer forbi to fossefall. Det første av de to er Vernal Falls


Vernal Falls sett fra toppen.


Deretter Nevada Falls.


Som i Grand Canyon, er det ingenting å utsette på ingeniørarbeidet når det gjelder veiene i nasjonalparkene. Man leker ikke sti i USA.


Nevada Falls fra siden.


Merced-elven på toppen av Nevada Falls, i det den renner mot stupet.


Etter posten fra Grand Canyon beklaget mamma seg over at jeg ikke hadde lagt ut bevis for at jeg faktisk var med på opplegget, så værsågod, LarsMigrant poserende på kanten av stupet, på toppen av Nevada Falls.

Opp til toppen av Nevada Falls er det drøye 5 km å gå, samt 600 høydemeter.


Ned mot bunnen av dalen går jeg en annen rute enn turen opp. Den innledes med at den ellers utmerkede veien lar seg dusje i generøse mengder smeltevann.


LarsMigrant er forberedt på alt, og fisker opp en regnponcho fra ryggsekken.


Fra høyre til venstre ser man Nevada Falls, Sentinel Dome og Half Dome. Det merkelig formede fjellet Half Dome er et av Yosemites aller best kjente landemerker, noe som ikke framgår så godt av akkurat dette bildet, tatt fra en vinkel som skjuler dets karakteristiske form.


“Stien” ned mot bunnen av dalen er delvis asfaltert.

Uten noe om og men når jeg ned igjen, hopper i bilen og kjører et stykke ut av dalen, til hostelet Yosemite Bug, hvor jeg bor helt akseptabelt for $25 natta.


Neste dag går jeg løs på en mer utfordrende tur, opp til toppen av Upper Yosemite Falls. Ved starten advares det om knallharde forhold.


97 meter høye Lower Yosemite Falls. Dagens rute går opp forbi dette, og deretter opp og forbi storebror lengre opp, Upper Yosemite Falls.


…og vips så er jeg på toppen. Yosemite Creek renner ut mot det øverste fossefallet. Ruten opp til toppen av Upper Yosemite Falls er finfin, men de virkelige fotogene situasjonene finnes på toppen.

Jeg ler godt når jeg får se USAnere langs ymse elver og bekker i Yosemite som pumper og styrer med vannfiltrene sine for å “rense” drikkevann. På ren rutine advarer USAnske parkmyndigheter mot å drikke noe som helst vann som ikke enten er kjøpt på flaske, eller filtrert gjennom godkjente vannfiltre.

Så er også USAnerne notorisk paranoide når det gjelder renhet i mat og drikke. Alt av melk brukt til osteproduksjon pasteuriseres, for USAnerne liker ikke liv og røre i osten sin. Dette er til mine tre franske samboere i Little Rocks store fortvilelse. En gjennomsnittlig fransk ost jo helst skal være såpass høyt utviklet at den kan spasere rundt for egen hånd, og få innvilget statsborgerskap om den selv ønsker det. Samme gjelder forsåvidt for øl i USA. Alt vannet pasteuriseres, noe som er litt av bakgrunnen for at alminnelig USAnsk øl smaker ingenting som helst.

I Yosemite er det imidlertid ikke store mengder sykdomsfylte beitekyr, eller osende industriannlegg, så smeltevannet i elvene oppi fjellsiden drikkes lett uten noe mer om og men.


Som for eksempel her. Til venstre tårner tidligere nevnte Half Dome 1444 meter over Yosemite-dalen. Half Dome er en diger halvkuppel av glattskurt granitt, med et 600 meters loddrett stup på den ene siden. I bakgrunnen ligger Sierra Nevada-fjellene og koser seg i snøen.


Bortimot samme bilde, denne gang med LarsMigrant som bevis.

Veien opp til dette utsiktspunktet, Yosemite Point, er 7.5 km lang, med 890 høydemeter.


Oppå kanten av Yosemite-dalen ligger det fortsatt gode flekker med snø i slutten av mai.


Store snøflak ligger passelig til i skråningen til at jeg med litt tilfart får til å gli noen titals meter nedover. En kortvarig, men deilig erstatning for alle skiturene jeg har gått glipp av iløpet av året i USA.


På vei ned mot dalbunnen kravler jeg meg fram til en finfin utsikt mot 436 meter høye Upper Yosemite Falls. Half Dome tårner i bakgrunnen mot høyre.


Neste dag kjører jeg en annen rute i dalen. Langs veien stopper jeg ved Tunnel View, hvor utsikten videre opp dalen er upåklagelig.

Den nesten loddrette fjellsiden på venstresiden er El Capitan, som sammen med Half Dome er Yosemites mest kjente landemerke. Fjellveggen på El Capitan måler 910 meter.


Opp til utgangspunktet for dagens tur, går veien høyt opp i fjellet, langs brøytede veier. Stemning!


Veien ender ved Glacier Point, som byr på en spinnvill utsikt over mye av Yosemite-dalen. Half Dome rager høyest, litt til høyre i bildet.


En tydeligere illustrasjon av Half Domes glattskurte granittkuppel. Fjellformasjonen er visstnok inspirasjonen bak logoen til firmaet North Face.

Den uten sammenligning mest utfordrende (offisielle) fjellturen man kan begi seg ut på i Yosemite, er en topptur på Half Dome. Skikkelige villbasser kan klatre opp fjellveggen til venstre, mens den offisielle stien går opp den glattskurte fjellsiden rett fram på dette bildet. Her er det skutt en dobbel kabelgang inn i fjellsiden som turgåere bruker som håndtak på veien opp. Som bildet viser, er også de avrundede sidene av fjellet mer enn bratte nok, så man må holde godt tak, og trekke hardt med armene for å komme opp, for så å ha styrke nok i armene for turen ned igjen. Gode 32 km tur/retur er denne ruten, med 1444 vanskelige høydemeter.

Ettersom kabelgangen opp fjellsiden har begrenset med plass, er det innført  adgangsbegrensning på akkurat denne ruten, som innebærer at en må forhåndsbestille seg “plass” i kabelen mange måneder på forhånd. Dette oppdaget jeg alt for sent, så det blir ingen Half Dome-tur på meg denne gangen. Mulig det er like greit.


Fra parkeringen ved Glacier Point følger jeg denne stien, i det den traverserer seg ned gjennom fjellsiden mot elva helt til venstre.


Illilouette Creek er det laveste punktet på dagens rute.

Etter en rast ved elven, labber jeg videre opp på andre siden av elvedalen.


Snarvei til sopp?


Neida, bare nok en rabiat utsikt over Yosemite-dalen. Half Dome, nok en gang, til høyre.

Jeg går et stykke videre langs stien mot Half Dome, før jeg snur og går tilbake til bilen.


På vei opp mot bilen får jeg en pen utsikt mot Half Dome og de to fossefallene Vernal og Nevada Falls, som jeg gikk forbi første dagen i Yosemite.

Dramatiske fossefall, pene furuskoger, merkelige Half Dome, snødekte Sierra Nevada og under mitt besøk, en komisk blå himmel – Yosemite byr på en aldeles forskrudd kombinasjon av naturpornografiske elementer. Etter 10 måneder i geologisk tilbakestående Little Rock, er Yosemite som et 10 000 volts støt rett i øyeeplet. På en bra måte.

San Francisco

Standard

1 ½ times kjøring opp kysten fra Santa Cruz ligger San Francisco Bay. Det mest spennende som skjer langs veien er at jeg blir fotografert av en Google Street View-bil på vei gjennom Santa Cruz.


Vel fremme i Berkeley, rett over bukta fra San Francisco by, parkerer jeg bilen og tasser opp på campusen til University of California, Berkeley, ett av verdens ti beste universiteter. Hit sender blant andre NTNU hopetall av sosiologi-studenter på utveksling.

Tårnet over, Sather Tower, har fått navnet sitt fra den norske bankmannen Peder Sæther og hans kone Jane, som betalte for herligheten.


Amoeba Music rett sør for Berkeley’s campus, er en helt tipp topp kjempesuper platebutikk.


Utvalget av vest-Afrikansk musikk er upåklagelig.


Avdelingen for norsk musikk er noe mindre. Her USA-utgaven av Bukkene Bruses album “Den fagraste rosa” fra 2001.


Jeg elsker rundkjøringer, så når jeg en sjelden gang møter på en i USA, som her i Berkeley, blir jeg såpass opprømt at det hele må dokumenteres.

California er det eneste stedet jeg kan husket å ha sett slike i USA. Med tanke på at USAnere flest ikke er vant med rundkjøringer, og ikke har peiling på hvordan disse skal håndteres, blir jeg nok så nervøs hver gang jeg selv skal gjennom en slik.

 

Neste dag tar jeg BART (Bay Area Rapid Transit) fra Berkeley til sentrum av San Francisco, og begynner å gå vestover gjennom byen på en 16 kilometers spasertur. Etter en stund forviller jeg meg inn i Nihonmachi, eller Japantown som det heter på engelsk.

Jeg går inn i en tilfeldig dagligvarebutikk, hvor utvalget av sushi i bento-bokser er upåklagelig.


Det samme gjelder utvalget av sake. Sake er supert.


Som hovedrett i dagens lunch, velger jeg meg en pakke med fem nigiri-biter. Laks, bleksprut, kreps, tunfisk og noe ukjent hvitt noe.


Det skylles ned med grønn te.


Dessuten en liten pakke med onigiri (sushi-ris pakket inn i alger), fylt med det som ser ut til å være hermetisk tunfisk.


Spam musubi består av en stor kladd med stekt spam, bundet sammen med alger til en større kladd med lett soyasaus-dynket sushi-ris. Det må jo prøves. Visstnok voldsomt populært på Hawaii.


Til dessert blir det en liten grønn mochi, en kake av ris eller hvete, fylt med søte, moste røde bønner.


I San Francisco ønsker man ikke krabbe-dumping i kloakksystemet.


Været i San Francisco er under mitt korte besøk omtrent som i Trondheim – hyppig og brått skiftende. Under en av mange regnbyger tar jeg en liten rast under en balkong, og får dokumentert at gatene i San Francisco er omtrent så bratte som man har blitt fortalt.


Etter å ha trampet gjennom det fullstendig uinteressante Haight-Ashbury-nabolaget, begir jeg meg opp i høyden. Utsikten fra Corona Heights er fin. Her sees sentrum av byen, som jeg har kommet gående fra.


Sør for Corona Heights ligger homo-byen San Franciscos best kjente homo-nabolag, Castro.


Selv i San Francisco, som er bygd på noe utfordrende geologi, har USAnerne lyktes i å få i stand upåklagelig rette gater.


Fine hus, fine farger.


Jeg går ned gjennom Castro for å kike på homoene.

Castro ser i dag ut til å være fylt av velkledde, velstelte og velstående homoer i 40-50-årene.


Hva er te-dans? Hvem eller hva er gus?


I en bio-dynamisk og øko-balansert matbutikk i Castro kjøper jeg en flaske ingefærøl. Jeg lar meg leske. Hurra!



Jeg tramper ned mot syd-øst, inn i spanjakk-nabolaget The Mission. Her det gamle våpenlagret San Francisco Armory, som siden 2006 har vært eid og brukt av et produksjonsselskap for ymse fetisj-porno.


Som i Tromsø har man i San Francisco lyktes med stilige kombinasjoner av ny og gammel arkitektur.


Mer av det samme.

Jeg går tilbake ned til sentrum av byen og tar BART tilbake til Berkeley. Neste dag begynner kjøreturen tilbake mot Little Rock. Hadde jeg hatt mer tid på denne turen, hadde jeg gjerne tilbrakt noen dager til i San Francisco, som virker som en artig by. I denne omgang får det imidlertid holde med en lang spasertur gjennom deler av byen.