Big Sur

Standard

Fra Santa Barbara kjører jeg nordover langs kysten, på det som angivelig skal være en av USAs mest pittoreske veier, CA-1 gjennom Big Sur.

 

Veien nordover ligger mellom Santa Lucia-fjellene og havet.


Vinranker.


Jeg stanser i en eller annen by langs veien for å handle litt, og får meg en Wonka-sjokolade. Dessverre ingen gullbillet i pakken denne gangen, så det blir ikke noe av møtet med Willy Wonka.


Morro Bay.


På en strand ligger det en hel masse sjøløver og drar seg i formiddagssolen.


Etter drøye to timers kjøring når jeg sydenden av Big Sur, en kystregion hvor fjellene stuper bratt ned i havet. På 30-tallet bygget fangearbeidere en vei langs kysten her, California State Route 1 (CA-1), som del av president Roosevelts New Deal.

Veien gjennom Big Sur slynger seg i bråe svinger langs fjellsidene, noe USAnerne har svært vanskelig for å takle, vant som de er med brede, rette og oversiktlige veier. Trafikken flyter svært sakte, og jeg er tilsynelatende eneste sjåfør på veien som har kjørt på en svingete vei før.


Jeg stopper hyppig for å kike på havet…


…og kysten. Fint i Big Sur.

Irlenderne i The Thrills syns ikke jeg skal dra tilbake til Big Sur ved en senere anledning, men det området tar seg såpass godt ut at en retur ikke kan avvises kategorisk.

The Thrills – Big Sur


Min venn Hilde stod på et busstopp sist vinter. Det snødde. Ei gammel røy beklaget seg over Norge og at hun ikke så noe som helst i dette været. I California derimot, var alt så meget klarere. Det viser seg at den gamle røya ikke var fullstendig på bærtur.


Ute av Big Sur roer geologien seg noen hakk, og skifter til rolig beite- og jordbruksland.


Jeg når Santa Cruz, som visstnok skal være en gjev plass. Slik byen framstår i slutten av Mai, er den utpreget søvnig, med et snev av forfall. Byen er blant annet kjent som et surfested, noe som kan stemme godt med den utpreget bomsete befolkningen.


Californias kystområder sliter dessverre med samme plage som kyst-Norge, måsenes tyranni.


Stranda i Santa Cruz. Det regner.

 

Det kan til forveksling ligne på en skog, men dette er faktisk campusen til University of California Santa Cruz. Universitetet, og dets studentboliger ligger oppi åsene over Santa Cruz, innstappet i en tykk skog av gigantiske redwood-trær. Jeg bor et par netter hos en gjeng trivelige studenter ved UCSC. De får en pannekakemiddag som takk, og synes det er topp.

UCSC ble grunnlagt i 1965, og har hele veien vært et raddis-universitet, fylt av aktivister og cannabis-røykere. Det er da også en nokså uproblematisk aktivitet i California, hvor lovverket nedprioriterer røykingen, selv om det er ulovlig. Samtidig gjør klimaet det mulig å dyrke stoffet i hagen. USAnere er generelt glade i cannabis, og i California ligger alt til rette for utstrakt bruk. 2. November er det folkeavstemning i California om et lovforslag som i praksis vil legalisere cannabis-bruk, og meningsmålingene i forkant av valget er omtrent delt på midten. Bruk er ulovlig på føderalt nivå over hele USA, men delstatene har nok av makt og muligheter til å omgå slike lover.

Richard Nixon Presidential Library og veien til Santa Barbara

Standard

Etter havet, er mitt hovedmål i Orange County et besøk til Richard Nixons presidentbibliotek, bygd i Yorba Linda, som var jordbruksland den gang Nixon ble født her.


Mye stygt kan sies om Nixon, og det blir det da også gjerne. Han var nå uansett en av de mest interessante presidentene USA har hatt.


Eventyret begynner.


På 50-tallet, mens Nixon var vise-president for Eisenhower, var det lite stygt over ordet “Dick”.


I sitt siste år som president, besøkte Nixon McDonalds for første gang, og lot seg fornøye.


En snasen sang fra 1960, året John F. Kennedy slo Nixon i et presidentvalg med massevis av juks og snusk på begge sider.

N is for a name that stands for loyalty
I integrity that he holds dear
X is for the cross roads of our destiny
O is for his open mind so clear
N is for this nation he’ll keep prosperous
Put them all together, he’s the man we trust.
Our courageous son, the world’s respect you’ve won.


Nixon’s the one!


Som enhver USAnsk president etter krigen, måtte Nixon sørge for en høvelig stabilitet i Midtøsten, iallefall der hvor oljeproduksjonen foregikk. Den fjonge flasken er en gave Nixon fikk fra Kong Fahd av Saudi Arabia, med olje fra landets første brønn.


Så var det hele over. Til tross for at Watergate-rabalderet allerede hadde brutt løs, ble Nixon gjenvalgt med stor margin i 1972. Men Watergate-saken ble bare værre, og Nixon var ikke den beste til å håndtere denne type motgang, så til slutt, under trussel om riksrett, gikk han av.

Deretter satt han i gang med omfattende skrivevirksomhet om seg selv og årene president. Som Winston Churchill, ville han forme historiefortellingen om seg selv, ved å selv skrive historien.


Her ligger de, Buddy og Dick Nixon, begravet i bibliotekets hage.


The house his father built.

Frank Nixon, Richards far, bygde selv huset som Nixon ble født i i 1913.


Deler av biblioteksbygningen og hagen blir i dag brukt til et bryllup. Barna er ikke kule nok til å få gå med solbriller.


Army One, helikopteret som fløy Nixon vekk fra det Hvite Hus etter hans avgang.

Jeg burde vel ha forutsett det, men bibliotekets museum-del hadde ikke så alt for mye saftig Nixon-morro. Museet prøver seg på en lavmælt hyllest til en av USAs mest kontroversielle presidenter, men uten mye av rusket som gjør Nixon gøyal.


Jeg putrer tilbake gjennom Orange County til Brea, og lager pannekakemiddag til min vert Ioana, hennes datter og en annen Couchsurfer som bor der. På kvelden blir jeg invitert med mor og datter i bursdagsfest hos en eller annen bekjent i et rikmannshus oppi åsene. Gratis mat og drikke. Hurra.


Neste dag kjører jeg nordover. Her et gløtt av downtown Los Angeles, fra motorveien.


Trafikken jeg opplever i LA-området er robust, men ikke overveldende.


Plutselig er jeg på Santa Monica Beach.


Dessverre ser jeg ingenting til Pacific Blue.


Så jeg dundrer videre nordover til Santa Barbara.


Der treffer jeg denne hyggelige mannen, med-DJ Christian Quart fra NTNU, på utveksling ved UC Santa Barbara.

Stillehavet

Standard

Den opprinnelige planen for siste del av reisen til havet, fra Las Vegas til Los Angeles, er en ni timers rute gjennom Death Valley. En hel masse ørken. Etter mange dager uti ymse ørken i New Mexico, Arizona og Nevada, er jeg dritt lei stoffet, og vil til noe bedre. Mest av alt vil jeg til havet.

Så jeg tar raskeste rute, fire timer langs I-15.


CBS serverer et budskap fra Johannes’ åpenbaring på vei ut av Las Vegas.


I-15 til Los Angeles er noe av det tørreste og bedrøveligste jeg har vært borti.


California er et sted man er opplært til å føle visse forventninger av. På tide med litt Kurtis Blow.

Kurtis Blow – Way out west


En fjellkjede må nå og da krysses. Herodes er ingen klatrebil, men han takler oppgaven helt greit.


Det er en gørr kjedelig kjøretur gjennom ørken og skrap.


En turistattraksjon av rang suser forbi, komplett med poserende turister.


Et par krimnakker på vei vestover.


Rett innfor Los Angeles ligger det fjell i søkk og kav. De høyeste har ennå snø på toppene, selv i slutten av Mai. Så fullstendig usivilisert kan ikke LA være!


Naturligvis dukker det opp ei rosa boble i utkanten av LA.


Eight o’clock. Tonight. At the Warehouse. In Pasadena!


Jeg kjører inn i Orange County, en diger konsentrasjon av tildels søkkrike forsteder fylt med tre millioner mennesker, rett sør for Los Angeles. I Brea, en av “byene” i Orange County, møter jeg opp hjemme hos Ioana, en rumensk mattelærer, som har datteren hjemme på ferie fra ett eller annet universitet på østkysten.

Etter litt hilsing og et par glass vann, kjører jeg ned til havet.


De første 22 årene av mitt liv har jeg levd ved havet. Så flyttet jeg til Little Rock for et år, over 500 km fra nærmeste kystlinje. Jeg hater måser, og blir ikke oppfrisket av lukten av råtten tang, men jeg liker havet, og i Little Rock savnet jeg det. Det føles bare unaturlig å ikke ha det i nærheten. Så jeg savner havet.

I tillegg har jeg en fetisj for geografi. Jeg liker kart. Jeg liker navnene på kartene. Jeg liker det de representerer. Med et sterkt havsavn, og en geografi-fetisj om bord, er det bare å vente at mitt første møte med planetens største hav blir en opplevelse.

Så når jeg havet. Frysningene bølger gjennom kroppen igjen og igjen idet jeg ser Stillehavet. Jeg parkerer bilen og går bort opp på fortauet, og ser utover. Mens velstående og velfriserte mennesker jogger forbi, står jeg der svett og sliten etter mange dager på veien, med et digert glis bredd utover trynet. Endelig framme.


Jeg går ned på den nusselige stranden Corona del Mar i Orange County.


Det vasses, jeg gliser, og alt er idyll. Selv ikke måsene som flakser og skriker rundt hodet mitt klarer jeg å framdrive noen uvilje mot.


Ka vi sku gjort uten havet?


Snedig stenformasjon rett utfor stranda.


Jeg promenerer et lite stykke nordover langs fortauene, og får utsikt over Newport Beach i ettermiddagssola. Dette er visstnok viktige greier i en eller annen såpeserie.


Før jeg nådde kysten, så jeg for meg at hele LA bare var en bråkete uendelighet av støv, bensinstasjoner og stappa motorveier. Vel nede ved kysten skjønner jeg at det er mer enn som så. Joda, trafikk og møkk mangler ikke, men helt nede ved kysten, der hvor kaksene bor i sine fjonge hus, er det meste supert. Sjøluften er frisk, været er helt passelig, og grønn kystvegetasjon og gyldne strender blandes med en blå himmel og et blått hav som sammen strekker seg 10 000 kilometer til Australia. Har du penger nok til å bo her, finnes det grunnlag for trivsel.

Våken og glad kjører jeg tilbake til Brea, tar en dusj, og får servert middag.

Reisen til havet: Las Vegas

Standard

På fem dager har jeg kjørt 3000 km, og det er på tide å få en bilmekaniker til å bytte gir- og motoroljen på Herodes, samt sjekke at alt er i orden. Hos en bilmekaniker i Flagstaff blir det konstatert at bremseklossene på forhjulene er helt nedslitte. Med andre ord har forbremsene en god stund bestått av metall som gnir mot metall, knapt en ideell situasjon. Jeg merket ingenting.

Bremserotorene har blitt skadet, og jeg må ut med $550 for å få skiftet ut begge rotorene, samt få på plass nye bremseklosser. Surt, men med mange tusen kilometer vei igjen, er det kjekt med bremser som ikke plutselig gjør opprør mot meg.


Etter at Herodes er fikset og friskmeldt, fyller vi bensin og dundrer i vei mot Las Vegas.

 

Med polariserte solbriller til $15 fra Wal-Mart ser jeg ALT.

 

Vi beveger oss inn mot det som i USA kalles the Great Basin, et geografisk område som dekker hele Nevada, samt deler av California, Utah og Oregon. Områdets karakteristiske trekk er tørre fjell, og enda tørrere ørkener. Før Europeerne kom hit, var dette en av de minst folkerike regionene i Nord-Amerika. Slik fortsatte det lenge.

Utover 1940-tallet begynte imidlertid Las Vegas å vokse fram til det byen er i dag – verdens hittil verste latterliggjøring av naturkrefter og geografi.

 

Tørr vei mellom tørre fjell og ørken.

 

 

Veien går over Hoover Dam, som er jævlig skuffende. En liten fjert av ei demning, hypet hinsides av USAnsk popkultur.

 

Lake Mead er det kunstige reservoaret dannet av demningen.

Vi krysser over noen fjell, og når inn til Las Vegas tidlig på kvelden.

 

Eieren av denne mopsen heter Beau. Vi bor hos ham.

Vi tar en dusj, og hopper på en buss inn til byen for å bli med på noe festligheter som en svensk Couchsurfer-kontakt av Robert skal igang med. Kommunikasjonen er imidlertid skrantende, så etter å ha rotet rundt på The Strip og i nabolaget uten å finne festen, går vi tilbake til busstoppet og venter på en buss tilbake. Forsøket på å oppleve festlige Las Vegas går i dass.

Vi strekker oss ut på henholdsvis sofa og oppblåsbar madrass i stua, og sovner inn til lyden av en snøftende mops. Herregud for noen merkelige dyr.

 

Veien gjennom nabolaget vi bor i er til enhver tid tilnærmet tom, men likevel er den anlagt med totalt fem filer.

 

Neste dag besøker vi Discount Firearms, en kombinert våpenbutikk og skytebane. Nevada er en av få delstater i USA som tillater privat eierskap av helautomatiske våpen.

 

I butikken får man også leid ymse rifler og maskingevær til prøveskyting på skytebanen.

 

Jeg smeller til med en god gammeldags Thompson Model 1928, bedre kjent som Tommy Gun.

Etter skytingen går jeg til kassa for å betale. Fyren i kassa er tilsynelatende en alminnelig, høflig USAner, med alt av de vanlige høflighetsfrasene. Han spør om jeg og Robert har tenkt oss opp til Area 51, som ligger lenger nord i Nevada. Det har vi ikke. Han spør oss om vi vet hva det er som virkelig foregår der oppe. Det vet vi ikke, så han forteller oss sannheten.

Et sted i Bibelen (jeg tipper Johannes’ åpenbaring) står det at Satan kom til Jorden og tok seg menneskekvinner som maker, og avlet djevelavkom, eller noe i den dur. Det er Satans avkom man holder skjult på Area 51, ikke romvesener. Vi må ikke la oss lure til å tro på hva som helst, bedyrer mannen i kassa.

 

Neste stopp er buffeten hos casinoet Wynn Las Vegas. Til $35 per hode er det visstnok en av de dyrere i byen, og skal servere gode greier.

Her er første fat…

 

…annet fat…

 

…og tredje fat. En fyr ved nabobordet refser meg for å ha valgt pizza på en buffet. Dette vitner helt korrekt om lite buffet-rutine fra min side.

Det var forøvrig den trasigste, seigeste pizzaen jeg noensinne har vært borti. Men maten for øvrig var tipp topp.

 

Best av alt var imidlertid dessertene.

Planen var å presse ned en andrerunde med dessert, men jeg skjønte fort at slaget var tapt. For første gang siden jeg var seks år gammel, kjenner jeg at jeg er så mett at jeg kunne kastet opp, og konkluderer med at buffet-besøket i Las Vegas er gjennomført med stil.

 

Vi tasser ut i kasinoet, som er innredet i samme stil som de nyere Hurtigrutene, bare dobbelt så glorete.

 

Dass-detalj fra Wynn Las Vegas.

 

Gatene i Las Vegas bærer preg av at byen er planlagt for en bilgal kultur. Det er så å si umulig å finne gater med færre en to filer hver vei. Nærmere sentrum går det mest i 3-4 filer hver vei, og som dere ser over, fylles de lett.

På kvelden drikker vi litt billig hvitvin hjemme hos Beau, hvorpå vi stikker ned til en bar og møter Beau og noen venner for å delta på en quiz. Quizen er over når vi kommer frem, men vennene er hyggelige.

Robert Svenske, som er ute på en årelang reise, har mer tid enn meg, og blir igjen i Las Vegas for å gjøre et nytt forsøk på å finne liv og røre. Han gjenoppretter kontakt med svensken vi ikke lyktes i å møte dagen før, som sammen med noen andre planlegger en kjøretur opp til British Columbia i Canada, som uansett er Roberts neste mål på reisen.

Neste morgen takker vi hverandre for selskapet, hvorpå jeg og Herodes tar fatt på siste etappe av reisen til havet.

Grand Canyon

Standard

For de fleste mennesker i verden er det kun én grunn til å dra til Flagstaff. 1 ½ mot nord ligger Grand Canyon, som angivelig skal være et av de svært få turistmålene i verden som ikke skuffer når du ser det med egne øyne.


I Flagstaff bor vi to netter bak dette gjerdet, hos Dan (Danimal blant venner). Dan er en sånn fyr som lever og snakker i CAPS LOCK. Og det er kult. Dan er bra.


Vi kjører nordover mot Grand Canyon. Flagstaff ligger ved foten av det 3500 meter høye fjellet Humphreys Peak, som de innfødte omtaler som Snowbowl. Området rundt fjellet og byen er preget av fjell og åser med tykk furuskog.


Veien fortsetter ut på en bred, forblåst slette med gress og busker.


Vi når fram til Grand Canyon, og tar en titt nedover stien vi skal følge inn i canyonen.


Den samme delen av stien sett nedenfra. USAnerne liker gode veier, også i nasjonalparkene. Derfor har man her i Grand Canyon National Park sprengt ut brede, fine veier ned langs de stupbratte klippeveggene som utgjør Grand Canyon.

Ikke dermed sagt at veien ned ikke føles noe luftig. Sliter du med noe særlig høydeskrekk, vil turen ned stoppe allerede her.


Stien vi følger heter South Kaibab Trail.



Gjev utsikt et lite stykke ned stien. Nede til venstre sees stiens fortsettelse lengre ned i canyonen.


Så bratt er veggene på den øvre canyonen, men det har altså ikke hindret utsprengning av brede stier ned langs klippeveggene.


Robert Svenske poserer.


Nå og da møter vi US Park Rangers med et følge av esler på vei opp eller ned stien. Disse brukes til å frakte vann og forsyninger til parkvoter som jobber i forskjellige deler av canyonen.


Noen fjonge blomster er det alltids fukt nok til.


Utsikten ved Skeleton Point, 5 kilometer og drøye 600 høydemeter nedi Grand Canyon. Stien fortsetter ned til bunnen, hvor det ligger en campingplass ved Colorado-elva, som så vidt kan skimtes i bildet. Den opprinnelige planen var å gå ned dit, og overnatte i telt der, men det viste seg at man måtte søke om teltplass tre måneder i forveien, for i det hele tatt å ha sjanse til å få plass.

Alt av råd jeg kunne finne om Grand Canyon, frarådet sterkt å forsøke å nå ned til bunnen, og opp igjen på samme dag. Hovedårsaken er at varmen angivelig er beinhard, og at man derfor blir fort sliten, og må bære med alt vannet man trenger selv. De offisielle rådene hva gjelder drikke, går ut på at man trenger en liter vann per time. For å være på den sikre siden, måtte vi i så fall ha bært med 10-12 liter vann hver, for en dagstur til bunnen og tilbake.

Disse rådene tror jeg mest er til for å skremme fullstendig uegnede personer fra å prøve seg på turer de ikke er skapt for, under spesielt harde værforhold. Utallige millioner mennesker besøker Grand Canyon hvert år, og det vil selvsagt være en del komplette idioter blant dem, som ikke forstår egne begrensninger.

I vårt tilfelle, er begge i høvelig god form. Det er 18. Mai og været er ikke i nærheten av å være så varmt som det kan bli utpå sommeren. Solen skinner, og det er nok så varmt, men neppe mer enn 25 grader. Det skulle nok gått bra å fullføre hele turen til bunnen og tilbake for vår del, men vi har “bare” ti liter vann på deling med oss.


Så vi snur, og går opp igjen.


Man kan virkelig ikke klage på utsikten i Grand Canyon.


Problemet er vel heller at hele greia er så stor at det er vanskelig å fatte hva det faktisk er man ser.


Vi når opp til kanten av canyonen, etter å ha brukt fire timer på turen ned til Skeleton Point og tilbake. Vi kjører tilbake til Flagstaff. Fjellet med snø på horisonten er Snowbowl.

Reisen til havet: Gjennom Monument Valley

Standard

Neste mål etter Santa Fe er Flagstaff i Arizona. Raskeste rute, en noenlunde rett linje, vil ta seks timer. Men på denne turen er veien målet, så jeg, Herodes og Robert Svenske legger ruten i en 11 timer lang nordlig bue, via legendariske Monument Valley.


Vi kaster loss og legger i vei fra Santa Fe. Kåbbåistemningen lar ikke vente på seg.

Bruker du Spotify, kan denne posten med fordel leses til lyden av Rune Berekvams utmerkede spilleliste med alt-country.


To timer fra Santa Fe stopper vi i småbyen Cuba, og spiser på kaféen som naturlig nok heter Cuban Café.


Vi får umiddelbart servert ferske, hjemmelagede tortilla-chips (som er peise godt), og menyen. Siden dette er riktig del av USA for meksikansk mat, satser på en breakfast burrito. På menyen kan man velge mellom en hel og en halv burrito. Jeg synes en halv høres litt smått ut, men vet at USAnske porsjoner gjerne er ganske store, så jeg satser på at det holder. En halv breakfast burrito bestilles, samt kirsebærpai til dessert.


Den “halve” burritoen du ser i forgrunnen, er på størrelse med underarmen min. Under et ytre av uhorvelige mengder smeltet ost og tomatsaus, ligger en tykksak av en burrito, utelukkende fylt med kjøtt og ost. Hadde det skadet å stappe litt løk inni faenskapet? Om man tar størrelsen på denne saken i betraktning, er det interessant å tenke på hvordan en full brekfast burrito utarter seg.

 

Kirsebærpaien er atskillig mer moderat i omfang, heldigvis.


Stor, åpen, blå himmel i New Mexico.


I Farmington, New Mexico stopper vi for å fylle bensin. Jeg går inn for å betale, og får øye på denne herligheten ved kassa. Dette stykket med Super GIGA Beef Jerkey er til forveksling likt tapet, men det er altså snakk om tørket kjøtt. USAnerne er ville etter beef jerkey når de er ute og kjører, og det forstår jeg godt, for det er digg.


Fra trekledte fjellskråninger ved Santa Fe kjører vi inn i enorme, åpne landskap som er så tørre og utpinte at de kunne vært indianerreservater. Og det er nettopp det de er.

Før denne turen tenkte jeg at selv om indianerne her i USA hadde blitt utsatt for en monumental mengde dritt, så hadde de da i det minste sine reservater, de hadde enda litt land som var deres. Men idet jeg kjører gjennom nettopp disse reservatene, og ser hva slags bedritent og ubrukelig land disse ligger på, innser jeg at heller ikke reservatene kan være store trøsten.


Shiprock, en stenformasjon i nord-vestre New Mexico, er synlig fra milevis avgårde. Navnet har den fått da den visstnok skal ligne på et skip. Tja.

Navajo-indianerne som eier landet den ligger på, kaller den Tsé Bitʼaʼí, som betyr “Sten med vinger”


Mer vei.


Mer reservat.


Veien svinger seg opp og ned over ymse badlands, og nå og da rundt en tørr, øde fjellformasjon.


På en bensinstasjon i Navajo-landsbyen Mexican Hat helt nedi det syd-østlige hjørnet av Utah, stopper vi for å handle inn prospektkort. Jeg prøver også denne delikatessen og oppnår lykke.


Langs mye av ruten ser vi stusselige, forblåste salgsboder for Navajo-håndtverk, som tilsynelatende er eneste inntektskilde på reservatene her. Dette er tydeligvis ikke turistsesongen, for bodene er alle tomme.


Monument Valley er jo nok så stilig, og det er plenty med kåbbåistemning, men det var ikke riktig så storslagent som jeg hadde ventet.


Vi stanser for å fotografere noen monumenter.


Jeg får i samme slengen tatt et nærbilde av veien, som om jeg ikke tar mer enn nok veibilder fra før.


Herodes og Robert Svenske.


Midt nedi Monument Valley har de innfødte gjort det riktig så koselig, med brakker, kraner og pickups tilfeldig strødd utover landskapet.


Monument Valley viser oss fingeren.


To tårn.


Et bilde tatt utelukkende for å påpeke at Tuba City finnes, et sted i Arizona.


En type skilt man finner mange av i indianer-reservater, men ikke så mye ellers. Bakgrunnen er at alkoholisme er et mye større problem her enn generelt i USA, og det er ikke vanskelig å forstå når man ser de øde og ubrukelige områdene som reservatene ligger på. Ingen byer, intet jordbruk, ingen industri, ingenting å ta seg til.


Lynda Lovejoy vil bli president for Navajoene.


Etter Monument Valley, dabber landskapet av og går fra å være stusselig, men storslagent, til å bare være stusselig. Det mørkner, og vi når fram til Flagstaff etter mørkets frambrudd.

Tsé Bitʼaʼí