Dallas-Fort Worth, Texas

Standard

Fredag formiddag la jeg og min Rwandiske samboer Patrick ut på en roadtrip mot vest, denne gangen for å finne ut om Dallas var mer livlig en komatøse Memphis.


Vi fyller tanken med 83-oktan, bagasjerommet med vannflasker og legger Corollaen godt til rette på Interstate 30 West, hvor vi skal oppholde oss over nærmere 500 kilometer. Ruten er en tilnærmet rett linje syd-vestover, inn i Texas.


Etter et kvarters tid ender bebyggelsen, veien smalner inn til to filer, og en uendelighet av trær og asfalt blir hovedattraksjonen de neste par timene.

Vi hører på Manna.


Vi smetter av I-30 og inn i vesle Hope. Slik Hope framstod for oss må det være snakk om håpet om å komme seg vekk, ikke en iboende kvalitet, for dette var en riktig shabby liten by.


Et av de bedre stelte husene var dette, intet mindre enn Billiam Clintons barndomshjem. Bill er som kjent fra Arkansas, og Hope kan om ikke annet skryte av å være hans hjemsted. Her er det etablert museum med guiding og multimedia. Vi blir umiddelbart tatt hånd om av en tungt frisert eldre dame som parkerer oss foran en video fra 1989 hvor Bill Clinton snakker om hvor flott Hope er. Deretter viser hun oss souvenirbutikken, og er veldig hypp på å selge Patrick noen håndflettede kurver fra Sør-Afrika. Formodentlig er dette som å komme hjem for Patrick, som jo er afrikaner. Det er like langt fra Rwanda til Sør-Afrika som det er fra Hope til Honduras, men la gå.


Meg og Patrick på en ekte kopi av (selveste) matten Bill hadde i det ovale kontor.

Herligheten er utformet av en Arkansaner med det spenstige navnet Kaki Hockersmith.


Tilbake på veien passerer vi gjennom grensebyen Texarkana, og kjører inn i Texas.

Byen er ganske nøyaktig todelt av grensen mellom Arkansas og Texas, og er derfor Twice as nice.


Texas går under kallenavnet “The Lone Star State”, noe jeg synes er ganske flott.

Pent flagg har de også.


Ikke Dangerfield men Daingerfield.

Her må det være ekstra farlig fare på ferde.


Slik befatter I-30 seg gjennom øst-Texas, mil etter mil med kveg på beite. Texas er kvegland. I dette fredelige landskapet kan USAneren leve i trivsel med sin pickup, sine kyr og hester, men gjør han det? Svaret ligger ikke åpent i dagen. God, ortodoks USAnsk visdom tilsier at penger og forbruk tilsvarer lykke, og USAneren skjemmes ikke over å gi uttrykk for dette.

På TV preker smørglatte Joel Osteen om en Gud som ønsker at du skal tjene masse penger, og som vil belønne deg med større bil, TV og kjøleskap om du bare tjener ham riktig og trofast. I så måte må USAnerne være gode kristne, for både bilene og forbruket er stort, de liker å kjøpe drit, og har kjøpekraften. De virker ikke veldig lykkelige av den grunn. Men mer om det senere,  tilbake til I-30 gjennom Texas.

På radioen synger Hank Williams Jr.


Det finnes over 800 000 politifolk av ymse slag i USA, og de er svært synlige.


Vi kjører over en liten ås, og plutselig brer Dallas seg ut foran oss. Denne utsikten skjuler godt at byen foran oss med sine seks millioner innbyggere er landets fjerde største. Årsaken er enkel, Dallas er enorm. For å være helt korrekt, det er snakk om to byer, Dallas og Fort Worth, som har vokst sammen under navnet Dallas-Fort Worth Metroplex (heretter The Metroplex). Dette har de gjort på det USAnske viset, flatt og vidt.

Det er ikke uten videre gjort å fatte hvor enormt The Metroplex er. De respektive bykjernene er små, som i de fleste USAnske byer, mens omlandet har fått vokse uhemmet i takt med privatbilismen. I areal er The Metroplex over 40% større en New York (som har 18 millioner innbyggere) og dobbelt så stor som LA. Fra øst til vest er The Metroplex 100 kilometer langt og tar over en time å krysse, selv om du kjører i 110 km/h på Interstaten. Padler du kanoen din i en rett linje fra Bodø til Røst har du dekket en tilsvarende avstand. Du vil også ha druknet.


Med 5-6 millioner bilister må det noen heftige trafikkmaskiner til for å vedlikeholde flyten. Dette rotete bildet er et forsøk på å illustrere den største i Dallas, High Five. Den har fem nivåer og på toppen kjører vi 37 meter over bakkenivå.

Bilistene i Dallas er uvant rabiate, sammenlignet med Little Rock eller Memphis. Det er ikke snakk om italienske tilstander, de fleste oppfører seg høflig, som de fleste USAnske bilister gjør. Men rett som det er kommer en tulling som har sett Italia på TV susende i 160 km/t i en diger pickup, i sikk-sakk over toppen av High Five.


På vei mot Fort Worth har vi gleden av å kjøre gjennom President George Bush (den eldre) Bomstasjon. Herrene Bush & Bush bor begge i Texas, den eldre i Houston, den yngre i Crawford, en times kjøretur syd for Dallas.


Fort Worth Stockyards var et av USAs viktigste sentre for handel i husdyr. I 2009 er det hele omgjort til en slags fornøyelsespark i god Disneyland-stil, med mye plastjugl og drit man kan kjøpe, men slående lite substans, tatt i betraktning at stedet faktisk har en viss historie å vise til. Det genuint historiske ser ut til å ha blitt revet ned til fordel for Disneyaktig tøv, som en “Stockyard Labyrinth” hvor man får betale for å gå inn i en labyrint bygget i imitasjons-tre. Her kan USAneren i noen minutter sette seg inn i livet til en framtidig hamburger i det den drives rundt i en labyrint av ganger og lagerrom.


En herre med bart kommer ridende på et beist.


Herren rir opp på fortauet for å skremme barn og voksne. De gjenkjenner beistet umiddelbart for det det er, middag, og viker ikke en tomme.


Kåbbåi.


Armadillo-racing. Et fjasete men festlig tiltak hvor to frivillige får gå på kne i en binge og blåse hver sin Armadillo på halen, for å få den til å løpe.


USAnerne elsker det.


Hovedfokuset i The Stockyards er salg av overpriset skrot. Her et utvalg av hesteskokunst.


For å få ta dette bildet betaler jeg med glede $20 i gebyr.


Til vanlig ville jeg tatt dette som en spøk, men på dette stedet tviler jeg ikke et øyeblikk på at man mener alvor.


Til salgs i en av suvenirbutikkene. Harry, Abe, Franklin, Jimmy, John, Billiam, Woodrow og Lyndon koser seg med kortspill, og ler av en av Lincolns mange vittige anekdoter. Maleren har gjort lurt i å male ham med ryggen til, stygg som han var.

Kom gjerne med lærde forslag til hva det kan være Lyndon og Woodrow diskuterer.


Litt tilfeldig forfall i Fort Worth. USAnerne har en noe tyrkisk tilnærming til nybygg. Det er få ting de liker så godt som å bygge nytt, men de bygger i veiknakket kvalitet og gidder ikke vedlikeholde byggene. Om tomten ligger i et verdifult nabolag vil man rive ned og bygge nytt, ellers får det stå og forfalle, gjerne med ymse boms og knarkmisbrukere innimellom.


Et skilt langs veien gjør uhørte påstander. Lenger nedi veien hevder et liknende skilt at man i henhold til bibelen ikke skal diskriminere kvinner.


Downtown Dallas.


John F. Kennedy Memorial. Dallas var altså byen hvor han ble skutt i 1963, noen kvartaler fra denne klossen.


Kennedy-entusiaster kjenner igjen det nærmeste murbygget som the Texas School Book Depository. Fra sjette etasje, det vil si nest øverst, i vinduet lengst til høyre, skal Lee Harvey Oswald ha skutt Kennedy, og truffet ham over det hvite krysset på asfalten. Dette ifølge den offisielle versjonen som få tror på.


Fra sentrum av Dallas kjørte vi til NorthPark Center, et voldsverk av et kjøpesenter på 185 000 kvadratmeter. Inne på en av dass hadde en USAner vært tidseffektiv og pakket ut sin nye mobiltelefon mens han defekerte. Tid er penger, og tid spart er lykke tjent.

Kjøpesenteret, som ligger i en bedre del av byen, var tett befolket av fjortisjenter som gjorde nettopp det man lærer at fjortissjenter gjør her borte, henger ut. Her kunne jeg beklaget meg over at det må være et miserabelt liv disse USAnske fjortissene lever (noe det er), men jeg tror ikke dankdriving på Shell, Hunstadsenteret eller Ola-Kiosken er nevneverdi mer høyverdig.


Cecil Rhodes var til stede.


Det var også David Constantine Brooks.


Her bodde vi de to nettene vi tilbrakte i The Metroplex. Grunnen til at det ikke ligner så veldig på et hotell er at det ikke er det. Vi Couchsurfet.

Couchsurfing går kort og godt ut på at man finner fram til folk som har en ledig seng, en ledig sofa eller et ledig gulv via Couchsurfing.org, og overnatter der. Det er helt gratis og avhenger kun av om eieren sier ja til å ta deg inn. Man kan gjøre dette for å spare penger, eller for å få kontakt med innfødte. Vi gjorde det av begge grunnene, og det funket som faen.

Et par dager før avreise la jeg ut en beskjed på Couchsurfer.org om at jeg var på jakt etter et to senger/sofaer i Dallas. Collin var den første som svarte, og etter å ha sjekket ut profilen hans for åpenbare tegn på øksemorderskhet, snakket jeg med ham på telefonen og fikk avtalt det hele. Vi ankommer Dallas fredag kveld og får hvert vårt soverom med stor seng og eget do og bad.


Collin og Christie, våre supre verter. Noen venner av dem dukker opp, og vi henger ut en stund før vi drar i vei til en Japansk restaurant og tømmer to magnumflasker med kald sake, 24 god. Collin er veldig opptatt av å understreke at familien Bush egentlig er fra Massachusetts. “Bush only got a Texas accent once he started campaigning for the presidency”, fastslår han om Junior. Vi drøfter muligheten for å dra til huset hans og kaste sko mot det. “My father would have liked you” sier jeg til Collin.

Det er en brokete forsamling. Fire japanere, to israelere, en fransk basker, en nordmann, en rwander og to USAnere. To doktorgrader i nanoteknologi og en i strengteori (kvantefysikk). Collin spør om jeg er religiøs. Jeg svarer som sant er at jeg er agnostiker, hvorpå han uten hell forsøker å få meg til å bli ateist i stedet. “You would have liked my parents” svarer jeg. Udi, en israelesk agnostiker bryter inn og hevder at Collins ateisme ikke holder mål, logisk sett, noe jeg stemmer i om.  Senere gjør jeg og Udi en avtale om at Israel skal slutte å sende forstyrrede ambassadører til Norge. Det er en strålende aften.

Men lørdag kveld vil ikke uten videre la seg slå av sin forgjenger. I et land hvor 80 av 300 millioner innbyggere regner seg som av delvis tysk avstamning, er Texas tyskest av alle. Uten å ha planlagt det er vi til stede samme dag som USAs største Oktoberfest går av stabelen i nettopp Dallas. Selvsagt blir vi med. Tusenvis av Texanere samler seg på et messeområde blant øl-, pølse- og kebab-boder. Her og der er det satt opp scener hvor en ustanselig strøm av hurra-polka dundres ut. Av ukjent grunn har man tradisjon å danse fugledansen her. Synet av 3-400 fulle, fugledansende tysk-USAnere er komisk og forferdelig, og jeg håper jeg kan glemme.

Uten Couchsurfer hadde vi trolig endt opp dankdrivende på hotellet begge kveldene, og turens høydepunkt ville vært Armadillo racing i Fort Worth.


Søndag morgen passerer vi igjen gjennom High Five og tar fatt på nye 500 kilometer på I-30, denne gangen østover, tilbake til Little Rock.

Brad Paisley synger optimistisk på FM 99.5 (THE WOLF).


En bensinstasjon øst for Dallas selger kald snus med kamelsmak.


En annen bensinstasjon liker ikke tarvelig musikk.


En malplassert Voortrekker dundrer østover, formodentlig lastet med 50 førsteklasses kaffere til nærmeste diamantgruve.

Søndag formiddag kjører vi igjen inn i Little Rock. Ifølge turtelleren har vi kjørt 754 miles, eller 1213 kilometer. Det har gått med 90 liter 83-oktan, som kostet 350 kroner.

3 thoughts on “Dallas-Fort Worth, Texas

  1. Høres ut som en spennende tid, Lars. Utrolig spesielt land? Jeg må jo selvfølgelig si at jeg liker det ikke noe særlig, jeg tenker på armadillo-leken der dyr blir sett på som underholdning, og bare det. De uendelige markene med kyr, de tilrettelegger for at de skal spise kjøtt, ikke for natur i det generelle term. Motorveier som går rett fram mil etter mil. Hehe, alt virker så falskt…

    Men for all del, det er vel utrolig fargerikt, artig og man slutter vel aldri å bli forbauset over hva som er rundt neste hjørne!

  2. Det e mye falskt på gang her, men å omtal motorveian som falsk e nu å trekk det litt langt. Det e sånn motorveia e, rett frem og lett å kjør fort på, enten du e i USA eller Østerrike. Vil tru at Norge hadde hatt tilsvaranes ordning om ikke geografien va så jævlig kronglat (noe den ikke e her).

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>