Reisen hjem

Standard

Har man vært i Amerika en stund, faller det seg naturlig å reise hjem, så også for LarsMigrant. Det tok 30 timer, ble meget gøy, og ganske emosjonelt.

Dagen før reisen begynte fikk jeg endelig klarering til å flytte ut fra den trasige studentleiligheten jeg har bodd i så langt, og inn i et mansion på en finere side av byen, omringet av middels store palasser, noen av dem formodentlig utstyrt med bowlingbaner. Der jeg nå bor har vi riktignok både ping-pong- og biljard-rom, men ingen bowling. Akk.

Iallefall, det blir en hektisk dag med innflytting, utflytting, vasking og pakking foran hjemreisen, godt hjulpet av at bilbatteriet mitt finner for godt å oppgi ånden klokken 07.20 på morgenen, så jeg bruker morgenen og formiddagen på å få byttet det ut. Alikevel, til slutt er alt satt i stand, og neste dag klokken 05.00 er jeg på vei hjem.

På flyplassen i Little Rock blir jeg forsøkt frelst av en tidligere marinesoldat som nå er på vei til Hong Kong for å intervjue vanntro og slik finne nye argumenter for Jehovahs overlegenhet. Det starter med at han hører jeg er fra Norge, og nevner at han kjenner en Thomas Jorgensen in Norway. “Don’t know him,” svarer jeg. Etter litt sjabbing om Norge, begynner han å argumentere for Jesus. Dessverre (for ham, og Jesus) gjør han dette på en utpreget USAnsk måte, ved hjelp av vitenskap. Han får med seg at jeg er historie-student, og forsøker blant annet å argumentere med at Bibelen er mer historisk korrekt enn andre skrifter, og at korsfestelsen ble bevitnet av over 500 mennesker (“and some of them were Jews!”). Han mener dessuten at Kristendommen er overlegen andre religioner fordi den har en frelserfigur. “Islam has that too” svarer jeg. Som nådestøtet, begynner han å kalle meg ignorant, og fortelle meg at jeg er på vei til helvete. På en hyggelig måte.

Jeg har ikke noe mot at folk forteller meg om troen sin, og de kan gjerne prøve å omvende meg. De kommer ikke til å lykkes, jeg lever i en annen verden en dem. Men at noen virkelig tror de kan omvende meg ved å hoste opp halv-vitenskap, og kalle meg for en idiot, er ikke helt enkelt å fatte. Visse varianter av USAnske kristne forsøker å argumentere for sin egen, bokstavtro tolkning av bibelen ved hjelp av vitenskap, og de taper nesten alltid. Tro er ikke vitenskap. Det er derfor det heter tro.

Uansett, på flyplassen går jeg om bord i et aluminiumspenal av type Embraer RJ-145, som en jet-drevet versjon av den gode gamle Twin Otteren. Med på flyet er en av de nye samboerne mine, en franskmann som kalles John som er på vei hjem, og vi kommer i prat med et par andre medborgere som også er på utfart. Ettersom alle har seks timer eller mer til neste fly, finner vi til slutt ut at vi skal hyre en taxi og kjøre inn til Manhattan en tur.

Under innflygingen til Newark Liberty International Airport i New Jersey, får jeg så vidt et glimt av havet, for første gang siden August. Glis.


Så det blir Manhattan. Et sted i New Jersey, the Garden State, begynner the Empire State å fortone seg bak Bayonnes kraftledninger og containere.


Ser du Chrysler-bygget?


Vi dukker ned i en tunnel under Hudson-elva.


Så er vi i New York.

Jay-Z feat. Alicia Keys – Empire State of Mind


Mine medreisende, travelt opptatt med å enten vise sin gjeng-tilhørighet, eller spille stein-saks-papir.


Time Square på dagtid. Free WiFi.


My mate Craig, en Glasweegian fra Skottland. Her fotografert utenfor St. Andrews, en skotsk restaurant vi spiser på. God mat, men hvor skotsk den er vet jeg nå ikke.


Han Far og en Tennant’s Lager.


Craig og en Tennant’s Lager.


Leyla fra Nicaragua.

John, en av mine nye samboere, fra Frankrike.


En gammel kompis av John som nylig har flyttet til New York, og hilste på. Fransk.


Hus.


Glass.


Kløft.


Vi dumper borti en skøytebane. Der er det folk.


Håret.


Stereotypen.


Jerven.


Medborgerne. Alle er bosatt i midtre Arkansas, og bruker en god del av tiden på å snakke dritt om staten. Gøy.


Imperiet.


Et tilfeldig høyhus.

Empire State Building fra bakkenivå. Hadde Nazistene rukket å få gjennomført mer av sin monumental-arkitektur, antar jeg de ville prestert noe som dette. Vi går inn, kiker litt på køene, og finner ut at vi ikke skal ta heisene til toppen denne gangen.


F9z.


Eine frau im park.


Et snodig-stilig høyhus.


Flatiron Building. Gode gamle.


Profesjonell hundepasser.


Vi drar tilbake til flyplassen. Her et siste blikk av Imperiet, sett fra Jersey.


En hel del timer senere har jeg utsikt til en Boeing 757-200s venstre winglet. Det er aften. Flyet tar av litt over 20.00, vender snuten østover, og flyr på som faen for å ta igjen dagen.


Det lykkes. Seks timer senere er det lyst og fint over et hav av skyer i øst-Atlantern. Flykapteinen melder om at det er -11 celsius i Oslo. Jeg gjør en liten seiersdans i stolen, og gleder meg til kulden. De resterende 10-12 timene av turen sitter jeg med vedvarende, tåpelig glis smurt utover trynet.


Plutselig slipper skyene taket, og Vestlandet ligger under oss og flotter seg. Jeg har ikke sett fjell siden August. Flykapteinen melder om at temperaturen på Gardermoen er falt til -20 celsius. Kjempestort glis.

Mens jeg venter på Gardermoen, ønsker jeg meg -5 celsius, nysnø og en sur kuling fra vest, når jeg kommer hjem til Bodø. Et sted over Fauske melder flykapteinen om at været i Bodø er litt skiftende, med tilløp til snøbyger og en ganske god vind fra vest. Jeg får tårer i øyekrokene. “Bodø, din gamle sjarmør, du veit å ta imot Han Far med stil!” tenker jeg. Ikke mange minuttene senere er jeg hjemme, og det er bra.

Joddski & Ingeborg Selnes – Bodø State of Mind

Julefred på LarsMigrant

Standard

Det blir høvelig stille på LarsMigrant de neste ukene. Jeg er midt i et arbeidskjør på universitetet, hvis like jeg ikke har vært borti på NTNU. Hadde jeg vært Dragvoll-student i Trondheim nå, hadde jeg sittet på en lesesal og revet meg i håret over alt pensumet jeg enda ikke hadde nådd over, alt jeg ikke forstod, og mest av alt, den overveldende angsten for å drite seg ut på den ene eksamenen som avgjør hele karakteren i faget.

Sånn sett er alt meget bedre i Amerika. Jeg har ingen eksamener dette semesteret, men har heller to mellomstore prøver i de fleste fagene, samt et mylder av store og små innleveringer, som til sammen gir karaktergrunnlag. På Dragvoll brukes mye av hjernekapasiteten til å prøve å spå hva slags spørsmål man kan få på eksamen, og på å prøve å spå hvordan den enkelte sensor ønsker at besvarelsen skal se ut. Det er viktig å ha vært på forelesningene, så man for eksempel vet om foreleseren synes kvinnehistorie er overordentligviktig og relevant i enhver sammenheng. Her på UALR har jeg det helt klart for meg hva som skal til, det er veldig lite usikkerhet rundt hva som skal til for å få en god karakter. Gjør du alle innleveringene sånn høvelig godt, leverer før fristen, og stiller opp på prøver og forelesninger, så går det bra.

Ulempen er bare at det er så satans mye som skal gjøres.

Dermed blir det lite tid til å skrible på bloggen eller kjøre lange turer i Toyotaen. Når Facebook og Skype har fått det de krever av min tid, må jeg bare forsøke å bruke resten av tiden på å få ferdig innleveringene mine før fristen. På mandag har jeg bursdag, noe som skal feires med ikke mindre enn to større innleveringer og to anmeldelser av medstudenter semesteroppgaver, tett fulgt av forberedelser resten av dagen, til semesterets siste prøve.

Så for å koke 300 ord ned til én setning, det blir begrenset aktivitet her de neste ukene.

Til slutt, bare for å ha et bilde med i innlegget: En stabel med bøker.