16 timer i Missouri

Standard

En anelse forsinket kommer denne dokumentasjonen av min Spring Break-ekspedisjon sist Mars. Jeg hadde blitt kjent med svært få studenter på dette tidspunktet, og mine samboere hadde ikke ferie, så det var helt og holdent opp til meg selv hvor jeg skulle tilbringe den ni dager lange ferien. Jeg valgte å følge min naturlige trekning, det vil si, mot nord.

Etter siste forelesning kjører jeg de tre timene opp til Fayetteville i nord-østre Arkansas, og tilbringer natten der. Klokka 07.00 står jeg opp med en plan om kjøre til Iowas hovedstad, Des Moines, som også er hjembyen til en av mine favorittforfattere, Bill Bryson. Men nei. Mellom meg og Iowa, ligger Missouri, og nordre Missouri er i ferd med å la seg kollektivt nedsnø.

Fri for piggdekk og ABS-bremser, er jeg nødt til å skrinlegge Des Moines. Uten alt for mange alternativer, finner jeg ut at det heller får bli St. Louis, “The Gateway City”, en 6-7 timers kjøretur mot nordøst, gjennom deler av Missouri som ikke snør ned. Jeg fyrer av en håndfull sofasurfe-søknader til folk i St. Louis, og kjører av sted.


Det regner hele veien.

16 Horsepower – Wayfaring Stranger

På en bygdevei på grensen mellom Arkansas og Missouri dumper jeg borti en kristenfundamentalistisk propagandakanal hvor en dame som utgir seg for å ha vært innehaver av en abortklinikk, forteller at hun ble sponset av “the abortion industry” for å gå inn i USAnske skoler og lære opp 10-12 år gamle jenter i å ha sex, i den hensikt at de skulle bli gravide og abortere 5-7 ganger innen de fylte 18. “Wow. That’s really satanic.” tilføyer en av radioprogrammets verter noe uinspirert. Utfra abortdamas påstander, er det snakk om en vidtrekkende konspirasjon, på tvers av USA.


Et av de mer underlige utslagene av USAnernes tolkning av begrepet demokrati, er direktevalg av et utall lokale embetsmenn, deriblant statsadvokater, sheriffer og dommere. Dette gir en del underlige utslag, i det disse må samle inn penger til egen valgkamp, samt være ekstra påpasselige med å opptre publikumsvennlig rundt valg-tider. Å være “tough on crime” er populært i USA, og det kan dermed være lurt for en sittende dommer å ta ekstra hardt i når dom skal felles.

Herrin her er en republikansk dommer. Elefantlogoene på plakaten tilhører det republikanske parti, ofte omtalt som GOP (the Grand Old Party).


Rett utenfor den parkeringsplasspregede byen Springfield, inntar jeg Interstate 44 mot nord-øst, på tvers av Missouri.


Heldigvis skorter det ikke på attraksjonene.


“Gift Store” kan vel i praksis oversettes som souvernir-butikk, og innholdet er i gjennomsnitt 40% tåpeligere i USA enn hva jeg opplever rundt i Europa. Hva gjelder dette konkrete tilfellet, vil jeg si at utvalget er mer ubegripelig enn tåpelig. Her avdelingen for rustikke skilt.


I låste skap finnes kostbare varer.


Om den faktisk er verdens største, vet jeg nå ikke helt, men dimensjonene er brukbare.


Avdelingen for John Deere-souvenirer.

I verdens største souvenir-butikk kjøper jeg tre postkort til 25 cent stykket, før jeg vender tilbake til I-44.


Noen timer senere stanser jeg på en av Anglo-Iranian Oil Companys (nå kjent som British Petroleum) bensinstasjoner, før jeg av mangel på alternativer inntar en riktig bedriten lunch hos Kentucky Fried Chicken.


Rundt sju timer og 550 km etter avgang fra Fayetteville, siger jeg sånn smått inn i St. Louis.



Sentrum av St. Louis ser ut som hvilken som helst USAnsk storby. Høyhus fylt av banker, forsikringsselskaper og hoteller, pinne rette, brede veier, og en og annen stadion. Mangelen på restauranter, utesteder og butikker er slående. Enda mer slående er vel mangelen på innbyggere, rett og slett fordi folk sjeldent bor i sentrum av byer i USA.

Jeg finner nærmeste Starbucks og får logget på Internet, hvor det viser seg at veiene nord i Missouri nå er snøfrie, og at jeg har fått postivt svar fra et par sofasurfere i Iowa City (i Iowa, tro det eller ei). Iowa City er uansett byen jeg la opp til som neste stopp på turen, etter den nå avlyste visitten til Des Moines. Mens jeg prøver å få tak i dem per telefon for sjekke om jeg kan komme med en gang, kjører jeg ned i sentrum av St. Louis for å inspirere the Gateway Arch.


Sånn ser den ut. Du har helt sikkert sett den før. Jeg føler ikke noe spesielt behov for å bli værende i St. Louis, så når jeg får tak i folkene i Iowa City, hopper jeg i bilen og fyrer avgårde. På vei ut av St. Louis’ bykjerne får jeg glimt av noen av de mest forfallne nabolagene jeg har sett, langt verre enn Katrina-områdene i New Orleans. Vi snakker krigssonekvaliteter, vi snakker Fallujah, 2004, men ikke riktig så ille som Dresden 1945. Jeg er ikke veldig hypp på å bli knivranet og napalmdrept, så jeg stopper ikke for å fotografere. Derfor ingen bilder.


Første bit av den normalt 4 1/2 timer lange turen til Iowa City er grei skuring. Jeg krysser Missouri-elva for første gang i mitt liv og opplever en viss geografisk tilfredsstillelse. Etterhvert faller temperaturen og ligger og vaker rundt frysepunktet. Det regner, men regnet går over i et lett snødryss, som så blir tyngre. Snøen hoper seg ikke opp, den smelter på veien, men jeg sakker ned farten. Siste timen opp mot delstatsgrensen mot Iowa begynner snøen samle seg på veien i et tynt, tørt slør. Men som USAnske veier flest, er denne bred, rett og relativt jevn, så jeg overlever.

Et jævla pes er det uansett, ikke den avslappende kjøringen jeg er blitt vant til.

Jeg krysser Des Moines-elva, og kommer inn i Iowa. Veiforholdene blir raskt og nærmest mirakuløst bedre. Snøfallet stanser, og snart er veien forran meg helt tør. Klokken 22.03 parkerer jeg utfor et lite hus nær sentrum av Iowa City, tilhørende Liz og Amanda, to sofasurfere. Jeg får tildelt eget rom med dobbeltseng. Etter 16 timer i farta, hvorav 11 timer med ren kjøretid, er jeg meget fornøyd med å være i en dobbelseng i Iowa.

Neste dag setter jeg meg ned og forsøker å gjøre noen notater om hva jeg husker fra kjøreturen gjennom Missouri, men det er ingenting å huske. Bortsett fra en diger tåpelig souvenirbutikk og the Gateway Arch i St. Louis, var det absolutt ingen ting som gjorde inntrykk. Veier, regn, trær, gress – Missouri.

På en bygdevei på grensen mellom Arkansas og Missouri dumper jeg borti en kristenfundamentalistisk propagandakanal


















hvor en dame som utgir seg for å være innehaver (eller tidligere innehaver) av en abortklinikk, forteller at hun

ble sponset av “the abortion industry” for å gå inn i USAnske skoler og lære opp 10-12 år gamle jenter i å ha sex,

i den hensikt at de skulle bli gravide og abortere 5-7 ganger innen de fylte 18. “Wow. That’s really satanic.”

tilføyer en av radiprogrammets verter noe uinspirert. Han høres ut til å slite med en tett nese. Utfra abortdamas

påstander, er det snakk om en vidtrekkende konspirasjon, på tvers av USA.

One thought on “16 timer i Missouri

  1. sTormd

    Som alltid, en fornøyelse å lese lars….Lo godt, særlig: ” Vi snakker krigssonekvaliteter, vi snakker Fallujah, 2004, men ikke riktig så ille som Dresden 1945. Jeg var ikke veldig hypp på å bli knivranet og napalmdrept, så jeg stoppet ikke for å fotografere.”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>