Motbydelig #1

Jeg fniser som ei småjente når jeg går rundt på Supermarkedene her. Utvalget av idioti i selv en vanlig butikk er slående. Idiotisk som jeg er må jeg selvsagt prøvekjøre det jeg kommer over. I dag tar jeg en kik på næringsmidler som utmerker seg med en innlysende eller skjult motbydelighet. Det er mer der dette kommer fra.

Fig Newtons

Først ut er Fig Newtons. Dette er et eldgammelt varemerke i USA-land, og ser du mye USAnske sitcoms er dette noe det refereres til med jevne mellomrom, gjerne lett nedlatende. I boka “The life and times of the Thunderbolt Kid”  omtaler Bill Bryson Fig Newtons som “the only truly dreadful cookie ever made“. Så jeg kjøpte en boks.

Pakken er fylt med en remse knøttsmå kjekser med åpne ender, hvor man får fritt innsyn til fikenfyllet. De er ikke stort større enn en Smørbukk, men en del tykkere. Kjeksskorpa er utpreget tørr, mens fyllet kan beskrives som smaken og teksturen av most rosin med fin grus. Bryson tar hardt i, dreadful er de ikke. Rivende middelmådig høres mer riktig ut. Iblandet fin grus.

Easy Cheese

Kraft Easy Cheese med en liten cheddar-orkidé på tuten.

Jeg innser at disse to bildene ikke helt yter Easy Cheese rettferdighet, den delikate lille osteblomsten antyder at det her er snakk om nettopp det, noe delikat. Jeg kan ikke understreke hvor feil det er. Jeg har fortsatt til gode å se noe som helst her borte som kan beskrives som delikat. Om det ikke er åpenbart, det er her snakk om cheddar-ost på sprayboks. Foruten den vanlige Cheddar-varianten som er avbildet her finnes det en “Sharp Cheddar”, “American Cheddar”, og naturligvis, “Cheddar’n'Bacon”.

Smaken er utpreget industriell. Det er snakk om fabrikk-ost av en gjennomarbeidet standard. Har du vært borti USAnske “Singles”, altså individuelt pakkede, kvadratiske skiver “ost” ment for bruk på burgere, da vet du helt fundamentalt hvordan dette smaker. Forskjellen, utover det åpenbare, at den sprøytes ut av en boks, er at den er langt saltere, den er særegent klissete og viktigst av alt, den har i seg et klart trekk av CO2 (kullsyre), som i en hvilken som helst brusboks. Kraft bruker visstnok ikke drivgass i disse boksene,men smaken av kullsyre er umiskjennelig.

Jelly Belly Pudding Snacks Very Cherry

De er relativt uskyldige på utsiden…

…men inni finner man en gugge av en farge du knapt kan tenke deg. Jeg er ikke sikker på om kameraet og de rådende lysforholdene har klart å representere denne særegne rødfargen, den er virkelig ikke som noen annen jeg har sett. Er det maling? Er det feilprodusert jordbærsaus? Nei, det er Jelly Belly Very Cherry Pudding.

Jelly Bellys er et velkjent USAnsk snopmerke. Hovedproduktet deres er små geledrops i utallige bisarre smaksvarianter. Ganske morsomme egentlig. Dette eksperimentet er derimot ikke morsomt. Denne smaksvarianten kalles “Very Cherry”, så jeg forestilte meg noe surt med den umiskjennelige smaken av kirsebær. Det jeg kjente i munnen, var som fargen øynene mine oppfattet, helt ulikt alt annet jeg har vært borti. Jeg hadde aldri trodd at så stor ondskap kunne ligge nedfelt i en så liten pakke, som en fjott stolte jeg på geometrien.

Stoffet var av en svært tyktflytende konsistens. Surt var det definitivt ikke. Som ananasen vil denne substansen lure deg til å tro at det er noe fruktpreget, men hva får du? Noe ufyselig, noe udefinerbart ekkelt. Litt søtt, men bare litt. Kirsebærsmaken har nok rømt for lenge siden. Dette røde slimet legger seg som en tykk, kreftframkallende hinne rundt tungen din,  som kjennes som om den holder på å kveles. Det sprer seg rundt i munnen, alt får en intens men samtidig matt rødfarge. Du kan ikke bevege deg utendørs på noen timer, leppene dine blir idiotisk røde. Jeg har virkelig ikke ord for å beskrive smaken, den må, men bør ikke oppleves.