Ghana-Guinea-Mali Union

Standard

Unionens flagg var enkelt og greit det Ghanesiske flagget, med tre stjerner i stedet for én.

I dag er det 41 år siden Ghana og Guinea gikk sammen i en union, det som skulle bli den Afrikanske Statsunion, som Mali etterhvert også ble medlem av. Det var ikke grenser for optimismen som rådde i sub-Saharisk Afrika i disse årene, rundt starten av 60-tallet, når storparten av Afrika ble frigjort fra de Europeiske imperier. Ble man bare kvitt de utsugende imperialistene, og fikk sine egne statsdannelser, skulle alt bli fint og flott i en fei. Med dannelsen av denne unionen tok de tre landene første steg på veien mot en forent Afrikansk stat, som skulle stå sterkt for seg selv, og motstå gamle og nye imperialister. Selvstendigheten og samarbeidet  skulle vise seg å være noe vanskeligere enn som så.

Hva gjelder unionen, endte det hele i 1962, når de respektive statsoverhodene, Kwame Nkrumah, Sékou Touré og Mobido Keita, prøvde å få hverandre drept. Året etter ble Nkrumah initiativtaker i dannelsen av den mindre ambisiøse Organisasjonen for Afrikansk Enhet, OAU, som i 2002 ble omgjort til den Afrikanske Union. Før alt gikk til helvette med unionen, rakk E. T. Mensah, Ghanas Highlife-mester, å skru sammen en super, panegyrisk trudelutt om unionen, så det var ikke helt forgjeves.

 

E. T. Mensah – Ghana-Guinea-Mali Union

Sangen er spesielt plystreverdig, men om du får ånden over deg, kan du ta den helt ut og synge med:

Ghana-Guinea-Mali Union,
Has laid down a strong foundation,
For redemption of Africa,
For which we’ve been strongly fighting.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid for ever!

First it was Ghana and Guinea,
Later Ghana-Guinea-Mali,
Soon it will be all Africa,
The achievement of a great destiny.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid, for ever!

Africa is now awakened,
That unity can [hva synger han her?]
All leaders of mother Africa,
Are called to join this great Union.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid, for ever!

Motbydelig #2

Standard

Jeg fortsetter min jakt på idiotisk mat og drikke.


Pulled pork – 0.7 liter

Fra min første tur til Memphis rapporterte jeg om en lunch bestående av byens spesialitet, pulled pork. Knappest delikat, men ikke så verst fast food.

Før jeg kjørte videre fra Memphis bestemmte jeg meg for å ordne meg litt middag, og det du ser over ble resultat, uten at jeg helt skjønner hvordan. Menyen var full av lokal terminologi, så jeg bestilte noe som hørtes høvelig ryddig ut. To minutter senere fikk jeg dette kjøttfylte begeret. “Do you need a fork?” spurte damen bak disken. “I suppose…” svarte jeg, med et passe forfjamset ansiktsuttrykk. Hun var generøs og gav meg et par servietter i tillegg. Jeg ville helst ikke bli sett offentlig med denne avskyeligheten, så jeg gikk ut i bilen, satte meg, og gjorde en nærstudie av dagens middag.

Det jeg hadde fått var rett og slett 0.7 liter pulled pork i et isoporbeger. Pulled pork går altså ut på at man griller svin, hvorpå man gir kjøttet en grundig omgang med bank, slik at det går i oppløsning. I sin ubesudlede form, uten noen tilsetninger, smaker det noenlunde som tørr juleribbe, med en sterk bismak av karbon, dette et resultat av grillingen.


Root Beer

For noen år siden syntes man at Vanilla Coke var usmakelige greier i Norge. Så Cola sluttet å selge stoffet. Se nå for deg at de heller fjernet alt som minnet om cola fra drikken, og dumpet oppi en bøtte vaniljesmak i stedet. Vaniljebrus. Det er dette USAnerne kaller Root Beer, og det er riktig usmakelig.

Skyllende rundt i munnen er stoffet søtt og boblete. I det jeg svelger unna, tilkjennegjøres en barsk smak av kjemisk vanilje, samt en ettersmak av et udefinerbart renholdsmiddel. Som grønnsåpe med furuduft, men allikevel ikke. Kulsyren i dette stoffet er noe for seg selv, uten at jeg vet med sikkerhet hva. Vanlig CO² er det neppe. Den ligger liksom og syrer seg i en evighet i munnen. Etter at all annen smak er vekk, er den der fortsatt. Boble boble.


Baconnaise

Det kan synes som om USAnernes hemninger mot generell galskap er noen hakk svakere enn i verden forøvrig, Tyskland ikke medregnet. President Obama fikk sin nåværende jobb fordi han med få ord oppsummerte ett av grunnpilarene i det USAnske, Yes we can! Forlenger du utsagnet til Yes, we can have! blir det mindre elegant, men desto mer presist. USAnerne får det til, og USAnerne får det om de vil ha det. Som regel vil de det. Om tanken kan tenkes, kan du ta deg faen på at det finnes noen (titals) millioner i republikken som synes tanken er god og verdt dollars, bare de får den presentert for seg.

Når et menneske konfronteres med Baconnaise, majones med baconsmak, vil en vanlig reaksjon være “Æsj!” USAneren er oppvokst i et annet univers enn mennesket, og den instinktive reaksjonen er en helt annen. Fordomsfri kan man kanskje si. Baconnaisens rett til en saklig vurdering er like stor som spinatens, og kan ikke uten videre avskrives. Men der spinaten kun kan skilte med lite tiltrekkende egenskaper som fiber, vitaminer og mineraler, kan Baconnaise by på en tung konsentrasjon av to av de tre viktigste næringsstoffene, salt og fett¹. For USAneren er det ikke noe iboende galt med idéen Baconnaise. Bestanddelene bacon og majones er gode, så hvis kombinasjonen er god, og USAneren kan få den, hvorfor la være? Det ligger en ærlig, objektiv logikk i USAnsk forbruk.


Gyldent og forlokkende.


Et interessant trekk ved Baconnaise er at det både er vegetarisk, kosher og halal, så her er det fritt fram for nesten alle.  Jeg benytter anledningen til å lage en enkel vegetarisk lunch, bestående av en vegetarburger med litt isbergsalat, to brød og et fyldig lag Baconnaise.


Nam nam.

Så gjenstår den vanskelige oppgaven med å karakterisere smaken av Baconnaise. Her passer det godt å sitere min gode venn Obelix. Under et besøk i Roma blir Obelix foresatt de lekreste delikatesser romerne har å by på, kandiserte falkenyrer fra ytre Mongolia, og desslike. Verten, en tvilsom men velholden gladiatortrener, spør Obelix hva han synes om maten. Obelix svarer som sant er: “Salt”

Salt er den dominerende smaken i Baconnaise. Meget salt. Når tungen tilvender seg saltet, merkes fort en annen, mer subtil smak; fett. 70% fett faktisk. Hva så med bacon? Hvor er bacon-smaken i det hele? Som tidligere nevnt er Baconnaise vegetar. Det inneholder hverken baconbiter eller bacon-juice. Dermed er det opp til oppfinnerne, eller Bacontrepenørene som de kaller seg, å komme opp med en god erstatning. Svaret er røyk. Ikke tobakksrøyk eller skogbrann må vite, bare en sjenerøs dose av en enkel, generisk røyksmak. Salt, fett og røyk altså.

 

¹ Sukker er det tredje.