Reisen til havet: Little Rock – Dallas – Lubbock

Standard

11. Mai avla jeg min siste eksamen på bachelornivå, en enkel sak i faget “Ethics and Society” på UALR. Deretter brukte jeg et par dager på å flytte tingene mine over i garasjen til en bekjent, før jeg den 14. Mai tok fatt på min siste, og lengste reise i USA.

Den 12. Juni hadde jeg flybillett fra Little Rock og hjem til Norge, og påfølgende dag utløp visumet mitt. Med andre ord hadde jeg en knapp måned disponibel, og bestemte meg for å bruke tre uker på en dundertur vestover til Stillehavet.


Etter et siste ærend på UALRs campus, setter jeg meg inn i bilen, og legger ut på I-40 mot Dallas.

Det staselige bygget til venstre, til forveksling likt et parkeringshus, er hovedbygget for historiefag på UALR.


USAnere stoler ikke på hverandre. Politikerne er i verdensklasse når det gjelder å mane fram folkets frykt mot sine politiske motstandere. Man er ikke “skeptisk” til, eller “dypt rystet” over sine motstandere, man anklager dem bent fram for tyranni.


Etter fem timer er jeg fremme i Dallas for tredje gang, og som de forrige to gangene bor jeg hos de supre couchsurferne Collin og Christi.

På kvelden blir jeg med dem og en vennegjeng på en merkelig nigeriansk restaurant og spiser fufu, en ball av stivelse som etter norske forhold best kan sammenlignes med en komle. Med saus.


Jeg slutter aldri å fascineres av motorveiene i Dallas.


Jeg kjører vestover gjennom Dallas, og ut på den texanske bygda. Neste stopp er Lubbock, nord-vest i Texas.


Kveg finnes det en del av i Texas.


Mesteparten av den seks timers kjøreturen til Lubbock går gjennom en blanding av beiteland og lett skog. Ruten følger US-180 til Snyder, og US-84 resten av veien.


Nå og da en liten, anonym by.


Jo lengre vest jeg kommer, jo rettere blir veiene.


Som dere ser.


De siste par timene får landskapet et snev av kåbbåi-stemning over seg.


Så når jeg Lubbock, den flateste byen jeg noensinne har vært i, midt oppi det flateste landskapet jeg noensinne har vært i.

Bildet skjuler nok så godt at byen har rundt 200 000 innbyggere.


Flatheten har gjort det enkelt å dele opp landskapet i åkerlapper. Slik ser det ut fra satellitt. En diger flik av nord-vestre Texas ser for det meste slik ut, med jamnstore kvadrater side om side, atskilt av pinne rette grusveier, kun brukt av jordbruksmaskineriet som driver de enorme åkrene.


Jeg bor hos Rory, en jusstudent som har mer fancy pickup enn hus

Ettersom 17. Mai er på en mandag, dvs. en arbeidsdag, blir det vanskelig for arbeidende norsk-USAnerne å feire dagen på rett dag. I dag er det 15. Mai og lørdag, som passer meget bedre. Etter litt søking på nett i forkant, har jeg funnet fram til en liten 17 Mai-feiring arrangert av the Norwegian Society of Texas, Vestlandet Chapter, i et privathjem i Lubbock. Jeg ordner meg en invitasjon, og etter lit avslapping hos Rory, tar jeg på meg min peneste bekledning (denim og flanell) og drar til feiring.

Jeg ventet at dette kom til å bli en sær opplevelse, og det ble det da selvsagt også. Det overveldende flertallet av oppmøte (40-50 stykker) er steingamle norsk-USAnere med en fortid som professorer og liknende på Texas Tech, det største universitetet i Lubbock. Som de fleste USAnere er de smilende, hyggelige folk, og tvers gjennom USAnske. Det mimres om bestemors norske vafler, og de fleste beklager seg over at de lot være å lære seg norsk av sine foreldre/besteforeldre når de hadde muligheten.

Foruten meg er det også tre norskfødte nordmenn tilstede, deriblant en evangelistpastor som har bodd 11 år i USA, men bruker all sin tid på å beklage seg over at Kristin Halvorsen er finansminister i Norge. “Kristin Halvorsen! Som finansminister! Altså, ho er jo kommunist! Hah!” utbryter han, med mye spøtt i røsten.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>