Dallas, Texas (andre runde)

Standard

Siste stopp på USA-turen med Amund og Tormod er Dallas. Når jeg først hadde dem med til denne delen av verden, var det ikke aktuelt å omgå Dallas. Tullingbyen Dallas. Seks millioner mennesker i byområdet Dallas-Fort Worth fordelt utover et område på rundt 100 km fra øst til vest, og nesten like mye fra nord til sør. Byen er enorm, fylt av motorveier med sinnssyke interchanges, og forøvrig det meste man kan kjøpe for penger.


En glassete sak viser oss fingeren.

Som enhver USAnsk by av noen størrelse har Dallas et sentrum bestående av beskjedne skyskrapere, men i forhold til byen forøvrig er det ørlite, og nesten tomt for folk. Foruten boms og hotellbeboere, finnes det knapt folk i sentrum av typiske USAnske byer nå til dags. Sentrum er hoteller, konferansesentre og kontorer. Fastboende forekommer knapt.


Vi kjører nordover gjennom High Five interchange, i skjæringen mellom North Central Expressway og Lyndon B. Johnson Freeway (I-635). High Five består av 37 separate brukonstruksjoner som vever seg over hverandre i fem nivåer, opp til 37 meters høyde. Herligheten ble bygget mellom 2002 og 2005, og kostet da tilsvarende 1.5 milliarder norske kroner.


På vei ut av High Five.


Vi stikker ut på en diger outlet mall i en rik del (region er nok et bedre ord) av Dallas. Amund poserer programfestet foran Converse-butikken.

I en eller annen butikk står jeg og Tormod og prater om noe helt uvesentlig, muligens parkeringsplasser. Litt foran oss står et par klassiske kjøpesenterjenter og kiker på en stabel bukser. En av dem bøyer seg frem for å plukke opp en. Jeg og Tormod skravler videre. Hun snur seg brått og ser på oss.

- Did you say something about my butt?

- No, we were just speaking Norwegian.

- You were saying something about my butt.

- No, we were talking about parking lots.

- Say something more in Norwegian.

Så vi prater videre om parkeringsplasser, eller hva det nå var. Hun ser på venninnen.

- They’re talking about my butt.

Jeg og Tormod innser at vi ikke har noe valg, så vi begynner å snakke om rumpa hennes.


En relativt sprek, demonfordrivende skjorte Tormod kjøpte i New York.


Bad Brains-tøfler.

 


Et svært uklart forsøk på å illustrere det at jeg fikk tak i en CD med Richard Nixon’s beste taler, og ble lykkelig.

Vi kjører ned til sentrum av Dallas og besøker Sixth Floor Museum, anlagt i 6. etasje av Texas School Book Depository, hvor Lee Harvey Oswald holdt til i det han angivelig skjøt John F. Kennedy den 22. November 1963. Bilde av bygget og stedet hvor Kennedy ble truffet kan ses i forrige rapport fra Dallas.

Et utmerket museum for øvrig, ikke kun fordi de solgte meg CDen med Nixon-taler.


Vi besøker Galleria, et av Dallas’ større kjøpesentre. Foruten en isbane i midten, inneholder Galleria over 200 butikker, restauranter og hoteller, fordelt utover 158 kvadratkilometer gulvflate.


Tormod finner en blå ape. Vi må lokke ham vekk med snop.

Tormod altså, ikke apen.

Apen er av plast.


Rent bortsett fra at Galleria er digert og har en skøytebane, minner det mye om et hvilket som helst annet kjøpesenter. Kjedebutikkene er de samme som man finner overalt, dassene er nesten umulig å finne, og det er alltid små formasjoner av mall brats ved rulletrappene.

 

Vi stikker. Amund blir hevet i baksetet.


Halvparten av en innvandrerbutikk av general asiatisk karakter, den største jeg har sett av sorten.

Vi handler sake og rare, myke ting laget av ris.


På vei inn på en motorvei konfronteres vi med Heidegger, og fylles med angst.

Bare synd at bilen ikke er dekorert med en diger bumper sticker med teksten “DO YOU FEEL THROWN, PUNK?”

 

Siste dag i Dallas lunsjer vi i dette skuret, etter anbefaling fra Collin, vår Couchsurfer-vert som jeg kjenner fra forrige besøk. Skuret er ikke brannsikkert, så det brenner delvis ned nå og da.


Et helt sentralt element av BBQ i USA er at kjøttet skal røykes i en evighet før det serveres. I skuret får man kun røkt en viss mengde kjøtt i døgnet, så da er det bare å stenge når det er tomt.


Colin skrøt av at løkringene skulle være veldig store. Det stemte.


En beef brisket sandwich. God.


Til drikke velger Tormod en jævlig, rød gugge. Jeg husker ikke hva dette het, eller smakte, men det var søtt, jævlig og hadde en farge som ikke lignet på noe som helst.

En flytende motsats til Jelly Belly Very Cherry?

PS: Tormod opplyser i ettertid at stoffet heter “Big Red”. Det er en såkalt “Cream Soda”, og smaken beskrives som “bubble gum”.


Amund blir kompis med en gammel skurk som er frekk i kjeften.


BBQ-saus servert på Corona-flasker. Classy.

 

Utpå ettermiddagen legger vi oss på I-30 East, tilbake til Little Rock. Her ett av utallige flagg vi passerer på veien.

Vi hører på Nixon.

Senator Richard M. Nixon – Checkers speech (1952)

Bakgrunnshistorien er at Nixon, senere president, i 1952 var visepresidentkandidat sammen med Dwight D. Eisenhower. Anklagelser om økonomisk snusk dukket opp midt i valgkampen, og Eisenhower vurderte å kvitte seg med Nixon. Da gikk “Tricky Dick” live på riksdekkende TV med denne talen. Det ble en kjempesuksess, og Nixon og Eisenhower vant valget samme år.

 

Austin, Texas

Standard

10-12 timer etter avgang fra New Orleans kommer vi fram til Austin. Austin er kjent for en del ting. Utover å være hovedstad i Texas, skal byen også være indie-hovedstad, og et kraftsenter for alskens EDB-virksomhet. Videre er byen ett av få områder i Texas som ikke er stein konservativt. Erica, vår couchsurfer-vert, gjør et poeng av at Austin er det eneste stedet i Texas det går ann å leve – i Texas forøvrig er folk for kjipe.

Erica er en venn av Vince, og tar imot oss på kort varsel da vi for egen maskin ikke finner noen å bo hos i Austin. Idet vi ankommer står hun og noen venner klar til ta siste buss inn til byen. Buss! Midt i Texas! Vi får innvilget 15 minutter til å hive inn bagasje og få på litt rene klær, før det bærer ivei til sentrum.

Etter å ha inspisert ett utal utesteder og konsertscener på kort tid, får en venn av Erica shanghaiet en tilfeldig gubbe til å kjøre oss tilbake til Ericas leilighet. Jeg sitter i baksetet, bak sjåføren, idet han begynner å fortelle vitser:

What does Barak Obama and JFK have in common? Nothing yet! HAHAHA!

I baksetet mumler jeg noe om at det skulle vært trivelig om jeg hadde en motorsag nå, for å se hva den og sjåførens nakke har til felles, og får derfor ikke med meg detaljene i hans neste vits, om meksikanere. På oppfordring fra Tormod klarer jeg å styre min enorme entusiasme ovenfor vår vittige sjåfør (han har sikkert pistol i bilen uansett), så vi kommer oss til leiligheten uten videre problemer.

Neste morgen tar Erica oss med på omvisning i Austin.

 

Cathedral of Junk ligger midt i et hvilket som helst boligfelt.

 

Hovedinngangen og katedralens spir.

 

Biskop Tormod inntar Stolen med stor S, og utsteder befalinger ex cathedra om liturgiens innhold, forfølgelse av gnostikere, og selvsagt, breakdance under høymessen.

 

Selvportrett i en skrotkatedral.

 

På Vestlandet er alle som kjent meget kristelige. Vestlendingen Amund føler derfor Ånden.

 

Inngangen til trappen opp i klokketårnet er rammet inn av et par lekre Völkl-ski.

 

Alskens supert skrot, inkludert en hel drøss CDer av generelt lav kvalitet, dekorer spiret.

 

Katedralbyggeren. Jeg husker ikke hva han heter, men tar en råsjans på Bill.

Bill er arkitekt.

 

Downtown Austin, med Texas’ Capitol-bygg i midten. Det ser ut som de fleste Capitols i USA, en kopi av den nasjonale Capitol i Washington DC.

Jeg lover å ikke bruke ordet Capitol mer denne måneden.

 

Vi kjører fra Austin samme dag. Erica, som vanligvis kun er vert for en Couchsurfer om gangen, bor i en liten leilighet med lite soveplass. To av oss måtte derfor sove på gulvet. Foruten å være noe hardt, var det fylt med hår fra Ericas katt, noe katteallergien min satte lite pris på. Planen var å bli en dag til i Austin, men det blir til at vi kjører nordover til Dallas utpå ettermiddagen, etter å ha vært under ett døgn i Austin.

Som en forsmak på Dallas, får vi se noen staselige trafikkmaskiner på vei ut av Austin.

 

The Lone Star Flag rager nesten like høyt som Exxon og Subway.

Det blir natt.

New Orleans, Louisiana

Standard

I kveldinga den 12. Januar lander vi i Little Rock. Neste morgen anskaffes nye bakdekk til bilen (det ene bakdekket hadde på uforklarlig vis punktert mens jeg var hjemme i Norge), og ordner oss en tung USAnsk frokost på den lokale burgerbaren Cheeburger Cheeburger.


Milkshake må til.


Løkringer.


Og burger.


Deretter bygger vi opp et robust lager av kjøresnacks. Særlig beef jerkey (tørket kjøtt) er obligatorisk under langkjøring i USA.  Åtte timer til New Orleans.


Willie Nelson – On the road again

Vi tar veien fatt, mot syd, mot sump, flomskader og dekadanse.

Ruten går skrått inn mot Mississippi-elven, og jo nærmere elven vi kommer, jo flatere blir landskapet.


USAs geografi er preget av to store fjellkjeder, Appalachians i øst, og en klynge fjellkjeder i vest, hvorav Rocky Mountains er best kjent. Området mellom er peise flatt flatt. Unntaket er hovedsaklig nordlige og vestre Arkansas, hvor det finnes åser og lave fjell. Innbyggerne mellom fjellene setter imidlertid like høy pris på godt vanntrykk i ledningene som oss andre, noe som resulterer i vanntårn i søkk og kav. Her et vanntårn tilhørende den uvesentlige småbyen Tamo i Arkansas.


Midt i ingensteds i syd-østlige Arkansas ser vi et skilt med blant ordet “Amish”. Vi stanser. Det er et slags amish-utsalg, handlende i amish-ost, amish-snop, amis-stol og amish-syltetøy.

Delstaten Pennsylvania er “Amish Country”, men delvis fordi dette har blitt et så voldsomt populært turistmål, har mange amish flyttet annensteds, som hit.


Handelsmannen er etter hva jeg kan forstå amish light. Det har ikke hindret ham i å få 12 unger.


Reisefølget poserende foran en amish-kjerre.


I det vi forlater Arkansas begynner det å bli mørkt, og fotolyset svinner. Vi får oss en sen middag på en klassisk truck stop (“Country Junction” i Wesson, Mississippi), hvor ryktet sprer seg som ild i tørt gress om de tre nordmennene som nettopp kom inn døren. Nordmenn er formodentlig ikke tungt representert i Wesson til daglig.

Noe før midnatt nærmer vi oss New Orleans, og jeg kan fyre opp en spesielt velegnet sang på bilstereoen.

The International Tusslers Society – Satan’s favourite son


Straks er vi framme. Her bor vi, hos sofasurferen Vince.


Overnattingsstedet ser fra utsiden ut som et forvokst skur. Blant de som har peiling på denslags, kalles hus som dette “Shotgun Shacks”. Navnet kommer av at det skal være uproblematisk å skyte tvers gjennom huset med hagle, takket være manglen på interne vegger til å stoppe blyet.


Vi bor i Tremé-området, et av byens eldste, med gangavstand til andre nusselige områder, blant annet det smått berømte French Quarter. Vi tasser gjennom Tremé og French Quarter, og kiker på hus.


Fleur-de-lis, Tremé.


Hus, French Quarter.


Hus, French Quarter.


Hus, French Quarter.


Mint Julep, en erketypisk sydstatsdrink. Bourbon, mintblader, sukker, is og vann. Ikke så verst, men heller ikke mer enn det.


Jambalaya til middag. Namnam creole-mat.


Neste dag er vi ute og trør igjen. Her i Marigny, et av nabodistriktene til French Quarter.

New Orleans er en i USAnsk sammenheng eldgammel by, grunnlagt av franskmenn i 1718. Foruten å ha vært franskeid i to perioder, har byen også vært kontrollert av Spania, og siden 1803, USA. Alle tre har satt sitt særpreg på byen. Det samme gjaldt byens store befolkning av Afrikanske slaver, og etterhvert, frigitte slaver, for ikke å glemme Acadierne. De er bedre kjent som Cajuns, og er etterkommerne av franske bosettere fra det som i dag er Canadas østkyst. Disse ramsalte fiskerne ble tvangsflyttet hit av britene rundt midten av 1750-tallet, og arvtagerne finnes nå i søkk og kav i New Orleans og søndre Louisiana.

New Orleans er en saus, en saus med mye rart i. Det er mye forfall og råttent i sausen. Men det er en fin saus, og den smaker godt. Under sausen ligger en sydende, varm smørje av sump, døde aligatorer og levende begravde vampyrer.


Flere hus i Marigny.


I New Orleans sparer man ikke på kruttet.


I tilfelle du skulle gjøre den grove tabbe å tro at det er permanent.


The Teamsters! Hvor ble det av Jimmy Hoffa?


Elvebåten Creole Queen på Mississippi-elven ved New Orleans.

I 1803 ble the Louisiana Purchase underskrevet av Frankrike og USA i New Orleans. Foruten New Orleans i seg selv, solgte Napoleon I et enormt franskeid område vest for Mississippi til USA. Dette utgjør i dag 23% av USAs areal.


Middag på Café Pontalba.

Til forrett: Blackened aligator


Til hovedrett: Crawfish Etouffé

Iløpet av oppholdet i søndre Louisiana blir vi stadig mer oppkavet over matstellet her, og kårer enstemmig Cajun/Creol-kjøkkenet til det beste vi har kommet over. Vi skulle gjerne ha spist i området i et par uker til, men fra de dagene vi var der, anbefales blackened aligator (krydret og grillet alligator), Gumbo, Jambalaya, Crawfish Etouffé (alle varianter over konseptet grønsaker, ris og sjømat i digg saus), Boudin (pølse fylt med kjøtt og krydret ris) og pralines (små sjokolade-og-nøtte-klatter). Kjempemessig!

Uti kveldinga drar vi på byen med Vince. Vi trasker gjennom Bourbon Street, som over hele USA er kjent som festgaten uten sidestykke i USA. Bourbon Street framtrer omtrent slik jeg ser for meg tilsvarende turistfyllerier i Europa (Ibiza o.l.). Siden Vince besitter insiderpeiling, går vi videre til Frenchman Street, som ifølge ham er området hvor de innfødte foretrekker å henge. Det skal være live-jazzing på gang, ikke overraskende i New Orleans, en by som legger krav på å være sjangerens opphavssted.

Som en innbitt jazzhater er jeg skeptisk. Opp gjennom årene har jeg hørt mer enn sunt er på P2, og har da ofte blitt belemret med det snobbete rælet som P2 liker å presentere som jazz. Du vet, den slappe taffelmusikken som rødvinsnippende, middelaldrende menn i baskerlue sitter på konsert og lytter til, mens de nikker lett på hodet. Dette akkompagnert av kommentarer fra P2s jazzsnobber, menn av samme kaliber, som legger ut om hvor overlegen jazz er alle andre sjangre, at jazz er all musikks opphav, at Sokrates’ aktiviteter i antikkens Hellas nærmest var som jazz å regne.

Til min store glede, viser det seg at P2s tolkning av jazz ikke har noe som helst til felles med det som bedrives i New Orleans. Jazz, New Orleans-style, har trøkk. Jazz, New Orleans-style, er dansemusikk. Det er vanskelig å la være. Tormod, en svært habil breaker, får stemninga i kroppen, og vrenger av seg noen ville manøvre på parketten under en konsert, til allmenn applaus.


Verten vår, Vince, kommer opprinnelig fra Brooklyn i New York, men har bodd i New Orleans i seks år, og har latt seg adoptere av byen. Han har sansen. Det har vi også.

Siste dag, før avgang i retning Austin, guider Vince oss på en to timers kjøretur gjennom New Orleans, deriblant områdene som ble rammet av Katrina.


Superdome, til høyre, er hjemmebanen til New Orleans Saints, som noen uker senere vant sin første Super Bowl noen sinne. Til venstre, Central Business District. Åpenbare eksempler på byens USAnske innflytelse.


Ikke veldig langt fra sentrum er vi inne i det utstrakte sumplandet som omringer Mississippi-elven nær dens møte med Mexicogolfen. Vi nærmer oss områdene som ble hardest rammet av Katrina.


Fra Lower Ninth Ward, en bydel som ble berømt for skadene Katrina påførte den. Det meste er forlatt og forfallent.


Spraymalte symboler ved døren melder om hva letemannskapene fant i huset etter Katrina. En del innfødte omtaler disse som Katrina-kors.

Dette huset ble gjennomsøkt 21. September (9/21), klokken 12:22. Ingen døde eller overlevende ble funnet (derav tallet 0). FL1 er koden for det søkelaget som var innom.





Den nå gjenreiste diken som skal holde Mississippi-elven ute av New Orleans, på et av stedene der den brast i 2005.


For noen år siden skal området ha sett ut som en krigssone. Nå ser det stort sett bare tomt og forfallent ut. Veldig få hus er gjenreist eller restaurert, og veldig få mennesker har flyttet tilbake.


Vi kjører gjennom en klynge snodige nybygg. Brad Pitt har satt i gang en stiftelse som bedriver nybygging av hus i de verst rammede områdene, i det som etter sigende skal være moderne tolkninger av tradisjonell arkitektur i New Orleans.


Etter omvisningen forlater vi New Orleans. Vi kjører gjennom tåke på motorveier bygget på stylter over sumplandskapet. Det er vann over alt, og fastland nesten ingensteds. Det føles som å kjøre over et skogskledd hav.


Da alt er større i USA, må nødvendigvis også bobilene være det. Da de er på størrelse med fullvoksne busser, er det ofte upraktisk å kjøre dem noe annet sted enn på motorveiene. Derfor er det normalt å ha en mindre bil hengende på slep, som kan brukes til å utforske området når huset er parkert.

Det uvanlige med dette tilfellet er at tilhengerbilen bare er en skrøpelig liten Nissan Maxima. Normen er en velvokst SUV eller truck. Et par ganger har jeg sett Hummere på slep bak disse bobussene.

Et sted uti sumplandet stanser vi ved småbyen Breaux Bridge og spiser mer super cajun-mat i et stort skur, den smått berømte restauranten Mulates.


Lyset svinner, og i baksetet dupper yngstemann av.

Vi voksne i forsetet får se Houston, i det vi kjører gjennom byen sent på kvelden. Den fortoner seg omtrent som forventet, et timelangt skrekkvelde av bensinstasjoner, kjedehoteller og fast food-steder.

/Salif