Poesi fra en Trondheims-ballerina

Standard

For omtrent et år siden var jeg tilstede under en festlig aften med medstudenter i Trondheim, i en av de festlige medstudenters bolig. En gang utpå kvelden fant noen av oss dokumentet du ser under, liggende og slenge. Det kan umiddelbart se ut som en punktvis oppsummering av noe slag, men jeg tror først og fremst dette må forstås som et dikt, med liberal bruk av replikkstrek. Språket, som med unntak av en enslig linje norsk, er en meget ordrik men korrekturfattig engelsk. Verket er utført med skrivemaskin på off-white linjert papir av typen “Sopps – Variasjoner for pastaelskere”. Papiret er overraskende tykt og solid, uten at jeg helt kan si hvorfor dette overrasker meg.

Nede til høyre finner man en stor flekk med mye tekstur. Flekken er i dag luktfri (diktet er rundt ett år gammelt), hva den smaker vet jeg ikke da jeg ikke har slikket på den. Nærstudier tilsier at det kanskje kan være noen slags våt papp som er klistret fast, et annet alternativ er Hubba Bubba med cola-smak, eller annen tyggegummi med en passende brun farge. Forøvrig finnes et par små runde flekker av noe som ligner på kaffe, samt en og annen uthevelse og korreksjon gjort for hånd av forfatteren, med blå kulepenn. En besnærende detalj er det det store ett-tallet ved overskriften. Tyder dette på at diktet ikke er det første i en serie?

Skriften er ikke like klar og tydelig overalt, så om nødvendig kan du kike på en scan i full størelse for å få et bedre inntrykk.


Som min norsklærer på videregående sa, her er det mye å ta tak i, men jeg har ikke store nok hender.

Tilbake til den nevnte festligheten i Trondheim. Jeg leste diktet, og begynte å deklamere det foran en og annen festlig medstudent. Uten at jeg viste om det, iakttok en av vertens samboere meg bak min rygg under en del av denne seansen. Han beveget seg først inn i mitt synsfelt i det han føk inn på rommet sitt, rett ved siden av, med et lekent smil rundt munnen, og lukket døren. Vi andre så på hverandre og lurte på hva dette skulle bety. Etter noen sekunder ble vi lei av å se på hverandre, og diktopplesningen fortsatte, og ble gjeninntatt, etterhvert med ymse dramatiske virkemidler. Allment god stemning forelå.

Plutselig, 15-20 minutter senere, fløy døren til rommet hans plutselig opp, og han kom ut og serverte et hvitt ark på bordet. Fortsatt var han ikledd det lekne smilet. Jeg hadde sett vedkommende ved flere anledninger før, og han var nå som alltid ikledd et struttende tyll-skjørt i matt, lys grønn utførelse. Vedkommende trakk seg umiddelbart tilbake til rommet sitt, og vi så ikke mer til ham den kvelden.

Arket var nok et dikt, en bekreftelse på det vi allerede mistenkte, at mannen i skjørtet stod bak det første diktet. Det siste diktet var også skrevet på skrivemaskin, men denne gang på kjedelig hvitt papir uten mystiske flekker eller reklame. Denne gang var blandingsforholdet mellom engelsk og norsk mer til sistnevntes fordel. Igjen kan man legge merke til at språkskiftet ser ut til å skje ved linjeskift, uavhengig av om den forrige setningen er fullført eller ei.

 

Det var alt. Formuleringene “det er bare å legge en pølse i ett brød”, og “det finnes alltid en enkel løsnong, som er fin, flott og tilgjengelig” glemmer jeg ikke med det første.

 

Korianderen Edvard? Du treng han vel no?

Standard

Mannas andre-album, Flamma, er ferdig innspilt, mastret og etter hva jeg vet i trykken i skrivende stund. Rett rundt skjæret med andre ord. Jeg fikk høre gjennom albumet for en måneds tid siden, og gleder meg sykt til å få det i handa.

Kikerter og ris, en av sangene fra det nye albumet er nå sluppet på nett og kan høres hos Nettverk for Dyrs Frihet.

Tracklist for Flamma:

  1. Konspirasjona
  2. Flyg ut av Babylon
  3. Kikerter og ris
  4. Regnfull natt i Bodø
  5. Ikke stopp musikken
  6. Best førr dæ
  7. E du fornøyd?
  8. Tross alt
  9. Ti goe ting
  10. Fast og varig
  11. Vi skanka
  12. Ropa ut

Arkansas

Standard

 

“There were these two fellars standin’ on a bridge, a-goin’ to the bathroom.

One fellar said, “The water’s cold” and the other fellar said, “The water’s deep”.

I believe one fella come from Arkansas. Get it?”

- Karl Childers,  “Sling Blade” (1996)

Det finnes 50 delstater i USA (46 for å være pinlig korrekt, Kentucky, Massachusetts, Pennsylvania og Virginia omtaler seg seg alle som Commonwealths). Av disse er det uten tvil ingen som er så Arkansaske som Arkansas. Nærmeste utfordrer er Kansas som ikke ikke ligger veldig langt unna, hva gjelder bokstavkombinasjon, men grenser aldeles ikke mot Mississippi-eleven, og ligger utvilsomt i midt-vesten. Arkansas, derimot, vinner Arkansas-konkurransen. Skulle det være noen tvil er det i grunn bare å lese delstatens flagg. Arkansas. Gratulerer.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne saken, så ta det for det det er, en løst sammensatt haug med fakta og trivia om Arkansas.

Godt forankret i geografien hinsides Mississippi, grenser Arkansas til fem stater samt et Commonwealth. Oklahoma og  Texas i vest,  Louisiana mot syd,  Mississippi og Kentucky i øst og Missouri mot nord. Staten ligger i skjæringspunktet mellom Midt-Vesten og Sørstatene (eller Dixieland), men regnes for det meste som en sørstat. Arkansas ligger midt i USAs bibelbelte (og tornadobelte) og har en stolt historie som slavestat fram til borgerkrigen, der den deltok på de konføderertes side. På østgrensen ligger Mississippi-elven, verdens fjerde lengste, og vrir seg bedagelig mot syd, i et flatt landskap av den typen som store elver trives i. Når elva føler seg skøyersk kan den finne på å flomme over og spise nabolaget, noe den i 1927 gjorde med, etter USAnske forhold, uovertruffen heftighet. 70 000 km2. ble fuktet, et område på størrelse med Nordland og Trøndelag.

I nord-vest er det et slags fjellandskap, eventuelt en hel haug med åser. De er ikke så forferdelig høye, men USAnerne kaller det fjell, Ozark og Ouachita Mountains, hvorav Ozarks er de mest robuste. Mellom de to fjellområdene siger den respektable Arkansas-elva, og fortsetter gjennom hjertet av staten, deriblant gjennom Little Rock, hovedstaden, som ligger midt oppi det hele. Det ser generelt ut til å være mye bra hydrologi i Arkansas, så jeg satser på å få gjennomført noen elve- og innsjøekspedisjoner på en av de mindre elvene i Ozark-fjellene.

I syd-vestre Arkansas finnes et jævlig freskt fenomen. Diamanter. Diamanter på en ring er kanskje ikke det spenstigste i verden, men muligheten til å bedrive diamantgraving i en ekte, fungerende, offentlig tilgjengelig diamantgruve, som en hvilken som helst vill vest-pioner, se det er ganske freskt i mitt univers. I Murfreesboro ligger verdens eneste offentlig eide, fritt tilgjengelige diamantgruve, Crater of Diamonds State Park, hvor hvem som helst kan betale $7 i innslipp, og deretter rote rundt etter diamanter hele dagen.

Diamanter trives best langt nedi jorda og kommer kun unntaksvis til overflaten når en lavastrøm blåses gjennom et lag med diamanter, og rasker disse med seg opp mot overflaten. Dermed dannes vertikale søyler av diamantfylt gugg som strekker seg fra overflaten og langt ned i jordskorpen. Toppen på en slik søyle finnes i Murfreesboro. “Gruven” her består av et par store åkre som parkens ansatte nå og da pløyer opp, hvorpå de besøkende kan rote rundt i geografien etter de nusselige små stenene. I snitt finner besøkende 2-3 diamanter daglig.

Ellers er det verdt å nevne er Wal-Mart, som med sine 2 millioner kvisete ansatte uten problemer topper listen over bedrifter med flest ansatte i verden. Hovedkvarteret deres ligger i Bentonville i nord-vestre Arkansas. Bill Clinton er forøvrig født og oppvokst i småbyen Hope i Arkansas. Byens offisielle motto er “A slice of the good life”, så de er åpenbart glad i kake. Freskere er det imidlertid at Johnny Cash kom herfra. Han ble født i Kingsland, en drøy times kjøring sør for Little Rock, men vokste opp i Dyess i det nord-østre hjørnet av delstaten, rett oppi høgget for Memphis.

Hernando de Soto, en spansk drittfyr, stakk innom Arkansas i 1542 for å dø. Et tiår tidligere hadde de Soto fått smaken på dreping og raning når han hengte ut med Francisco Pizarro i Peru og knekte Inca-imperiet. Rabaldret gjorde ham søkkrik og berømt, men de Soto hadde ikke fått nok. I 1539 vendte han tilbake til Amerika, denne gang til Florida, med noe over 600 menn. De neste fire årene herjet de tulling gjennom store deler av dagens sørstater. Gull ble det lite av, men det var heldigvis plenty innfødte å ta livet av, så det er ikke fritt for at noen tusen (eller titusen) strøk med i forbifarta. Men som sagt, i 1542 var de Soto og banden i Arkansas, hvor han fikk feber og døde rett vest for Mississippi. USAnerne takket de Soto post-mortem for innsatsen ved å oppkalle et bilmerke etter ham.

Lykkelige USAnere i en blodrød DeSoto, 1953-modell.

Arkansas’ økonomi er den 30. største i USA, og er omtrent på størelse med Pakistans, ifølge dette festlige kartet. I en konkurranse om å bygge den største menneskehaugen ville Pakistan vunnet klart med sine knappe 180 millioner innbyggere, mot Arkansas’ 2.8 millioner. Og selv om Arkansas omtales som “the Natural State”, kan delstaten ikke konkurrere med Pakistan hva gjelder fjell. Der Arkansas’ Mount Magazine topper 839 meter, slår Pakistan til med 5 av verdens 14 fjell over 8000 meter, deriblant K2, nest høyest av de 14. Her må det imidlertid bemerkes at det ikke er mulig å kjøre bil til toppen av K2, noe det naturligvis er tilrettelagt for på Mount Magazine. For å oppsummere, Pakistan vinner hva gjelder menneskehaug og høyeste fjell, mens Arkansas er rikest og er bedre tilrettelagt for latsabber og rullestolbrukere.

Rett sør for Little Rock ligger småbyen Tull. Stort mer vet jeg ikke om Tull, men en fyldig rapport kommer så snart jeg får undersøkt saken nøyere.