En måned til migrasjonen

Standard

Jeppjepp, om en måned reiser jeg, omtrent på dette tidspunktet lander jeg i Little Rock, formodentlig groggy og noe irritert etter utstrakte hulromsøk utført på min person av US Customs and Border Protection takket være min mistenkelige skjeggvekst. Det blir gøy!

Forøvrig, har jeg lagt inn 27 nye bilder i banner-rotasjonen på toppen av siden. Jeg vil fortsette å legge inn favorittbilder der etterhvert som de tas, så det vil dukke opp en del sørstatsstemning der så snart jeg kommer i gang med kameraet på den vestlige halvkule.

For de som ikke har fått med seg dette, er siden skrudd sammen med en rotasjon av bannere på toppen, i skrivende stund 60 forskjellige. Disse vises tilfeldig utvalgt hver gang man besøker siden. Med unntak av noen bilder av meg selv som ikke er selvportretter, har jeg tatt alle bildene selv. Alt er ikke like bra, de som ikke nødvendigvis er knallsterke er tatt med fordi de er morsomme, fordi de har en spesiell mening for meg eller relevans til bløggen.

Til sist kan jeg tipse om RSS-feeden på nettsiden. Det finnes en uendelig rekke forskjellige metoder og tjenester for å benytte seg av denne, essensen av funksjonen er at du legger inn adressen til LarsMigrants RSS-feed i din browser (FireFox for eksempel), i en RSS-leser på nett eller i et stand-alone RSS-leserprogram du har installert. RSS-leseren vil da bruke adressen til å automatisk hente inn nye poster jeg legger ut, og du vil på en eller annen måte bli informert om at en ny post er lagt ut, og kan lese denne. Jeg er litt tilbakestående når det gjelder å bruke RSS, men jeg vet at mange syns dette er en kjekk måte å holde seg oppdatert på hva som foregår på forskjellige nettsteder (ikke kun blogger), uten å gå inn og besøke hver enkel side med jevne mellomrom for å sjekke. Selv bruker jeg FireFox’s innebygde funksjon, som vel ikke er den beste som finnes, men jeg har ikke behov for mer for øyeblikket. Skulle du sitte på noen knalltips til andre lesere om kjekke RSS-programmer er det bare hyggelig om du smeller det inn i kommentarfeltet under.

Adressa er http://larsmigrant.com/feed og vil til enhver tid være tilgjengelig ved å klikke på linken “Entries (RSS)” helt nederst på siden, om du etterhvert skulle finne ut at dette er noe du vil benytte deg av. Det vesle ikonet du ser der av en slags radiosender er universal-ikonet for RSS, så vet du det.

Gopia

Standard

Et sted ute i skogen i Bodø kommune ligger indianerlandet Gopia. Gopia har ingen høvding, men noen få mennesker bor der, midt mellom elg og geografien.

Klikk på bildene for å se større versjoner.

Muhammed Indianer i en klarning på en

høyde indianerne kaller Big Lodge.


 

Muhammed


 

Dagens indianergenerasjon har levd i Gopia siden sommeren 2008.


 

Gjerdet rundt Big Lodge har ingen praktisk funksjon, ifølge Muhammed. De fleste dyr går under, elgen går over. Reinsdyr finnes av og til i nabolaget, men indianerne i Gopia har ikke sett noen.


Rustskrap, halvt skjult blandt bregner.

- No nazi-graveutstyr fra gammeltia, ifølge Muhammed.


 

Huset Muhammed Indianer bor i heter Shelter, og er varmt som en badstu på vinteren.

- Æ bygde huset av Europalla også kjørte æ på med mer og mer isolasjon, så nu må æ kun fyr veldig lite førr at det ska bli varmt.


 

Shelter har vedfyring, to inngangsdører og tre små etasjer.


 

Tynn, lav løvskog, slik det finnes mye av i Gopia og Bodø. Kanskje var dette sauebeite for 50 år siden?


 

Rett i nærheten ligger huset Freja Indianer bor i. Freja er i Sverige akkurat nå. I mellomtiden bor Tarjei Indianer her. Huset heter Kjærligheten.


 

Kjøkken og litt annet rart ved Kjærligheten.

Vann hentes fra en elv litt nedi dalsiden.


 

Stier snirkler seg overalt gjennom Gopia, opp og ned dalsider.

Indianerne har planet potet og litt annet her og der,

og plukker bær og annet i skogen.


 

Stiene dannes fort ifølge Muhammed, man trenger ikke gå

mer enn tre-fire ganger samme sted før det merkes, men nye

stier tas fort tilbake av skogen, om den ikke blir brukt videre.


Dagen i dag for 205 år siden – Burr-Hamilton-duellen

Standard

I en skog i Weehawken i New Jersey, rett over Hudson-elva fra Manhattan, utspant USAs kanskje mest kjente duell seg for 205 år siden. Men det var ikke, slik man kanskje ser for seg, to cowboys som duellerte over anklager om juks i kortspill. På den ene siden stod ingen ringere enn den sittende visepresidenten Aaron Burr, og på den andre side, Alexander Hamilton, en av landets mest prominente og innflytelsesrike grunnlovsfedre. Har du sett HBOs serie “John Adams” husker du kanskje Hamilton som en fjollete og lettere rabiate anglofil med stor fascinasjon for militær-drill.

De to hadde bak seg et langvarig fiendskap, både personlig og politisk. Burr tilhørte Thomas Jeffersons Republikaner-parti, mens Hamilton ledet dets daværende rival, Føderalistene. Da som nå var det et viktig poeng å krisemaksimere ethvert trekk ved sin politiske motstander, med ymse drittslenging mellom de to.  Det hele toppet seg i en tilsynelatende høflig korrespondanse utover Juni 1804, hvor Burr gjentatte ganger krevde en unnskyldning for uttalelser Hamilton angivelig skulle ha kommet med om Burr, noe Hamilton nektet. Det var dermed duket for duell.

Nøyaktig hva som skjedde under selve skuddvekslingen vil vi aldri få vite, da samtlige potensielle vitner per avtale stod med ryggen til duellantene. Sluttresultatet var uansett at Hamilton traff en trestamme ved siden av Burr, mens Burr traff Hamilton i mageregionen, og han døde av såret neste dag.

Duellering ble på denne tiden mindre og mindre populært i nord-østre USA, og Burr ble siktet for mord, men saken kom aldri for retten. Burr fullførte sin periode som vise-president. Noen år senere skulle han bli annklaget for deltakelse i en merkelig konspirasjon mellom en gruppe politikere, militærmenn og pengefolk for å ta kontroll over større deler av Texas , USAs midtvest og nord-østre Mexico i den hensikt å omdanne det hele til et selvstendig land.

USA

Standard

[...] here, more than anywhere else I know of or have heard of, the daily panorama of human existence, of private and communal folly—the unending procession of governmental extortions and chicaneries, of commercial brigandages and throat-slittings, of theological buffooneries, of aesthetic ribaldries, of legal swindles and harlotries, of miscellaneous rogueries, villainies, imbecilities, grotesqueries and extravagances—is so inordinately gross and preposterous, so perfectly brought up to the highest conceivable amperage, so steadily enriched with an almost fabulous daring and originality, that only the man who was born with a petrified diaphragm can fail to laugh himself to sleep every night, and to awake every morning with all the eager, unflagging expectation of a Sunday-school superintendent touring the Paris peep-shows.

- H. L. Mencken, USAnsk skribent i “On being an American“, 1922

Jeg har aldri vært i verdens viktigste land. Det er ikke mer enn 300 millioner USAnere, men til gjengjeld har 70% besøkt en Disney-park. Disse har hatt 25% av verdens brutto nasjonalprodukt siden krigen, har halvparten av de 100 beste universitetene (7-8 av top 10), 85% av verdens pepperrotproduksjon, New York, Hollywood, Redmond, Ben & Jerrys, Steve Urkel, 50% av verdens militærutgifter og 23% av fengselsbefolkningen. Så det er ikke et uvesentlig land.

Men jeg har aldri kommet nærmere enn Island, ei heller har jeg kjent alt for mange USAnere. De jeg har hatt kontakt med har vært særdeles hyggelige og høflige folk, men så bor jeg da heller ikke i Irak. Nettoresultatet er iallefall at jeg sitter her med mange av de samme fordommene om USAnerne som resten av kongerikets befolkning; disse faens ignorantene, disse hemningsløse tjukkasene, disse ekstraordinære kristenfundamentalistene, disse hjemmekjære krigsforbryterne, de jævla tullingene, USAnerne.

Denne oppgittheten over, og latterliggjøringen av USA er en av de mest populære aktivitetene i Norge. På lik linje med hurra-roping på 17. Mai, støtte til unionsoppløsningen i 1905 og en intens dedikasjon til brødmat er dette noe som forener oss. Den lille minoriteten av mormonere, amcar-entusiaster og lignende som ikke vil være med, holder stort sett tyst, eller gjør som Stein Eriksen og flytter til USA og gjør hobby av plastikkirurgi.

Grovbrød – Populært i Norge som mat, murstein og drapsvåpen

Selv om jeg er en deltaker i denne stolte sporten, svever den lille snøhvite Lars med englevinger alltid rundt hodet mitt når USAs utålelighet dukker opp. Toleranse-Lars, forståelsesfulle Lars, fintfølende Lars som mener han vet noe om verden. Denne varianten av Lars liker å tro at USAnernes USAnskhet egentlig ikke er et spesielt USAnsk fenomen, men heller et resultat av at man her har å gjøre med den største økonomien som noensinne har eksistert i verden (nest etter Xenus Galaktiske konføderasjon så klart), der menneskene takket være en liberal samfunnsordning får utfolde seg i uhemmet kreativitet , grådighet og dekadens, med rettsvern. Jeg liker å tro at hvis Norge iløpet av det siste hundreår hadde vokst fram som verdens eneste supermakt så ville det bare vært å vente at “vi” hadde funnet på noenlunde like mye faenskap, og vært like rabiat gigantomane og fjasete som USAnerne er. Med en sterk og sund fokus på grovt brød.

Grunnlaget for denne troen ligger i at det kan se ut til at ondskap utenriks vokser noenlunde proporsjonalt med et lands makt og økonomi. Altså, jo større evne du har til å herje, jo mer herjer du. USA er en stormakt/supermakt på de fleste områder (økonomi, teknologi, militære, kultur, utdanning etc.) og utnytter dette, enten det innebærer handelsboikotter, spredning av McDonalds eller invasjoner av små, perifere land. Storbritannia bedriver ikke denslags, ikke fordi britene ikke har det i seg, eller er moralsk overlegne, men fordi de ikke har evnen. Før USA var det Storbritannia som var sjef i verden, og tro med rollen fikk de livet av titals millioner kinesere, indere, zuluer og ymse andre afrikanere. Ut fra den lille fisen av en øy i nordsjøen med et 30-talls millioner innbyggere ble rundt 1/4 av Jordens overflate og befolkning styrt.

Når Norge stod på sitt mektigste tidlig på 1000-tallet bestod det av noen fårete øykolonier uti havet, et tynt befolket hjemland og ellers lite å snakke om. Siden gav de lokale snylterbaronene landet bort til Danmark, og nordmennene holdt seg hjemme i et halvt årtusen, og vel så det. Norsk imperialisme viste seg i full styrke på tidlig 1900-tall når et selvstendig og mektig Norge tilkjempet seg (forhandlet fram) tvetydig kontroll over viktige territorier som Svalbard, Bouvetøya og Dronning Mauds land, samt en kortvarig okkupasjon av Øst-Grønland i 1933, med den eksotiske Myggbukta som hovedstad (“Eirik Raudes Land”). Noen studenter i Trondheim hadde tidligere tradisjon for å laste en norsk-svensk grensevarde inn i bakrommet på en Volkswagen, kjøre den noen kilometer inn i Sverige og gjenreise den der, og dermed ta tilbake litt av Jämtland og Härjedalen, inntil svenskene oppdaget dette og fikk flyttet varden tilbake. Heller snille greier altså, en ganske korrekt refleksjon av landets maktposisjon i verden.

I India husker man i dag ikke den blodtørstige Lord Sverdrup eller kyniske og hensynsløse Generalguvernør Mowinckel. Dette fordi Sverdrup og Mowinckel hverken var Lords eller Generalguvernører, men statsministre i en uvesentlighet kalt Norge, som knapt hadde utenrikspolitikk mot noe annet enn trekkfugl. Britiske Lord Curzon er nok derimot et navn som en del indere kjenner.

Så, at USA begår rampestreker i verden er ikke noe å undres over, ei heller at Norges gjenerobring av Nord-Amerika lar vente på seg. Det unnskylder ikke all dritten landet steller i stand, men det er lett å se for seg en verre supermakt å hanskes med, Nazi-Tyskland for å ta et åpenbart eksempel. USA har iallefall til enhver tid gitt uttrykk for sine gode hensikter i forhold til omverdenen, og tildels også forsøkt å gjennomføre disse, om enn ikke alltid med like heldig resultat. Historisk sett er denslags oppførsel langt fra standarden. Jeg er sannelig ikke sikker på hva det var Sverige, en midlertidig stormakt, hadde slags hensikter når landet forsøkte å “ta” Europa på 1700-tallet. Spredning av fred, frihet og knekkebrødets glade evangelium var det neppe.

Mitt syn på USAs herjing i verden kan med få ord oppsummeres med et sitat ut av munnen på den britiske historikeren Arnold Toynbee, best kjent for sitt 7000 sider lange forsøk på å skrive en universalhistorie (en historie om alt):

America is a large, friendly dog in a very small room. Every time it wags its tail, it knocks over a chair.

Nok Urix for i dag. Jeg drar ikke til USA for å gruble over utenrikspolitikk, men først og fremst for å ta en kik på disse USAnerne. Oppvokst som jeg er i nedslagsfeltet til det heftige, vedvarende USAnske kulturelle bombardement er det ingen mangel på forventninger om hvem, hva og hvordan USAnerne er, og hva jeg kommer til å støte borti der. I utgangspunktet hadde jeg nå tenkt å skrive noe vettugt om hva jeg forventer av USA-oppholdet og USAnerne, hva jeg ser fram til og så videre, men jeg innser at det er et ganske håpløst prosjekt. Det ligger rett og slett alt for mange forventninger i lufta. Litt av problemet er vel at av alle land i verden utenom Norge, er USA kanskje det jeg vet mest om, det jeg har flest inntrykk av og fordommer om. Men for å konsentrere meg om noe sentralt, tar jeg utgangspunkt i et nøkkelord, skala.

Som nevnt besørger USA 85% verdens pepperrot, og forøvrig mye annen imponerende statistikk. USA er stort. Utstyrt med 300 millioner forbrukere, et voldsverk av en økonomi og en tilsynelatende manglende forståelse av proporsjoner, gir det seg utslag i mye digert. Et stykke øst for Little Rock, hvor jeg blir boende, finnes verdens travleste flyplasser innen henholdsvis luftfrakt og passasjertrafikk, Memphis International Airport og Atlantas Hartsfield-Jackson International Airport. Atlanta er Delta Airlines viktigste “hub” mens Memphis er ditto for FedEx, verdens største luftfraktselskap. Delta har verdens største flåte av fly, mens FedEx ligger hakk i hæl på andreplass. De neste seks plassene på listen besittes alle av USAnske selskaper.

Et knippe FedEx-fly i Memphis.

Et fenomen USAnerne fremfor noen er berømt for å ha blåst opp til vanvittige proporsjoner er materialisme, for å si det abstrakt. Den kalde krigen stod mellom to uttalt materialistiske supermakter, problemet for Sovjet var bare det produksjonen aldri kom opp på et ønsket nivå. I Sovjet var det gjerne industrien og byråkratiet som sørget for sløsingen, mens man i USA lyktes i stelle i stand effektiv produksjon og distribusjon. Dermed ble sløsingen forskjøvet fra fabrikkene til innbyggerne, som selv fikk kjøpe og forbruke etter eget forgodtbefinnende. De ble effektive forbrukere og fikk oppfylt det viktigste kriteriet for lykke i et moderne materialistisk samfunn, forbruk. USAnerne ble dermed meget lykkelige.

Lykkelige USAnere, ca. 1930

Dette voldsomme forbruket i enorm skala er noe jeg ser fram til å oppleve. Digre kjøpesentre og biler, digre hus og potetgull-poser, for ikke å snakke om diger sinnssyk mat. I bunn og grunn det Keith Yahrling har fotografert.Riktignok er nordmenn per 2009 blitt forbrukere i verdensklasse, men det foregår på særdeles liten skala her til lands, Norges befolkning utgjør ca. 1.5% av USAs.  Hverken City Nord eller City Lade småtterier, men de har ingenting på de USAnske inkarnasjonene av fenomenet kjøpesenter, som for eksempel Meadowlands Xanadu i New Jersey. Med et gulvareal på 418 kvadratkilometer fordelt utover fem etasjer er Xanadu større Everett Field, Boeings største flyfabrikk, men 20% mindre enn Pentagon. Hverken Pentagon eller Everett Field har imidlertid innebygget skibakke.

Xanadu Meadowlands – Et fem-etasjers kjøpesenter med skibakke

Gratulerer med dagen!