Fayetteville, Arkansas

Standard

Fredag morgen sist uke fant jeg ut at jeg ville ut på tur. Jeg sjekket litt rundt, og oppdaget at noen Couchsurfere arrangerte en sammenkomst i Fayetteville i nord-vestre Arkansas, så etter forelesning smatt jeg ut på en tre timers kjøretur, nærmere bestemt på Interstates 430, 40 og 540.


I-430 mot nord over Arkansas-elva ved Little Rock.


Obligatorisk foto av bred og rett USAnsk motorvei. I-40 mot vest.


Jeg svinger nordover fra I-40, inn på I-540, som sprenger seg vei gjennom Ozark-fjellene. Et stykke oppigjennom gjør jeg mitt første møte med en tunnel i USA. Bobby Hopper Tunnel er nesten 500 meter lang, og etter alt å dømme en aldri så liten attraksjon for de innfødte. USAnerne ser ut til å foretrekke å legge motorveiene over fjellene, eller sprenge seg en kløft, heller enn å bygge tunnel. Nå skal det i sannheten sies at det her knapt er snakk om Rocky Mountains, Ozark-fjellene er mest som fyldige åser. Men pent er det, selv om jeg ikke har noen bra bilder derfra å peke til.


Huset jeg surfer i.


Løvete nabolag.


Første kvelden avholdes det en liten sammenkomst for de oppmøtte. Godt spenn i alder her, fra 1 år til godt oppi 60-årene.


Dickson Street er Fayettevilles utelivssentrum. Fayettevilles Sjøgata med andre ord. Uten sjøen.

I motsetting til Little Rock, kan man gå utendørs på kveldstid i Fayetteville uten å være nevneverdig bekymret for å bli ranet eller kjørt ned. Selv om Little Rock er tre ganger så stor, har Fayetteville et fullstendig overlegent uteliv, og siden man ikke er nødt til å fyllekjøre eller ta taxi for å komme seg hjem, fortoner det hele seg ganske forlokkende.


Lørdag kveld blir det arrangert en slags Halloween-fest med utkledning og det som hører til. Mina her vinner prisen for festens mest tidsaktuelle, og samtidig mest obskure utkledning. Neseprotesen skal forestille et falkenebb, som henspeiler på det engelske ordet Falcon, navnet på den lille guttevalpen i Colorado som visstnok hadde vært ute på flytur i en sølvfarget, hjemmebygget ballong iløpet av den foregående uken.


Johny Saksehånd, kjernekaren jeg bor hos i Fayetteville.


Dagen derpå poserer Johny med naboens hund.


En tilfeldig gate i Fayetteville søndag morgen. Rene, pene mennesker tasser rundt i gatene på vei til en av de mange kirkene. Fayetteville ble gjort til det byen er i dag av hippiene som slo seg ned her 70- og 80-tallet. Da det i tillegg er en universitetsby, er befolkningen uvanlig liberal her. Allikevel, enten USANeren er konservativ eller liberal, rasehater eller hippie, han tror på Skriftenes gud, i en eller annen form.

Spørsmålet blir da heller om USAneren er Baptist, Sunni, Evangelist, Katolikk, Kollektivist, Menonitt, Mormoner, Metodist, eller hva det skal være. Listen er uendelig lang, med alskens uvesentlige variasjoner, og de er representert i søkk og kav, noen med små skur uti bushen, andre med søylebefengte palasser i byen. Selv Fayetteville, som har få kirker sammenlignet med andre byer i Arkansas, har sannsynligvis flere kirker enn hele Nordland fylke.


Siden hoved-Halloween inntreffer førstkommende helg, er det full sving på Halloween-butikkene rundt om.


Jøde – $34.99


Pinlig – $29.99

 

Obama og Obama-mama. Ingen Nixon-maske å få tak i, dessverre.


Parykk-rommet.


Noen kvinne-kostymer.


Utenfor har en stakkar blitt hyret inn som levende skilt, her utkledd som klovn. Minstelønna i Arkansas er 36 kroner timen, noe som tilsvarer rundt 3 kg kjøttdeig på supermarkedet.


L.


Jeg kjører en tur og tar en titt på vesle Lake Fayetteville.


Der er det fint.


Sentrum av Fayetteville er usedvanlig trivelig. Dette her er da for ordens skyld ikke sentrum, heller litt gjennomsnittlig USAnsk byområde, for det meste veier, parkeringsplasser og veltrimmet gress.


Jeg tar en kik på University of Arkansas’ storvokste campus, her representert ved Old Main, det gamle hovedbygget. Da U of A hører til samme system som UALR, og Fayetteville er en umåtelig fresk liten storby (rundt 70 000 innbyggere), undersøker jeg for tiden om det er mulig for meg å ta andresemesteret her.


Tusenvis av navn i betongen spredt utover campus, formodentlig forhenværende studenter.


Een hoond in de foontein.


I tilfelle en fullkommen idiot, som kan lese, skulle prøve å sove i fontenen, har man satt opp en håndfull slike advarsler.


Fayettevilles høvelig store sønn, James Fulbright. Fulbright var en demokrat fra Arkansas som var senator for staten i 30 år. Han er kjent ( i visse kretser) for støttet opp under opprettelsen av FN og diverse annen internasjonal fintføling, deriblant et betydelig stipend-program for utvekslingsstudier, oppkalt etter ham selv.


Søndag formiddag er det “Trailer Trash Luncheon” midt uti skogen. John fra Texas, den grå-hårede karen lengst til venstre i bildet, har stellet til en voldsom servering av fôr og vin til de mange Couchsurferne. John har bodd i Dallas i noen år, men er lei av byen og holder nå på å flytte hit, ut i gokk.


Bill fra Arkansas. Alltid en røverhistorie på lur.

 


Mirna fra Libanon og Nastasya fra Russland.



Bob fra Jacksonville spiller gitar og synger rolig om Gud. I sin tid var han og bandet hans nær ved å gi ut plate, men så ble mesteparten av bandet sendt til Vietnam. En ble drept, mens en annen ble alkoholiker, så det gikk heller dårlig med det bandet.


Tara fra Oklahoma, som tok initiativ til og planla hele denne supre sammenkomsten i Fayetteville. Hun registrerte seg som Couchsurfer i skepsis, for å sjekke hvem det var datteren reiste rundt og bodde hos. Etter å ha prøvd det selv kom hun fram til at dette var storartet, og gjorde Couchsurfing til en hobby.


Zak og Jaime fra Missouri.


Mett og glad legger jeg ut på veien hjem. Denne gangen kjører jeg en lang omvei gjennom Ozark-fjellene, som rett og slett er voldsomt trivelige. Veiene er, i motsettning til Interstatene, nesten tomme for trafikk, mens landskapet er mye mer interessant.


Veldig, veldig trivelig.

På vei over en åskam dumper radioen borti en infam meksikansk radiokanal som for øyeblikket spiller den tåpeligste hip-hopen jeg noensinne har hørt. Deretter følger en stødig strøm av meksikansk hurra-fjott-polka med klare tyske inspirasjoner. Når meksikanere i Texas møtte tyske innvandrere, og hørte deres polka, konkluderte de “Ja, dette er noe av det tøffeste vi noensinne har hørt!”. Jeg tuller ikke. Syntesen av tysk polka og ymse meksikanske elementer kalles Banda. Det er ikke bra, men hispanics ser ut til å digge det. At sangerne forsøker å tøffe seg ved å synge om kriminalitet og sex til denne musikken gjør ikke saken bedre. Det er som å være på tivoli, ispedd terror og helvetes inferno.

Mellom hver sang hyler en meksikaner med bart (“AYAYAYAYAYAAAAA!”), etterfulgt av noen energiske godord om Coca-Cola eller vaskepulver. Alt ropes. Det er vist slik man gjør radio i Mexico , horror-polka og skrikende menn med bart.


På vei gjennom fjellene kjører jeg gjennom husklynger med underlige navn – Ozone, Red Star, Oark, London.

Etter å ha hørt på den idiotiske meksikanske radiokanalen i en time, setter jeg på en CD jeg kjøpte natta før, et album av bluegrass-bandet Cletus got shot som jeg var på konsert med i Fayetteville. Gøy.


Etter en hyggelig tur gjennom fjellene begynner det å bli kveld. Jeg vender tilbake til Interstatens monotone grå, og følger I-40 østover. Det er 1 1/2 time igjen til Little Rock, så jeg gasser Toyotaen opp i 115 km/h, krabber i baksetet, og sover resten av turen, mens Cletus got shot synger om punkens død.

Pinnacle Mountain

Standard

Pinnacle Mountain er det nærmeste man kommer et fjell her i nabolaget. Pinnacle er 308 meter høy, mens høydeforskjellen fra bunn til topp av fjellet er 228 meter. Her skal jeg egentlig fnyse av at man kaller dette for et fjell og komme med en slørvete bemerkning om å dra til Norge for å se EKTE fjell, men Pinnacle er nå såpass bratt og dramatisk i landskapet at jeg syns det er helt greit å kalle det et fjell. Uansett har USA fjell på godt over 6000 meter, så nasjonalistiske, fjell-romantiske utsagn fra Norge kan med fordel tones ned.

Forøvrig vil jeg advare dendrofobe lesere om at dette innlegget inneholder mye skog og løvverk.


Pinnacle i høstdrakt.


Mange trivelige stier opp og rundt Pinnacle.


Her og der har parkvokterne satt opp gode råd.

 

Plutselig blir det bratt og steinete.


Keiserlige bær.


Så bratt er det på østruten opp fjellet. En gjennomsnittlig steinur er ikke veldig gøy å klatre i, men her

er steinene såpass store, og passelig formet at de ligger støtt nesten uansett, så det blir fin, moderat klatring av det.


Midt i steinura har et medmenneske nytt en middelhavslunsj.


Lille Tusenbein ute på tur.


Utsikt mot syd-øst. Arkansas-elva driver ned mot Little Rock i morgendisen.


Toppen.


Et par andre Pinnacles i retning nord-vest. Øst for Little Rock er det peise flatt i Arkansas-deltaet. Mot vest, som her, finner man et ca. 300 kilometer langt område med små fjell og åser, Ouachita Mountains, før landskapet igjen flater ut i Oklahoma og Texas.


Lake Maumelle og demningen, et av Pulaski fylkes sju underverker, iallefall i følge min egen kåring.


Jeg går over fjellet og ned på andre siden, der jeg treffer på en sti som går rundt fjellet tilbake til startpunktet.


Lyn-drept tre.


Så fine.


Skog.

I frityrens rike: Arkansas State Fair

Standard

Arkansas State Fair holder på denne uken. Ifølge innfødte skal dette være stor stas. Særlig skal utvalget av frityrvarer være bra. Som en utilstrekkelig kompensasjon for folkehelsa, starter jeg dagen med en 27 miles lang sykkeltur langs Arkansas-elva, hvorpå jeg hiver meg inn i frityrens infarktbefengte  hjerte.


I en stor hall på messeområdet selges det nips, krydder og redneck-stash. Forøvrig deles det ut gratis bibler, og propaganderes mot abort. Ingen møsbrømlefse å finne.


Demokrater.


Jeg tar selvkritikk. Her bør jeg selvsagt vært mer nysgjerrig og satt meg inn i storfekjøttets hemmelighet, men jeg går dessverre rett forbi.


Tornado shelters. Little Rock ligger midt i “Tornado Alley”, en stripe med spesielt heftig tornado-aktivitet.


Lange pølser.


Twinkies er en slags kremfylt småkake. Zingers kjenner jeg ikke til, men det høres ut som et synonym for jøder. Friterte jøder? Ikke utenkelig, dette er tross alt gammelt Ku Klux Klan-territorium.


Arkansas State Fair kan i praksis beskrives som en forvokst versjon av de ambulerende tivoli som putrer rundt i Norge sommerstid. Tilbudet av kjøtt og frityr er imidlertid en anelse større.


Fritert cola må til. Dette hadde jeg hørt rykter om, og gledet meg stort til å prøve ut.


Deep Fried Coca-Cola i praksis. Krem og lure-kirsebær på toppen, cola-dressing (det vil si cola) i bunnen.


Selve frityren. Jeg så for meg at fritert cola ville bestå av et fettete skall av frityrstoff, fylt med flytende, varm cola, men sannheten er mindre spektakulær. Man har her blandet cola inn i en slags tykk, søt røre, og fritert dette. Det smaker ikke veldig mye cola, men er til gjengjeld umåtelig søtt og fett.


Det er da heller ikke snakk om å få kjøpe et lite beger, man må pent kjøpe noe mer man sized, på størelse med en liten bøtte. Et på alle måter ufyselig produkt.


Baconburgere der baconen er dyppet i sjokolade. Jeg lar dette forbli uprøvd.


Friterte sjokolader er en gammel klassiker. Tatere selger de også, men det avsløres ikke hvorvidt de friteres eller grilles før servering.


Søvnig mann med mye kjøtt.


What’s a Hot Beef Sundae?

Golden Mashed potatoes covered with a generous portion of our roasted and seasoned to perfection Top Round Beef. Then aged cheddar cheese, more golden mashed potatoes smothered with our special beef gravy, more aged cheddar cheese, a slice of buttered toast and a cherry tomato on top.

A delightful satisfying meal that you will crave time after time, year after year.

ENJOY ONE RIGHT NOW!


Mer kjøtt.


Her er det sannsynligvis snakk om småkakedeig. Rå småkakedeig finnes i et rikholdig utvalg i frysediskene her til lands, og nytes gjerne som snop uten mer fra eller til. På Arkansas State Fair er man mer raffinerte.


Funnel Cakes er laget av samme type røre som den friterte colaen, og regnes som en av de virkelige klassikerne på State Fairs rundt om i landet. De dekkes med melis, og eventuelt også en topping med mer substans, som her, syltetøy og sjokolade. Jeg prøvde en slik under Oktoberfest i Dallas, og kan enkelt beskrive det som søtt og fett. Stort mer trenger man ikke.


Tivoli-attraksjoner på middels nivå.


Noe man ikke finner på tivoli i Norge er kåringer av flotteste husdyr.

I dag er det de stiligste grisene som skal kåres.


Flotte svin.


Man sliter tydeligvis med elleville svinefans som lager spetakkel blant dyrene.


På arenaen hvor dyrene skal bedømmes ser en liten jente spørrende på sin far, og lurer på om hun slår svinene på passelig vis.


Det gjør hun.


Selveste Arkansas-bygget. Det tok meg to måneder, men endelig fant jeg det.


Enda mer kjøtt, denne gang i form av kalkun-lår. Ifølge en medstudent er sjarmen med disse ikke utelukkende at man får et stort stykke kjøtt, men også at dette på grunn av sin betydelige størrelse og form kan brukes som slagvåpen.


Jeg kjøper en corn dog, nok en USAnsk klassiker. Pølse i brød har jeg til gode å se, det er corn dogs som gjelder for sørstats-USAnerne. Disse lages ved at man trer en pølse på en pinne, dypper dette i en søt, maisbasert røre, og friterer det hele. Et overlegent produkt jamfør pølse i brød, men vanskeligere i bruk for den som har behov for mye tilbehør, som stekt eller rå løk, rekesalat, og så videre.


På en mellomstor scene synger Jake Owen, en heller middelmådig rocke-country-type. Han har imidlertid halv-langt, litt skittent hår, og er dermed kjekk, så det er tettpakket med unge jenter foran scenen. Jeg har en tilbøyelighet til country, og ser sjokkerende mye av konserten, sjokkerende ettersom dette er fullkomment intetsigende musikk, framført av en artist hvis sceneshow hovedsaklig går ut på å være kjekk, samt rusle litt rundt på scenen og snakke pent om Arkansas.

Jeg kan vel ikke si annet enn at dette opplegget skuffet, etter alt jeg hadde hørt på forhånd. Arkansas har tross alt 3.5 millioner innbyggere og en økonomi på størrelse med Pakistans, så jeg ventet mer enn et forvokst tivoli med masse frityr.

Fritert smør, den hellige frityr-gralen jeg hadde hørt så mye om, lot seg da heller ikke finne. Jeg vet med sikkerhet at denne nyvinningen ble solgt her i fjor, så jeg undres hvorfor det ikke var å finne i år. Kanhende er fritert smør for tullete, selv for USAnere, men tanken om at USAnerne har nådd en grense de ikke vil krysse virker for meg tvilsom. Uansett, jakten på fritert smør vil fortsette, jeg har fortsatt åtte måneder til rådighet i jakten.

Tull og døde indianere

Standard

Sist torsdag hadde jeg kun én forelesning på morgenen, så jeg kjørte en tur for å kike meg rundt i området syd for Little Rock.


Første stopp er Toltec Mounds State Park. Som navnet antyder er det mye hauger der.

Toltec Mounds er en arkeologisk utgravning, bestående av store og små hauger, rester etter en indianerkultur som hengte ut her før i tiden.

 

En parkvokterske demonstrerer en atlatl, et spydkasterinstrument man mener de forhenværende indianerne her brukte. Det er god futt i disse sakene, den nåværende rekorden i moderne atlatl-spydkasting er visstnok nærmere 260 meter.

 

Mer haug. Navnet Toltec Mounds kommer av at en eller annen bonde, som eide området på siste halvdel av 1800-tallet, var overbevist om at dette måtte være bygd av toltekerne, en legendarisk indianerkultur i Mexico. Bonden tok feil.

Arkeologene som holder til i nabolaget har gravd litt rundt i haugene, og kommet fram til at de to største, som denne, er fylt av søppel, eller stuffing som USAnerne kaller det. For omtrent tusen år siden hengte indianerne ut her, kiket på månen og avholdt etegilder. Matrestene slengte de i hauger, slik at vi i dag kan se på disse med ærefrykt, undres over hva slags mystisk visdom som lå bak disse, og tenke med sorg over alt vi i vesten har tapt på veien.


Også her er veiene peise rette.


En må for guds skyld ikke trampe på de sarte søppelhaugene med store, klumpete menneskeføtter.


…der får kun gressklipperne kjøre.


Denne vesle haugen er en likhaug, men det er ikke snakk om en gravhaug med en stor høvding og gull og stas. Som med de andre haugene her er den et resultat av gradvis opphopning. Hadde man en dauing, så slengte man den på haugen, og spadde kanhende på litt jord. Etterhvert ble haugen høyere, og nå bor det tre flotte trær på den.


På vestkanten av feltet ligger en liten, sumpete innsjø, eller bayou, som de innfødte kaller det. Disse finnes det tjukt av i sørstatene, særlig i elvedalene til de store elvene. Denne var en del av Arkansas-elva for noen tusen år siden, men slik elver gjør, skiftet den løp, og ligger nå nærmere 10 kilometer mot vest.

Almene stereotyper tilsier at disse bayouene fylt av morderiske bontjuver, heksedoktorer og alligatorer. Om du skulle forville deg inn i en, vil ingen i ettertid vite hvor du ble av, eller hva som skjedde. En skeivøyd innfødt raner og dreper deg, mater deg til favorittalligatoren sin, og intet mer blir sagt om den saken.

I hodet snurrer Jerry Reed i gang en trudelutt om Amos Moses. JAH! Her kjem han Aaamos!

 

I denne bayouen bor mange små, skvetne skallemenn.

 

En dau armadillo ligger nedi vannkanten og koser seg.


En flue bryner seg på en Skittle.


En gjennomsnittlig utsikt i the Arkansas Delta, hvor Toltec Mounds ligger. Disse områdene er preget av at de store elvene har buktet seg fram og tilbake opp gjennom årtusenene, og flatet ut nabolaget. I dag er det hovedsaklig digre åkre og kraftledninger man ser her.


Bøffelsnacks. Ikke så verst.


Jeg kjører videre sørover fra Toltec Mounds, og fyker plutselig forbi betydelige mengder bomull. Ingen slaver i sikte.


Midt oppi alt jordbruket finner jeg England.


This Is England.


Langs veien er en gjeng fengslede krimnakker, ikke slaver, satt i sving med å rydde opp.


Jeg svinger vestover, tilbake til vest-siden av Arkansas-elva, og kjører inn i noe som ligner på midt-Sverige. Her er det mange trær.


Sheridan, en småby midt oppi all denne skogen, har nettop arrangert Timberfest, forståelig nok.


Dette skal ifølge Jeremy Clarkson og Top Gear-gjengen ikke eksistere i USA, svingete veier. Riktignok motbeviser dette påstanden, men det er et  sjeldent syn. Som regel går veiene ganske rett fram, med såvidt merkbare svinger her og der. Ute på landeveiene må du nå og da bremse voldsomt for å ikke kjøre inn i en låve, i det den pinne rette veien du har fulgt langs kanten av en diger åker plutselig brekker seg inn i en brå 90 graders sving. Jordbruket er i stor grad rektangulært her, så det blir gjerne rett frem, eller brå 90-gradere.


He he.


Tulls 358 innbyggere er gamle og synger.


Dette er det mest spennende jeg finner i Tull, en halvdau brannstasjon.


Vel gjennom Tull føltes det igjen som å være i Sverige, nå noe lengre nord, sånn omtrent et sted mellom Tärnaby og Storuman. Det er en uvanlig og trivelig opplevelse å støte borti åser, skog og relativt trange, snirklete veier. Det å ha noen som helst utsikt uten å være i et fly er en sjeldenhet her, så dette var stas.


Toltec Mounds er en arkeologisk utgravning, bestående av store og små hauger, rester etter en indianerkultur som hengte ut her før i tiden.

Siste nytt (fra forrige uke)

Standard

Sommeren 2008 ble en av Muammar al-Gaddafis syv sønner, og dennes kone, arrestert i Sveits for å ha banket opp sine tjenere under et hotellopphold i landet. Rabalder oppstod, hvorpå Sveits’ president veiknakket reiste til Libya for å unnskylde seg på landets vegne. Selvsagt skal rike statslederes sønner få banke opp hvem de vil i Sveits. Gaddafi var imidlertid ikke fornøyd. I anledning Libyas overtagelse av presidentskapet i FNs folkeforsamling 15. September, forsøkte Gaddafi og Libya å ta det som kun kan karakteriseres som en velproporsjonert hevn: Et forslag til en FN-resolusjon om å oppløse Sveits. Resolusjonen ble det ikke noe av, men det er en besnærende idé som fortjener nøye vurdering.

Oberst Muammar al-Gaddafi, regjerende Middelhavsmester i tusj-skjegg.


Fra Istanbul ble det rapportert at Ertuğrul Osman V, tronpretendent til det Osmanske sultanatet, døde 23. September, 97 år gammel. At det Osmanske rike og dets sultanat ble opphevet i 1922 var trolig et irritasjonsmoment for Ertuğrul gjennom hans voksne liv. Neste i arvefølgen til sultanatet er Bayezid Osman III, den første i den mer enn 700 år lange tronfølgen som ikke er født innen rikets grenser (Paris). Bayezid har tjent som offiser i US Army og jobber for tiden i et bibliotek i New York.

Mehmed VI, den foreløpig siste sultan i det Osmanske rike, rømmer Konstantinopel i 1922.